SHENZHEN/SHANGHAI: Året er 1987: Den kinesiske kystbyen Shenzhen har færre innbyggere enn Trondheim, og er med vestlige øyne fortsatt bare en ubetydelig kartflekk nær Hong Kong.
Det er sju år siden Kinas den gang sterke mann, Deng Xiaoping, gjorde det utenkelige: Åpnet landet forsiktig mot Vesten ved å erklære nettopp denne byen som Kinas aller første «spesielle økonomisk sone».
Ren Zhengfei, en 43 år gammel ingeniør og eks-sambandsoffiser i hæren, har samtidig gått lei av jobben i logistikkavdelingen til oljeselskapet SSSOC.
Garasjebedriften Huawei Technologies oppstår, fra en startkapital på snaue 20 000 kroner. 
Tidenes raskeste byplanlegging
25 år senere: Ren Zhengfei nærmer seg pensjonsalder med status som Kinas mest innflytelsesrike næringslivsleder, tross at han har ry på seg som notorisk mediesky og aldri har gitt et sitat til et internasjonalt medium.
Garasjeselskapet hans har over 120 000 ansatte og en anslått 2011-omsetning på 186 milliarder kroner, 135 av milliardene en tilvekst de siste fem årene alene.
I det en gang søvnige Shenzhen vet man i 2012 knapt hvordan byen skal håndtere sine nå smått utrolige 12 millioner innbyggere. Hong Kong er blitt lillebror. New York også, for den saks skyld.
Spiren til den elleville veksten, Deng Xiaopings kapitalistiske eksperiment, høster folkets takknemlighet fra enorme bannere i sentrum.
Det er med dette bakteppet at TU busses rundt som Norges representant i monsunregnet, sammen med avisene Dagens Nyheter (Sverige), Berlingske Tidende og Jyllands-Posten (Danmark) og Talouselämä (Finland). 
Den store sjarmoffensiven
Det utvalgte nordiske reisefølget danner første bølge i noe som visstnok skal bli vanligere etter hvert: Vestlige journalister på besøk hos et av verdens mest hurtigvoksende selskaper, telegiganten Huawei – i Kina.
I sann kinesisk språktradisjon snakkes det nemlig innad i Huawei om 2012 som «Year of the Brand», Merkevarens År.
Huawei (oversatt: «Kina har evnen») – selskapet som i Norge blant annet besørger fornyingen av selve ryggmargen i norsk digital infrastruktur, Telenors mobilnett – skal bli mer åpne, synlige, deltakende og inkluderende.
Les også: Mobilnettet blir kinesisk
Det er samtidig underforstått at vi er invitert til Kina for å bli sjarmert, overbevist og, ifølge de mest skeptiske, antakelig manipulert.
Slik det er for PR-framstøt flest, er målet med det hele åpenbart nok selv om det aldri uttales:
Som nordiske sannhetsvitner skal vi rapportere tilbake til hjemlandet om den nye åpenheten og ærligheten vi møter – om at selskapet som så ofte har møtt Frykter spionasje på Telenors mobilnett , helst vil konsentrere seg om å lage banebrytende teknologi med sitt unge og fremadstormende ingeniørkorps, og slett ikke er så fremmed og farlig som vestlige etterretningsbyråer skal ha det til (flytt blikket til høyre om du vil ha eksempler).
Les også: Den Røde Fare
Oppsøker kulturkrasj
En jevn strøm av høflige smil, akkurat passe faste håndtrykk, endeløse landskaper av nyvasket marmor og gode smørbrød sørger til enhver tid for at eventuelle negative tanker aldri får fotfeste i journalistenes hoder idet vi entrer «teknologiforstaden», som kineserne selv kaller Huaweis hovedkvarter i utkanten av Shenzhen. 
Vi er i foajeen på administrasjonsbygningen: En kinesisk presseattaché gjeter journalistflokken tettere sammen og vinker fram en fotograf, som knipser et skrytebilde før han like lynraskt forsvinner.
