– Jeg har en voldsomt overdimensjonert rettferdighetssans. Jeg mener at du ikke kan sutre om du ikke prøver å gjøre noe selv, sier Lise Lyngsnes Randeberg.
Lang vervliste
Hun har en imponerende liste av verv og engasjementer, og har nesten sittet i rubbel og bit av aktuelle råd og komitéer på NTNU.
Hun er leder i Tekna NTNU, har vært både styremedlem og vara i NTNU-styret, medlem i forskningskomitéen på fakultet for matematikk, informatikk og telekommunikasjon, er nettverksleder for biomedisinsk optikk, sitter i styret for Trådløse Trondheim og er også styreleder i den lille friidrettsgruppa i idrettslaget Nidelv IL.
På Teknas representantskapsmøte i juni ble hun også valgt til visepresident i Tekna.
– Jeg ble overrasket over i det hele tatt å ha blitt innkalt til intervju med valgkomitéen. Jeg trodde de skulle spørre meg om de andre kandidatene, men oppdaget etter hvert at det var meg de var interessert i. Da kom jeg til at jeg faktisk hadde veldig lyst, og jeg er veldig heldig som har god backing hjemmefra, sier hun.
Trives med tempo
Randeberg innrømmer at hun måtte gå noen runder med seg selv da valgkomitéen spurte om hun kunne tenke seg å bli visepresident.
– Man må rett og slett bare kaste seg ut i ting. Du får ikke til noe av å tvinne tommeltotter, og jeg trives med høyt tempo og mye å gjøre. Jeg jobber best når jeg har det travelt. Kanskje litt usystematisk og ustrukturert, men jeg får i det minste gjort veldig mye, ler hun, og karakteriserer seg selv som et skippertaksmenneske som ennå ikke har overskredet en deadline.
– Jeg er god til å planlegge for andre, men ikke så god til å planlegge for meg selv.
Fikk barn under studiene
Den ferske visepresidenten skravler ustanselig, og vi har nærmest skrevet ut halve blokka før vi har rukket å stille et eneste spørsmål.
Hun er åpenbart lidenskapelig opptatt av det hun snakker om. Allerede under sivilingeniørstudiene i matte og fysikk på NTH møtte hun mannen hun nå er gift med, og før studiene var over hadde hun rukket å få to barn.
– Det er aldri noen gang i livet du er så fleksibel som når du er student. Da bestemmer du dagen din fullstendig selv, og har tid til å være der for barna dine.
Med babyen på armen
Det store engasjementet oppstod i dagene som doktorgradsstipendiat, eller doktorgradsstudent, som det het den gangen.
– Doktorgradsstudentene lå an til å miste studentstatusen sin, noe som ville ført til at vi også hadde mistet mange fordeler. Det gjaldt blant annet retten til å bo i studentsamskipnadens boliger og bruke deres barnehager, noe som jo berørte meg personlig veldig sterkt.
Randeberg ble med i DION – Doktorgradsstudentenes interesseorganisasjon ved NTNU.
– Der var jeg ganske aktiv både som stipendiat og som postdoktor, og det var egentlig derfra jeg ble headhunta til Tekna. Jeg ble bedt om å bli med på møter, og det gjorde jeg, med babyen på armen, ler Randeberg.
Blåmerker
Nå er hun førsteamanuensis i biomedisinsk optikk, og kanskje mest kjent for å ha utviklet en metode for aldersbestemming av blåmerker ved hjelp av kamera og lysspektrumsanalyse.
– Mange gode forskningsprosjekter oppstår som tilfeldigheter, og det handler ofte om å ha den riktige kompetansen til å se potensialet i en idé. Jeg jobbet opprinnelig med å måle gulsott hos nyfødte optisk, hvorpå professor i rettsmedisin, Olav Haugen, lurte på om jeg hadde tenkt over at gulfargen hos babyene er den samme som i gamle blåmerker, noe som førte til at det gikk opp et lite lys for meg.
Avansert modell
Haugen lurte på om det var mulig å måle denne gulfargen.
– Jeg fant etter hvert ut at det var gjort fryktelig lite på dette området, og vi begynte å gjøre enkle målinger med lys. Vi klarte å registrere fargen, men det var ikke noe mønster i dataene, og det var sikkert også derfor det var gjort så lite tidligere. Doktogradsveilederen min, Lars Svaasand, har enormt med erfaring med matematisk modellering. Vi jobbet sammen for å lage en matematisk modell som kan regne ut hvordan et blåmerke ser ut på ulike tidspunkter, og testet den mot virkelige blåmerker.
– Til vår store forbauselse så vi at det faktisk fungerte ganske bra. Tidligere var slike anslag kun basert på menneskelige øyne, så den matematiske modellen er hele hemmeligheten. Dette prosjektet har dessverre ligget på is en god stund, men jeg håper å få det opp og gå igjen av løpet av høsten. Dette er liksom min baby, sier Randeberg.
Vil ha flere stipendiater
Hun synes det er synd at det er så få nordmenn som ser et doktorgradsstipendiat som en attraktiv karrierevei.
– Det har kanskje litt sammenheng med at det rett og slett ikke lønner seg. Det er trist at det skal være sånn. Jeg er vel selv av den litt mer idealistiske typen som elsker faget sitt, men du må også ha råd til å ha et sted å bo og et liv som fungerer.
Selv har hun nå to doktorgradsstipendiater under seg – en svenske og en mexicaner - og det skal tilsettes en ny i løpet av høsten.
Professorplaner
Etter hvert er målet å bli professor, men opprinnelig hadde hun siktet seg inn på et yrke som sykehusfysiker. Det ble for tøft. Hun prøvde seg litt, men ble rett og slett for engasjert i pasientene til å fortsette.
