Plutselig er han der - uten rikmannssymboler eller pengemannfakter. Erling Neby er mangemillionæren som ikke framstår som en mangemillionær.
Millionær på hifi
Han framstår som usnobbete - til tross for at likningstallene avslører en registrert formue på vel 109 millioner norske kroner og en fin svømmebassengbesmykket adresse like ved Frognerparken.
Pengene? De kom i mengder da han for snart ti år siden fikk agenturet på import av den velkjente Tivoli-radioen. I skrivende stund er ulike varianter av radioen solgt i hele 540.000 eksemplarer her i landet.
– Jeg bor godt og er relativt priviligert. Jeg er klar over det. Men jeg har ikke brukt de penga på Ferrari, sier Neby til Teknisk Ukeblad.
Museum
Han har i stedet brukt seddelbunkene på to sentrale hobbyer: Kunst og HiFi. På kunstfronten er hans lidenskap nonfigurativ kunst. På lydfronten er lidenskapen årgangs-HiFi.
De vellydende kjæledeggene er samlet i et eget privat museum i etasjen over lokalene til Nebys importfirma. Her troner sjeldne forsterkere, platespillere og radioer fra svunne tider pent på baklyste glasshyller.
Europas beste samling av eldre HiFi, sies det om samling. Neby gløder av entusiasme mens han viser oss rundt.
– Objektene i museet er samlet etter mitt hode. Jeg har blitt spurt om hvorfor jeg ikke har med det og eller det, men dette er det jeg liker. Mye av sjarmen ligger i å ta vare på gamle ting. Mye av det jeg har her, er produsert før slike produkter ble samlebåndsprodusert i Kina. Det er ekte håndverk og industridesign, sier han.
– Hvordan har du fått tak i alt dette?
– En del har jeg funnet i USA, men det meste må skaffes i Japan. Der er de helt gærne etter slikt som dette. Enkelte av produktene er vanskelig å skaffe seg, og jeg har blødd for en del av det du ser her. En del har jeg også fått tilgang til som importør av HiFi. Jeg har derfor en del demomodeller, sier han.
– Du har brukt en del penger på dette?
– Ja, dette er jo et luksusprosjekt. Det lønner seg ikke, og er stort sett forbundet med kostnader. Hadde jeg vært økonomisjef i et firma, ville jeg trolig fått sparken, sier Neby.
Vil åpne
Det hviskes om at sterke krefter prøver å få ham til å åpne museet for alle. I dag er det kun mulig å se etter avtale. Museet har ingen åpningstid.
– Det ville vært artig å åpne museet for allmennheten. Jeg har tenkt en del på det., og har også fått forespørsler om det. Noen ser nok på det som en kulturskatt. Jeg er glad i disse tingene og vil vise dem fram. Men hvis jeg skulle ha åpent hele tida, synes jeg at jeg selv bør stå her og vise folk produktene. Det har jeg verken tid eller lyst til, sier han, før han legger til:
– Men jeg er åpen for alle mulige forslag knyttet til dette, sier han.
Tivoli-importør
61 år gamle Neby er opprinnelig fra Trysil. Der ble han tidlig delaktig i familieforetaket, som solgte radioer og sportsutstyr.
Sent på 60-tallet gikk ferden til Tandbergs Radiofabrikk i Oslo, men han etablerte etter få år sitt eget importfirma med base i leiligheten på Lambertseter.
Det første merket han fikk inn til lageret, som lå i boden i kjelleren, var amerikanske JBL.
– Dette var i 1969. Etter JBL begynte jeg med import av Harman/Kardon og etterhvert NAD. De siste ti årene har det naturlig nok handlet mye om Tivoli-radioer, men jeg har også hatt en viss suksess med merket Geneva. Det er ingen hemmelighet at jeg har tjent gode penger. Men det har gått opp og ned. Minst 20 av mine år i bransjen, har vært tøffe. Så sent som på slutten av 90-tallet var jeg faktisk i ferd med å gå konkurs. Etter den krisa var Tivoli-suksessen kjærkommen. Nå er vi i en situasjon der vi tåler en smell, sier han.
