I klima- og energipolitikken henger alt sammen med alt. Tar man konsekvensen av det, vil norsk energi- og klimapolitikk se svært annerledes ut, skal vi tro professor i klimastrategi Jørgen Randers.
Ingen sertifikater
Mye ville vært annerledes om professoren i klimastrategi fikk bestemme. Det gjelder også nyheten fra forrige uke om at Norge og Sverige endelig er enige om et elsertifikatmarked, også kalt grønne sertifikater.
En liten oppsummering:
- Nei til grønne sertifikater
- Etabler en gigantisk havvindpark på Ekofisk
- Dropp månelandingen på Mongstad
- Etabler et nytt gasskraftverk med CO2-rensing
– Hvis du tar norsk produksjon av strøm siden år 2000 og måler det opp mot forbruket av strøm, så er produksjonen i snitt to prosent høyere enn forbruket. Vi har allerede i en tiårsperiode vært i en situasjon med svak eksport.
Sprengkulde, løpske strømpriser og opprop om for lav, norsk produksjon stresser ikke BI-professoren. Slik Randers ser det, er det verken behov for mer vindkraft eller annen fornybar kraftproduksjon. Vi har det vi trenger.
Justerer til tørrår
– Enkelte måneder så importerer vi mye, mens andre måneder eksporterer vi mye, så det er klart vi trenger utveksling med utlandet. Men vi har allerede i en tiårsperiode vært i en overskuddssituasjon på tross av hva folk sier.
Disse "folkene" er blant annet statsminister Jens Stoltenberg.
– Det er lett å forklare hvorfor de sier vi har et kraftunderskudd i Norge. Det er fordi alle justerer produksjonen ned til tørrår, for så å justere forbruket til så kaldt som det var på 80-tallet. På den måten får du det tallet Stoltenberg alltid nevner, at det er et gap på 10 TWh mellom normal produksjon og normalt forbruk.
500 000 varmepumper
I Randers' verdensbilde vil det norske forbruket bare stige svakt fram mot år 2020. Den innenlandske balansen kommer ikke til å stige mye.
En av årsakene er energieffektivisering.
– Produksjonen, bare ved gjennomføring av det som er planlagt, kommer sannsynligvis til å øke mye mer enn de 5 TWh vi kommer til å trenge til økt forbruk. Forbruket stiger lite på grunn av energieffektiviseringstiltakene, som blant annet Enova og Teknisk forskrift utløser. Det gjøres enormt mye i byggesektoren. Ifølge Norsk Varmepumpeforening er det nå 500 000 varmepumper i de norske hjem. Det er nesten ikke til å tro. Varmepumpene reduserer strømforbruket i husholdningen med to tredjedeler.
.png){kind=logo}
Nei til overproduksjon
– Men EU krever økt fornybar energiproduksjon gjennom fornybardirektivet?
– Man snakker om at vi kommer til å trenge 12 TWh for å innfri Norges forpliktelser i direktivet. I stedet for å levere fornybar energi til EU og bedrive overproduksjon i hele landet, bør man heller bygge et svært anlegg for eksport. Jeg mener vi bør bygge et digert vindkraftanlegg på rundt 40 meters dyp på Ekofisk med kort ledning til land og forsyne kontinentet.
Alternativet, å øke norsk strømproduksjon, som regjeringen planlegger gjennom de grønne sertifikatene, vil virke ødeleggende både på naturverdier og kraftmarkedet, mener Randers.
Ødelegger marked og miljø
– Å sette opp 17 vindmøller i Finnmark eller 77 vindmøller på Smøla, vil ødelegge det norske kraftmarkedet og norsk miljø. Denne strømmen er i tillegg mye mer komplisert å overføre, og man kommer til å trenge et langt mer kostbart nett enn om man produserer alt på ett sted og overfører med kabel til land.
Norges kommende målsetting gjennom EUs fornybardirektiv er en del av EUs arbeid for å øke fornybarandelen i EU-landene til 20 prosent i 2020. Randers synes det er spesielt at Norge skal finansiere økt fornybarandel i andre land med markedsmekanismer som skal virke i det norske markedet.
