Jørgen Randers har viet sitt liv til klimaforskning og blir mer og mer bekymret for hver dag som går.
Han sier det er lite som skal til for å bedre klodens tilstand, men frykter at politikere og folk flest verken har sterk nok vilje eller gode nok holdninger til å gyve løs på problemene.
- Hvor stor er egentlig klimakrisen?
- Mye større enn du tror. Den er skrekkelig alvorlig. Grunnen er at de matematiske modeller som brukes for å beregne framtidig klima fortsatt mangler en del viktige komponenter, for eksempel en del selvforstekende mekanismer i grensesnittet mellom økosystemet og atmosfæren. Det vi ser nå er sannsynligvis et underestimat. Det er flere selvforsterkende mekanismer: Når isen smelter i Antarktis, får man en svart havoverflate som absorberer sollyset, i stedet for en hvit overflate som reflekterer det. Og da varmes havet opp. Et annet faretegn er at tundraen begynner å smelte og det frigjøres metangass som er 25 ganger mer effektiv som drivhusgass enn karbondioksid. Det fører til varmere klima som igjen øker utslippet av metangass. Hvis vi er riktig uheldig, stiger temperaturen raskt. Men dette går folk flest hus forbi.
- Bekymrer vi oss for lite?
- Det håpløse er at Ola og Kari synes at oppvarmingen er strålende. Sommeren blir varmere, de slipper å måke snø, bøndene får bedre grøde, vannkraftstasjonene mer nedbør og skogbrukerne mer skog. Det er bare skiløperne som ser på dette som et problem. Det vil ta lang tid før det norske folk gir politikerne støtte til en kraftigere klimapolitikk.
- Så du tror ikke miljø blir en hovedsak i valgkampen?
- Jeg håper det, men jeg tror det ikke. Folk er ikke nok bekymret og politikerne vil kunne hevde at de har fått til et klimaforlik. Det må nok en naturlig klimakatastrofe til for å vekke folk, ekstremvær, øsende regn hele sommeren, flere vintre uten snø. Eller et ras inn i bakgården.
- Er du redd for framtida?
- Jeg er personlig bekymret og det har jeg vært siden 1972. Det som affiserer meg direkte er tapet av den flotte naturen. Jeg liker å gå på ski og synes det er trist at skiføret forsvinner. På Bjørnholt i Oslo er det ført statistikk over antall snødøgn hver vinter siden 1902. I gamle dager var det 130 døgn med snø. Nå er det sunket til 90. Hvis man har lyst til å se klimaskadene, er det bare å se seg rundt. Det er ikke totalt ødeleggende ennå, men en jevn strøm av negative nyheter.
- Hvorfor er det blitt slik?
- Velstandsutviklingen øker. En privatperson som hadde 100 000 kroner å rutte med i 1990, har 150 000 i år. Utslippene av klimagasser er en logisk konsekvens av verdens forbruk av olje, kull og gass. Hele velstandutviklingen er basert på energibruk. Så lenge levestandarden øker, øker også klimautslippene. Og økt velstand har vært det primære målet for all politikk de siste 250 år.
- Må vi godta lavere levestandard for å redde naturen?
- Det er politisk umulig å stoppe velstandsutviklingen og befolkningsutviklingen. Det positive er at det er fullt mulig å gjøre noe med utslippene rent teknisk. Kostnadene er håndterbare, i størrelsesorden en prosent velferdstap etter at du har betalt din del. Men det er en stor politisk utfordring og veldig vanskelig å få vedtatt de tiltak som trengs. For å få isolert husene bedre, må man bygge litt dyrere hus og det vil ikke utbyggerne fordi det koster penger. Vi må også slutte å importere biler som slipper ut mye CO2. Det ville redusert utslipp fra biler med 30 prosent over natten. Etter 5 til 10 år ville hele bilparken være skiftet ut. Men bilselgere er negative til denne politikken. Og bilselgere lager mye bråk.
- Det du egentlig sier er at mye lar seg løse med penger?
- Hvis for eksempel alle nordmenn betaler inn 1000 kroner hver, ville vi løst alle utslippsproblemer fra en oljeplattform. Hvis du fordelte kostnadene på 10 år, ville det koste hver nordmann en hundrelapp i året. Alle store nye installasjoner på sokkelen bør være drevet av strøm fra land, og ikke gassturbiner. Det lar seg løse, men da må vi være villige til å betale.
- Vil du innføre en ny skatt?
- Du kan kalle det en slags miljøskatt. Men jeg tror ikke folk går med på det ennå. Det er hyggelig å se at regjering og storting har etablert ambisiøse målsettinger på klimasiden, men de velger å betale for utslipps-reduksjon i utlandet i stedet for å ta det her hjemme. Det er forståelig at de velger å gjøre det på denne måten. Jeg tror nemlig ikke de klarer å pålegge folk 1000 kroner ekstra i skatt i året, som kunne vært et alternativ. Den politiske eliten leter etter miljøtiltak og finner bare jukseløsninger. Men etter hvert vil det ikke være flere billige kvoter igjen å kjøpe, og man må redusere utslippene i rike land, sier Randers som var leder for lavutslippsutvalget som i 2006 la fram 15 punkter for hvordan Norge kunne redusere egne CO2-utslipp med totredjedeler innen 2050.
- Det høres veldig flott ut, men hva kan jeg bidra med?