Mindre enn fem minutter senere og noen etasjer lenger opp, idet vi loses inn til hver vår komfortable stol, står et sirlig innrammet eksemplar av gruppebildet fra foajeen allerede plantet på møtebordet.
– Kinesisk effektivitet, kommenterer en ventende Richard Brennan tørt. 
Den første Huawei-toppen vi treffer er altså erkeamerikansk, snakker ikke et ord kinesisk, og sier selv at han ble ansatt på heller tilfeldig vis og utelukkende fordi han er vestlig og «tenker annerledes» enn sine kinesiske kolleger («det tar litt tid å venne seg til at individuell tenkning viker for gruppekonsensus», som han sier).
Å bevisst ansette utlendinger for å være såkalt «disruptive» er en del av strategien for å bryte ned kulturforskjellene, forteller han.
Som sjef for Huaweis internasjonale standardiseringsarbeid og med 25 år i AT&T bak seg, tror Brennan riktignok ikke at Huawei trenger PR-skippertak av denne typen for å vinne faglig respekt og tillit fra bransjen på området hvor de i dag er størst – teleinfrastruktur.
– Huawei var knapt nok til stede, og uansett et nokså underlig og innadvendt skue, på internasjonale konferanser da jeg først ble oppmerksom på dem i 2002. Nå er vi blant de drivende kreftene i 136 standardiseringsorganisasjoner, med leder- og styreverv i svært mange av dem. Du får automatisk respekt og anerkjennelse på den måten, sier Brennan.
Han innrømmer samtidig at Huawei nå trenger å skaffe seg et navn også utenfor fagkretser, om de skal vokse som de vil.
Merkekrig på flere fronter
En ny og tredelt strategi ble følgelig meislet ut i 2011: Carrier (operatører), Consumer (duppeditter) og Enterprise (forretningsløsninger). 
Fra før er altså Huawei nest størst innen global teleinfrastruktur, med konkurrenter som Ericsson, NSN og Alcatel-Lucent.
Heretter vil Huawei dessuten gå i strupen på Apple/Nokia/Samsung på mobiler og nettbrett, Oracle/Amazon/IBM/Microsoft på Cloud Computing – og Cisco (Tandberg)/Polycom på videokonferanser, for å nevne noen av utallige områder det satses på.
Huaweis bedrifts-it-satsing inneholder eksempelvis også eForvaltning og eHelse, som hver fortjener sin lange avhandling (noe journalistene selvsagt også får).
Hele tiden: Ende-til-ende – Huawei tilbyr hele verdikjeden: svitsjer, rutere, datasentre, forbrukersnadder, software, tjenester, sikkerhet, rådgivning.
Men minst like interessant: Kineserne satser altså hardt på produkter og tjenester som krever nesten grenseløs tillit mellom kunden og leverandøren.
– Når det gjelder håndsett har vi markedsklare produkter og en klar strategi. Bedriftsmarkedet er mer usikkert – mer langsiktig, om du vil. Huawei har uansett som klart mål å bli den første globale merkevaren som vokser ut av Kina, sier Brennan. 
(Ett av Brennans «markedsklare produkter»: Verdens tynneste smarttelefon lansert )
Ingen dekkoperasjon
En del av den nye jobben med å «brande» Huawei er utvilsomt å vise fram mest mulig av det som foregår på den enorme Huawei-campusen til journalister (dog med fotoforbud), for å etterlate minst mulig rom for surmagede konspirasjonsteorier.
Ikledd vernebriller loses vi gjennom det nesten i overkant overdådige og Versailles-lignende senteret for pålitelighetstesting, som rommer simuleringer av alt fra ekstreme datamengder til rystelser og ekstremtemperaturer.