Nei til grønne sertifikater
– Trenger vi grønne sertifikater for at Norge skal hjelpe Tyskland? I min virkelighetsoppfatning, hvor vi allerede kommer til å ha tilstrekkelig med kraft i Norge de neste ti årene, trenger vi i hvert fall ikke grønne sertifikater for å øke produksjonskapasiteten. Så enkelt er det.
Strømoverskuddet må få konsekvenser for Norges energi- og klimapolitikk, mener Randers.
– Jeg synes det er mye enklere å bare bestemme seg for å bygge et svært vindkraftanlegg offshore, framfor å gjøre noe så komplisert som å prøve å få på plass et grønt sertifikatmarked, særlig hvis du tenker på at konsekvensene for et sertifikatmarked er svært uoversiktlige. Hvis jeg var i bransjen, ville jeg være bekymret.
– Mener du at energibransjen bør frykte de grønne sertifikatene?
– Det er en fare for at grønne sertifikater kan lede til overkapasitet og lave priser. Små aktører, for eksempel innen vannkraft, bør tenke igjennom hva som er virkningen av økt vannkraft i en overskuddssituasjon før de setter i gang nye prosjekter.
Vil droppe Mongstad
Professoren har den siste tiden bidratt til politisk rabalder i avisspaltene, og blant gamle klimavenner på Stortinget. I oktober gikk Randers bredt ut i Dagens Næringsliv og barberte Statoils gigantregning på månelandingsprosjektet på Mongstad fra 25 milliarder til seks milliarder kroner.
– Jeg tror egentlig at et karbonfangst- og lagringsanlegg koster tre milliarder å bygge. Men prisen kan fort bli doblet, fordi det er det første anlegget. Prisen på Mongstad er nå 25 milliarder kroner, ifølge pressen. Seks av disse skal gå til testsenteret, og da står vi igjen med 19 milliarder. Det er et sprik på 13 milliarder i forhold til mitt regnestykke.
– Statoil er ikke motiverte
– Mitt spørsmål er, hvorfor er de 13 milliardene med i Statoils regnestykke? Jeg tror de er med fordi man skal bygge anlegget inne på et eksplosjonsfarlig område, med veldig spesielle krav, som at alt må stå en halv meter over bakken. Anlegget skal være i full drift, og kostnadene ved avbrudd vil være skyhøye. Ingenting kan gå galt. I tillegg vil Statoil ha anlegget i offshorestandard. Det blir noe helt annet enn en vanlig industristandard.
– Hvordan vet du at et fangst- og lagringsanlegg kan bygges til seks milliarder?
– Da jeg var leder av utslippsutvalget våren 2006, var Mitsubishi og Fluor villige til å bygge et slikt anlegg til to-tre milliarder kroner. Etter det har prisveksten vært enorm, men andre som har regnet på dette utenfor Norge har landet på et sted mellom tre-fire milliarder i investeringskostnader. Seks milliarder for det første anlegget burde derfor være en riktig pris.
– Men jeg forstår hvorfor Statoil har bedt om 19 milliarder. De har ingen spesielle ønsker om å få dette til, de er blitt pådyttet jobben. Deres eneste motivasjon er å unngå kostnadsoverskridelser.
Nytt gasskraftverk
Randers mener regjeringen må bite i det sure eplet og skrinlegge månelandingen, trosse miljøbevegelsen og legge ut et nytt gasskraftverk med CO2-håndtering ut på anbud. Hvis ikke kan de komme til å slå beina under sin egen satsing.
– Er det politisk gjennomførbart å etablere et nytt gasskraftverk for demonstrere CCS-teknologien?
– Den aller viktigste grunnen til å skifte sted er den selvoppfyllende profetien alle som jobber med CO2-håndtering er livredde for. Det at folk oppfatter teknologien som altfor kostbar. Hvis Norge bygger et anlegg til 19 milliarder på Mongstad, vil det etablere seg som prisen. Det vil forhindre at det blir vedtatt andre utbygginger.
