Et norskledet forskningsprosjekt fra Universitet i Bergen/Bjerknessenteret har stått for et av klimaforskningens mer oppsiktsvekkende funn på ei stund:
Å bekrefte eksistensen av den såkalte «Nordislandjeten».
Havstrømmen er smal, ofte bare rundt 20 km, og er funnet på rundt 650 meters dyp. Like fullt besørger den halvparten av Golfstrømmens returstrøm gjennom Danmarkstredet (se fakta).
– Tidsskalaen for fornyelse av det dypeste vannet i Atlanterhavets storstilte omveltning, og dens følsomhet for endringer i klima, kan være ulik slik vi har forstått det til nå, heter det på Bjerknessenterets hjemmesider.
Funnet, offentliggjort i går gjennom en artikkel i tidsskriftet Nature Geoscience (betaltjeneste) , ventes å få stor betydning for forståelsen av globale havstrømmer.
Grunn for håp
Ikke minst gjelder det hvordan disse vil la seg påvirke av temperaturendringer.
Forskere har fryktet at store mengder smelte(fersk)vann fra Grønlandske breer ville forstyrre prosessen der den kalde returstrømmen synker mot bunnen og slutter seg til «transportbåndet» sørover.
En av de mest dramatiske lanserte bieffektene har vært skrekkscenarioet der den oppvarmende effekten fra Golfstrømmen reduseres til et punkt der eksempelvis land som Norge slynges ut i en ny istid.
En av studiens medforfattere, amerikanske Robert Pickart fra Woods Hold Oceanographic Institution, tror mange scenarioer må skrives på nytt.
– Dagens tenkning tilsier at økt tilsig av ferskvann i Nordatlanteren, på grunn av issmelting og økt nedbør i et varmere klima, vil forsinke eller forstyrre overgangen fra varmt til kaldt vann («the overturning», journ. anm.), sier han til nyhetsbyrået Reuters.
Det at tyngdepunktet i Golfstrømmens overgang fra høytliggende varmt vann til synkende kaldt vann foregår i åpent farvann i Islandshavet (Nordislandjetens antatte kilde), kan endre svært mange forutsetninger, ifølge Pickart.
Havets hovedpulsåre
Begrepet «conveyer belt», eller «transportbånd» på norsk, er både i Al Gore-dokumentaren «En ubehagelig sannhet» og i andre sammenhenger brukt for å illustrere de globale havstrømmenes sinnrike sammenvevninger og deres helt avgjørende rolle for å regulere klodens klima.
I vitenskapelige kretser er man naturlig nok mer glad i begreper som Thermohaline Circulation (THC) og Atlantic Meridional Overturning Circulation (med den urovekkende forkortelsen AMOC).
.png){kind=logo}
Sistnevnte – Golfstrømmens forlengelse over Grønland-Skottland-ryggen og inn i De nordiske hav – frigir store mengder varme til atmosfæren og gjør livet levelig for oss nordboere.
Det resulterende kalde (og tyngre) vannet returnerer på sin side sørover gjennom skar i ryggen, og synker deretter mot bunnen av Nordatlanteren.
Istiden avlyst?
Størstedelen av «returstrømmen» kommer altså gjennom Danmarkstredet mellom Grønland og Island.
Man har vanligvis antatt at hovedkilden er en sørgående strøm langs den grønlandske kontinentalskråningen, Østgrønlandstrømmen.
Kilden til Østgrønlandstrømmen er nettopp den delen av Golfstrømsystemet som varmer opp norskekysten opp mot Svalbard (og delvis inn i Polhavet).
Den samme Østgrønlandstrømmen er sårbar for issmelting ved Grønland, og nettopp dette uromomentet har gitt grobunn for «ny istid»-scenarioene.
Dermed kan det ha stor betydning at den nyoppdagede havstrømmen tilsynelatende bidrar sterkere til de dypere delene av returstrømmen enn hva Østgrønlandstrømmen gjør, framholder Robert Pickart.
– Det er ikke utenkelig at denne prosessen i åpent hav er mindre sensitiv ovefor ferskvannsfortrengning enn de i dag beskrevne mekanismene (...) som kan lede en til å spekulere på om den dypeste delen av vannutskiftingen kan være mindre sensitiv overfor klimaendringer, sier han.
På nytt tokt
Forskergruppen, deriblant UiB/Bjerknessenteret-forskerne Kjetil Våge (hovedforfatter), Svein Østerhus og Tor Eldevik, har nå som ambisjon å finne Nordislandjetens kilde.
Forskerne har dessuten ifølge Reuters til gode å vite hvordan strømmen varierer i løpet av året.
En ny ekspedisjon, som kan følges løpende her, skal derfor utplassere oseanografisk måleutstyr for å måle direkte hvordan havstrømmen oppfører seg gjennen et helt kalenderår.
USAs National Science Foundation (NSF) og Norges forskningsråd er blant de økonomiske bidragsyterne.