Om informasjonsverdien bare er sånn passe, kan TU i det minste rapportere hjem at vi ikke blir utsatt for en propagandaoperasjon med skuespillere i hvite frakker:
Idet vi bryter stillheten og stiller et litt lumpent teknisk spørsmål relatert til frekvensutnyttelse og LTE-standarden, våkner nemlig det umiskjennelige nerdeinstinktet hos Tiger – en glede og entusiasme som ikke lar seg forfalske av en ikke-teknolog.
Detaljer utelates her, leseren skjønner tegninga.
Ingeniørhæren
Vi geleides videre til noe Huawei er tydelig stolte av: «Universitetet», et bygningskompleks komplett utstyrt for å videreutdanne inntil 2000 nyansatte.
Og nyansatte er noe det til enhver tid finnes mange av. I to år tilbys de ferske Huawei-ingeniørene, rekruttert gjennom et årlig «roadshow» til Kinas toppuniversiteter, husrom i det enorme internatområdet.
Start-grunnlønna er i hvert fall neppe grunnen: For en Huawei-ingeniør er det for tida 6000 kroner.
Riktignok er det bare rundt halvparten av den totale månedslønna. Den siste halvparten er bonuser og utbytte fra den aller viktigste motivasjons-gulroten: Å eie Huawei-aksjer, opplyser den globale kommunikasjonssjefen for Huawei, singaporske Ross Gan, og røper litt av oppskriften:
– Du må være kinesisk statsborger og ansatt i minst to år for å bli aksjeeier. Hvor mange aksjer du får kjøpe avhenger av en halvårlig evaluering, sier han.
– Har aksjeverdien noensinne gått ned?
– Jeg tror ikke det, men vi prøver å holde de yngste ingeniørene på tå hev: At dette er en deling av risiko, ikke bare profitt. I mange år var utviklingen i selskapet i beste fall OK, og i hvert fall ikke den veksten vi har i dag. Først flere år etter it-boblen var Huawei-aksjen noe som betalte seg, sier Gan.
Vokser på kriser
Og uansett utfall av omdømmeoffensiven i Vesten:
Huaweis skarpeste ammunisjon på veien til verdensherredømme vil alltid være de 53 000 (nær halvparten) ingeniørene og akademikerne som driver forskning og teknologiutvikling – enten ved dedikerte FoU-sentre i Kina, India, Russland, USA, Tyskland, Italia og Sverige – eller ved ett av de tjuetalls såkalte Joint Innovation Centres rundt om i verden, hvorav Telenor på Fornebu er ett.
– Ikke vår jobb å drive grunnforskning
I snitt går 10 prosent av den årlige totalomsetningen rett inn i FoU, noe som i 2010 ble over 15 milliarder kroner – tre ganger mer enn Norges samlede innskudd til det nå nedlagte Forskningsfondet samme år.
Det er tøft å overbevise en klassisk aksjonær på børsen om å opprettholde et slikt investeringsnivå i intellektuell kapital.
Men Huawei eies altså 98,58 prosent av de ansatte selv (resten av grunnleggeren Ren Zhengfei), med det resultat at selskapet blåser i kortsiktige børskurser og kvartalsrapporter.
Det betyr også at Huawei i lange perioder kan droppe utbytte for å tenke langsiktig også i krisetider.
Det siste ble spesielt tydelig da selskapet gjorde oppsiktsvekkende store sprang på både teknologi og markedsandeler akkurat i årene etter dotcomkollapsen og nå senest etter 2007, forteller Ross Gan.
– Vi har selvsagt vurdert å gå på børs. Men selv om vi skulle ønske det, tillater ikke loven i Kina børsnotering av selskaper med over 200 aksjonærer. Vi har 50 000, smiler han. 
Verden omfavner ikke Kina
Når Huawei nå etter eget utsagn skal bli første globale merkevare til å «vokse ut av Kina», er det en bevisst ordbruk som ikke regner kinesiskeide merker som Lenovo (slo gjennom ved å kjøpe IBMs pc-divisjon) og hvitevaregiganten Haier (fjernet alt som ikke låt tysk i navnet etter en joint venture med tyske Liebherr på 90-tallet) i samme kategori.