Tilfeldigheter
Han forteller mer enn gjerne om hvordan tilfeldighetene har spilt en rolle.
– Jeg takket først nei til å importere Tivoli-radioene. Jeg fikk tilbud, men sa at jeg ikke var interessert. Jeg hadde sett en annonse for disse radioene, men ble ikke interessert før jeg fikk høre og se radioen hos en kollega i Stockholm. Jeg ba ham bestille to eksemplarer til meg, som jeg skulle ha selv. Han kunne fortelle at radioen var blitt utsolgt nesten med en gang og at etterspørselen var svært stor. Da forsto jeg at det kunne ligge muligheter der. Jeg ringte karen som hadde tilbudt meg agenturet og sa at jeg likevel var interessert. Nå er det for sent. Agenturet er gått til en annen, sa han. Jeg kjøper 1000 radioer med en gang, sa jeg. Du må nok opp i 2000 eksemplarer, sa han. Greit, sa jeg og da gikk det i orden. Det var jo et sjansespill. Radio var ikke så hett på den tida. Jeg fryktet å bli sittende med radioene i mange år, sier han.
Resten er historie. Dette viser at tilfeldighetene er supplert av teft i Nebys tilfelle.
– Folk er ikke dumme
Det samme gjelder måten han skaffet seg agenturet på Ipod-anleggene fra Geneva, som har solgt godt her på berget.
– Geneva viser at det ikke er nok med fin design. Det må også låte godt. For folk er ikke dumme. Jeg så Geneva for første gang på et bakrom på en messe i Milano. Jeg forhørte meg om importmulighetene, men fikk lunken respons. Senere ringte jeg firmaet mange ganger, men fikk aldri sjefene i tale. Til slutt bestemte jeg for meg å reise til hovedkvarteret deres. Der satt jeg og ventet utenfor direktørens kontor helt til jeg fikk ham i tale. Dermed var det i boks, forteller han.
– Blir jeg bitt av basillen, skal jeg ha det jeg er ute etter. Jeg gikk meg ikke, sier Neby.
– En sinke
Han er en teknologisk selvmotsigelse. Han er mannen som formidler avansert og kostbar elektronikk uten selv å bruke dagens digitale muligheter.
– Jeg er en sinke når det gjelder den digitale utviklingen. Jeg har ikke mobiltelefon og er nesten ikke på internett. Jeg kan heller ikke tenke meg å kjøpe digitale musikkfiler, sier han.
– Hva er galt med det?
– Det går så fort, så fort. Det irriterer meg at musikken skal være så forbasket komprimert. Det hjelper ikke at det er laget for å spilles på dårlig utstyr. Det er fortvilende å se at nålene på McIntosh-forsterkene knapt rører på seg, når musikken egentlig skal gi store utslag. Digitale filer byr meg imot. Jeg må coveret og greier. Jeg liker å ha litt å lese på, sier han.
– Da spiller du vel kun LP-plater?
– Nei, jeg spiller CD-er. CD-er er bra. Selv om avisene skal ha oss til å tro det, er det en myte at vinylen har fått en renessanse. Selv om tallene viser vekst i antall solgte LP-er, er økningen i antall enheter minimal. Vi må ikke glemme utgangspunktet, som er svært lavt. Det er vel heller ingen tvil om at utviklingen går den andre veien. To ting vil skje framover: Det meste innen HiFi blir trådløst og mindre enn før, sier han, og klapper kjærlig på en JBL-høyttaler i bruktbilstørrelse.
– Dette er en utvikling jeg ikke liker. Skal du ha fullt trøkk og solid dynamikk, må du ha volum. Det er det eneste som fungerer, sier Neby.