.png){kind=logo}
- Du kan følge mine tre f-er. Du kan fylle, fyre og fly riktig. Den første f-en handler om bilen din. Hvis du kjører 1500 kvm i året, bruker du ca. 1500 liter bensin. Ved å kjøre elbil, hybridbil eller lavdiesel bil vil du halvere utslippet av klimagasser. Den andre f-en handler om boligen din. Du må unngå å varme den opp med fossile brennstoffer som olje, kull og gass, og heller velge pellets eller strøm og varmepumpe. Den tredje f-en dreier seg som ferien. Hvis du flyr til Thailand så bruker ditt sete 900 liter bensin. Det representerer like mye utslipp som du bruker på bilen din eller huset ditt i løpet av et helt år. Hvis du er villig til å betale en flyseteavgift på 100 kr per sete per time, vil du kunne være med på å fjerne dobbelt så mye CO2 som flyreisen din forårsaker. Men det er dessverre slik at de færreste av oss fyller, fyrer og flyr riktig.
- Da er det bare å sette i gang?
- Ja, men så lett er det nok ikke dessverre. Jeg tror det er en rekke ting som er politisk umulig å få til nå. Blant annet å få folk til å kjøre mindre bil eller fly sjeldnere. Selv om vi vet at det aller beste klimatiltak er å få folk til å skru ned temperaturen inne med et par grader, så viser det seg å være nærmest umulig å få til. Derfor er mitt hovedsyn at vi tvinges til å velge en teknologisk løsning på klimautslippene. Det handler om C02-håndtering, gassdrevne skip, havgående vindmøller, solceller og biodrivstoff. CO2-fangst og lagring er en av de store muligheter i verden. Det finnes 8000 punktkilder for CO2 i verden. 60 prosent av alle utslipp kommer fra disse anleggene.
For en tid tilbake tok Toyota kontakt med Handelshøyskolen BI og sa de ville finansiere et professorat i klimastrategi. Fra 1.august kommer Jørgen Randers til å jobbe for fullt med klima-scenarier. Oppgaven blir blant annet å se 10-20 år fram i tid.
- Hvordan ble du interessert i miljøvern?
- Jeg vokste opp i 50-årene med den perfekte skog rundt meg. Nordmarka var en eventyrskog. Veldig mystisk og veldig vakker. Som 25 åring dro jeg til Amerika som doktorgrad-student. Helt tilfeldig havnet jeg i et prosjekt som skulle se på verdens framtid i et 100 års perspektiv. Vi skulle se på industri-, matvare-, og befolkningsutvikling. Det er kjempeproblematisk at vi bor på en bitteliten klode med så mye folk, og jeg skjønte at trusselen mot min kjære nordmark, ikke bare handlet om hogst og skogsbilveier, men om globale fotavtrykk som kan ødelegge hele økosystemet. Prosjektet endte opp i boka "The limits of growth” i 1972.
- Den ble en stor suksess?
- Boka kom i ni millioner eksemplarer på 26 språk. Men mottagelsen var stort sett negativ. Den avstedkom miljøbevegelsen, men politikerne var negative og det har de vært i 30 år – helt fram til for fire, fem år siden. Ingen hørte på det vi sa. Hadde samfunnet reagert for 30 år siden, ville det ha vært meget lett å løse klimaproblemene. Det er dobbelt så mange mennesker i verden i dag, og det økonomiske aktvitetsnivået er mye høyere.
- Jeg har hørt Al Gore var din studiekamerat. Stemmer det?
- Nei, men han hadde ”The limits of growth” som lærebok. Og han har sagt at boka hadde stor innvirkning på hans valg av karriere. Jeg er begeistret for det Al Gore har fått til.
- Lever som du lærer?
- I gamle dager ville svaret vært nei. Jeg oppdaget fort at jeg fikk mye større innflytelse når jeg gikk med dress og svarte sko, enn om jeg hadde gått i dongeribukse og hatt langt hår. Jeg valgte å forsøke å bli hørt. Jeg har installert varmepumpe. Jeg kjøper kvoter for 100 tonn hvert år for å kompensere for mine utslipp. Men jeg har fortsatt den gamle Mercedesen.
- Hva er livskvalitet for deg?
- Lykke er for meg å arbeide for noe jeg tror på med en viss grad av suksess. Det er det dype svaret. Det finnes også grunnere svar som familie, natur og venner. Mitt hovedmål er å prøve å bevare en vakker natur for framtidige generasjoner. Det er ikke spesielt lykkebringende å ha som mål. Jeg har hatt det i 30 år og det går ikke framover. Tvert i mot. Det blir bare verre og verre. Selv om vi starter kraftige tiltak nå, vil det gå 100 år før klimaet er slik det var i går. Det er umulig å se resultat av eget arbeid. Det er en stor sjanse for at jeg dør som en frustrert mann, sier Jørgen Randers.
Fakta:
Navn: Jørgen Randers
Alder: 63 år
Sivilstand: gift, et barn
Stilling: professor ved handelshøyskolen BI, senter for klimastrategi
CV
Professor på BI
Leder for lavutslippsutvalget i 2005-2006 som kom med anbefalinger om klimakutt i Norge.
Sitter i en rekke styrer nasjonalt og internasjonalt, bla bærekraft-styrene i British Telecom og Rotterdam by.
Var visegeneraldirektør i World Wildlife Found (WWF) internasjonalt i 94-99.
Foreleser om bærekraftig utvikling over hele verden
Har skrevet en rekke bøker, bla ”The limits of growth” i 1972 og oppfølgere i 92 og 2004.