Men det finnes ingen ferdig kakeoppskrift for Ross Gan og Huaweis store prosjekt. «Når får Kina sin første globale merkevare?» har vært en gåte for verdens markedsførere og bransjeanalytikere i en årrekke allerede.
Med Kinas nåværende status som verdens nest største økonomi har spørsmålet gradvis endret seg i retning av «Hva er det som gjør at verden ikke omfavner kinesiske merker?»
På MillwardBrowns 2011-liste over verdens 100 mest verdifulle varemerker, dominerer selskaper fra i hovedsak USA og deretter Japan, Tyskland og Sør-Korea, med noen innslag fra Frankrike, Sveits, Storbritannia, Sverige, Nederland, Italia og Spania.
Kina har tre statlige banker og et forsikringsselskap inne på lista.
Høyest plassert er søkemotoren Baidu på 29. plass, som kun kinesiskspråklige kan bruke. China Telecom er på 91. plass, Huawei er ikke inne i det hele tatt.
Den kinesiske brannmur
Slike kåringer viser også at det amerikanske markedet teller klart høyest.
I Huaweis tilfelle er mye av motvinden – spesielt i USA – knyttet til mistanker om militært samarbeid med myndighetene i Kina, ofte nevnt blant verdens mest aktive innen cyberkrigføring- og spionasje (se urovekkende lange faktabokser lenger opp til høyre).
– Det er et stort marked i absolutt størrelse. Men ikke relativt, nei. I USA er vi på en svært offentlig måte blitt forhindret fra å levere løsninger selv om kunden mener den er best, sier han.
– Dere er nylig blokkert fra å konkurrere om en nasjonal LTE-utrulling i USA, og har fått både kontrakter og oppkjøp stoppet også tidligere. Gjør Kinas aggressive cyberprofil det vanskelig for Huawei?
– Vi håper jo at folk skal stille seg et rasjonelt spørsmål: Er det fornuftig for et globalt selskap på vår størrelse, som i motsetning til mange andre kinesiske selskaper ikke er statseid, å skulle risikere å tape all den troverdigheten vi møysommelig har bygget opp i 25 år? Vi har aldri hatt en større konflikt med en kunde over sikkerhetsspørsmål, sier Gan.
Om TUs spørsmål spilte noen rolle, vites ikke. Men to dager etter vårt besøk spisser Ross Gan budskapet ytterligere, i et foredrag i Singapore senere referert hos Holmes Report.
Nå nevner han sinofobi, angst for kinesere, som en av de fremste hindrene for spredningen av Huawei-varemerket:
– Kinesiske selskaper er blitt en proxy for staten Kina, vi blir automatisk linket til større politiske og økonomiske hensyn. Dette er nå blitt en dynamikk som alle kinesiske selskaper må ta på alvor om de vil ekspandere globalt, uttaler han.
Mange logoer, et fabrikkgulv
De internasjonale merkevaregigantene, som altså har lyktes der Huawei og alle andre kinesiske selskaper hittil har feilet, har sin egen og helt spesielle tilstedeværelse i nettopp Shenzhen.
Underveis til flyplassen på vei til Huaweis andre maktsentrum i Kina, FoU-senteret i Shanghai, passerer bussen med journalister det vi først tror er en grenseovergang:
Uniformerte vakter bevokter et titall tollstasjoner satt opp på rekke langs en drøyt 40 meter bred port. Alle kjøretøyer på tur inn eller ut blir tilsynelatende gjennomsøkt, kanskje på jakt etter mulige piratmodeller av iPhone 5 ment for Shanghais bakgater.
– Foxconn City, peker sjåføren ivrig, og vi skjønner at det er snakk om den Taiwan-baserte elektronikkprodusenten Foxconns aller største og mest beryktede produksjonsanlegg, Longhua Science & Technology Park – fortsatt belastet med et rykte for å drive sine ansatte til selvmord på jobben.