Hun underviser selv i faget biomedisinsk optikk på NTNU.
– Jeg gir nok mye av meg selv som lærer, men jeg krever også mye tilbake. Jeg har fryktelig liten tålmodighet med unnasluntrere, og blir veldig utålmodig om folk “ikke gidder”.
– Hva synes du om forslaget om eliteskoler for realfag?
– Jeg tenner ikke på det forslaget i det hele tatt. I den alderen kunne jeg nok havnet på en slik, men jeg har liksom sansen for fellesskapsskolen. Jeg leste mye bøker på skolen, og hadde utrolig mye glede av det. Jeg tror ikke man trenger å lese matte på universitetsnivå for å vokse som person – talentet vil komme frem etter hvert uansett. Man trenger så mye mer enn bare fagkunnskap, sier Randeberg.
Les mer: Vil ha statlige eliteskoler for realfag
Liv og lære
Hun drøfter sine egne svar grundig, og ser det meste fra begge sider.
– Jeg har ikke noe problem med å innrømme at noen er flinkere enn andre, men man må jo forholde seg til alle typer mennesker senere i livet. Derfor er jeg lite tilhenger av både elite- og privatskoler. Datteren min ønsker å gå på privatskole, og vi har derfor en liten “fight” på hjemmebane, ler hun, før hun helgarderer:
– Alle må selvfølgelig få velge det som er riktig for dem. Jeg må få lov til å si at jeg synes det er dumt, men det er samtidig ditt valg.
Mot sammenslåing
– Synes du vi trenger to ingeniørorganisasjoner i Norge?
Et kontant ja.
– Det er stor forskjell på en som har en bachelor og en som har mastergrad eller mer. Det er veldig greit at vi har to organisasjoner som kan samarbeide, men det er en del klare forskjeller, særlig når det gjelder fagforenings- og lønnspolitikk.
– Det er enkelt å definere hvem Tekna er, og her på NTNU gir det oss for eksempel store fordeler i argumentasjonen under lønnsforhandlingene. Jeg har ingen tro på sammenslåing. Tekna er brede nok allerede, og jeg synes det er viktigere at vi finner oss selv enn at vi finner sammen med NITO.
Les mer: – Tekna og NITO står sterkere sammen
Stor ressurs
Hun synes Tekna er en fantastisk organisasjon.
– Medlemmene utgjør en stor ressurs som jeg synes vi må benytte oss av, særlig til å heve nivået i den politiske debatten. Vi kan infrastruktur, vi kan vei, vi kan bioteknologi. Jeg er ikke så opptatt av at Tekna skal innta så veldig bastante politiske standpunkter i enkeltsaker, men heller at vi kan bidra med fagkompetanse og viktige argumenter med faglig basis. Da blir vi også tatt seriøst og sett på som en viktig samfunnsaktør, sier Randeberg.
Formidlingsglad
Uoppfordret erklærer hun seg som “glad i journalister”.
– Jeg er veldig opptatt av forskningsformidling, noe jeg synes er morsomt. Det er gøy å fortelle om faget sitt til andre, og jeg synes også det er viktig ikke å være så veldig selvhøytidelig. Jeg har for eksempel løpt rundt i Darth Vader-drakt en hel dag i NRK-programmet Newton.
– Synes du norske forskere er for dårlig til å formidle egen forskning?
Hun nøler litt.
– Mange er nok skeptiske og redde for å bli misforstått. Dessuten er det nok en indre justis i miljøet, og veldig få personer som brukes veldig ofte. Flere må stikke hodet frem, og jeg tror nok folk blir mer bevisste på det og flinkere etter hvert. Norske forskere er jo stort sett statlig finansierte, og vi har en forpliktelse til å fortelle om det vi holder på med for å rettferdiggjøre å bruke penger på forskning.
Selv jobber hun nå blant annet med utvikling av sanntidsverktøy innenfor medisinsk diagnostikk, i tett samarbeid med Norsk Elektro Optikk AS og FFI. Hun har også prosjekter blant annet med Institutt for farmasi på Universitetet i Oslo, med Statens strålevern og med Ullevål sykehus.
Travel
Ut oktober har hun også en bistilling som gjesteprofessor ved Harvard Medical School og gjesteforsker på et sykehus i Boston.
– Jeg bruker å si at jeg lever et veldig travelt, men veldig morsomt liv. Det er gøy når det koker, ler hun.
– Og hva gjør du når du ikke jobber?
– Jeg går mye tur. Det renser og nullstiller hodet, uten at det nødvendigvis handler om å gå mange mil. Samtidig har jeg jo nå tre barn, på 15, 13 og 9. De to største holder på med friidrett, den minste med fotball, og –jeg vil gjerne være der mest mulig, også i hverdagen. Det er også en form for avkobling.
– Inviter meg på besøk
Hun sier hun er fryktelig mye på jobb, men verner kraftig om helgene.
– Jeg må ha pustehull i hverdagen. I helgene liker jeg ikke jobbtelefoner, og jeg svarer ikke på mail. Jeg er også fullstendig avis-avhengig. Jeg har bare én på papir, men leser veldig mye nettaviser.
Til sist kommer hun med en oppfordring.
– Både store bedrifter og kommunal sektor er “hvite felt på kartet” for meg, ettersom jeg er fra statlig sektor og stort sett har jobbet med små og mellomstore bedrifter i forskningen min. Derfor håper jeg på å få invitasjoner fra ulike Tekna-grupper i store bedrifter som kunne tenke seg å få meg på besøk. Jeg vil gjerne lære mer, sier Lise Lyngsnes Randeberg.