Stedet er utgangspunkt for mye av snakket om «kineserne tar over verden» og «verdens fabrikkgulv».
På konstant høygir og liten plass produserer de snaut 500 000 Foxconn-ansatte her det meste av snadderet globale merkevarer som Apple, Dell, Nokia, HP – for å nevne noen – setter sine velkjente logoer på.
Ukjent kjempe
Men selv om også Huawei er på Foxconns kundeliste, er statusen foreløpig langt mindre for den røde Huawei-blomsten.
En flytur senere søker journalistflokken svar på «den kinesiske gåten» fra mannen som er ansvarlig for global merkevarebygging av wireless-løsningene til Huawei, svenske Lars Bondelind.
Som nok en vestlig «overløper», attpåtil med fortid i Ericsson, vet den Shanghai-baserte svensken mer enn de fleste om hvilke kulturforskjeller Huawei må overvinne for at du og jeg skal lære oss å elske noe fra Kina.
– Også jeg lurte vel ærlig talt en stund på om de bare ville tømme hjernen min og kaste meg ut etterpå. Men jeg er ikke et vestlig alibi i staben, heller et uttrykk for genuint ønske om endring. Det er ganske åpenbart at den kinesiske tilnærmingen til merkevarebygging ikke er moden nok, sier Bondelind.
Under falskt flagg i Sverige
Om den mytiske og mektige toppsjefen Ren Zhengfeis evne til aldri å få bildet sitt i avisen, med alle de PR-messige komplikasjonene dét fører med seg, sier Bondelind bare at det er «et personlig valg».
Han nevner heller et annet skrekkeksempel – fra da Huawei etablerte seg i Sverige, men der man fordi det var på prøvebasis ikke ville etablere Huawei-navnet før ting ble mer permanent.
– «Atelier Telecom» var det svenske navnet på Huawei i fire år. Vi var for så vidt åpne med Huawei-tilknytningen til jobbsøkere og andre som spurte, men noen var altså av en eller annen grunn redde for å sette det riktige navnet på det, sier Bondelind. 
Reaksjonen ble som de måtte bli: Høylytte spekulasjoner om «både det ene og det andre skjulte motivet», ifølge Bondelind.
– Og det er derfor jeg sier at vår branding ligger bak de beste. Forståelsen av hvordan slike ting blir tolket av markedet, var rett og slett ikke til stede. Og vi er fortsatt ikke helt på høyden, sier han.
– Men om så skjer, er verden klar for et kinesisk merke?
– Ja, jeg tror verden er like klar for kinesiske merker som den i sin tid var for japanske og deretter koreanske biler. Først latterliggjort, deretter anerkjenner man at det bygges med kvalitet. Men hva branding egentlig er, har ikke kineserne forstått godt nok riktig ennå. Vi ser andre gjøre smarte og gode kampanjer, mens vårt eget slagord er for komplisert: «Enriching life...eh...by...»
Bondelind klør seg litt beskjemmet i hodet, trekker på skuldrene og smiler oppgitt:
– Nei, det illustrerer vel litt av poenget – jeg klarer ikke å huske det selv en gang. 
- PS: Her på berget skapte Telenor-kontrakten brudulje i 2009, og TUs lett konspiratoriske "Den Røde Fare"-oppslag fra primo 2010 pryder visstnok fortsatt veggen i Huawei-lokalene på Fornebu.
- PS 2: Slagordet til Huawei er «enriching life through communication», ifølge selskapets egne brosjyrer.
- PS 3: Huaweis varslede flørt med high-end-markedet for forbrukerelektronikk viser seg allerede i TUs dekning av CES-messen i forrige uke.
Mr:
Deler på storkontrakt med Netcom
Kinesisk Telenor-nett i Sverige
Huawei blir utfordrer i mobilmarkedet
