Alle store teknologisprang på norsk sokkel som har sikret at norsk leverandørindustri i dag er verdensledende blant annet innenfor undervannsutbygginger, har blitt dekket gjennom utvikling av ny teknologi for utbygginger av de store funnene. Dermed har utgiftene til forskningsinnsatsen som ligger til grunn for de forskjellige teknologisprangene blitt dekket gjennom bevilgninger fra lisensene og fradrag i oljeskatten. I realiteten har derfor den norske stat dekket rundt 80 prosent av FOU-kostnadene for disse teknologisprangene så lenge oljeselskapene har vært i skatteposisjon.
Dette er også årsaken til at det billig for oljeselskapene å drive teknologiutvikling i Norge og Avaldsnes/Aldous utbyggingen er stor nok til å kunne dekke kostnadene for en ny utbyggingsmodell som er lik den som er gjort på Troll, Ormen Lange og Snøhvit, men denne gang for en oljeutbygging.
Store bidrag
Teknologsprangene på norsk sokkel er mange. Det er undervannsteknologi med undervannsseparasjon, -kompresjon og -injeksjon. Regelverket fra norske myndigheter har sørget for det ubemannete boredekket. Og kravet fra myndighetene til oljeselskapene da Haltenbanken ble bygget ut har resultert i flerfaseteknologien som har sørget for utbygginger som Troll, Ormen Lange og Snøhvit. Kravene i petroleumsloven om maksimalt uttak av ressursene har gitt oss horisontalbrønner etc., etc.
Alt sammen har gitt store bidrag til økt utvinning på norsk sokkel og med en formidabel verdiskaping i Norge. Det har også sikret at norsk leverandørindustri i dag er verdensledende innen undervanns produksjonssystemer og boreteknologi. Norsk leverandørindustri innen olje gass er blitt et industrieventyr som i dag eksporterer for 130 milliarder kroner årlig.
Elefant
Men skal Norge beholde denne posisjonen og sikre norske arbeidsplasser og velferd, må de store olje- og gassfeltene bære omkostningene for nye teknologiske sprang. Og det beste i så måte er de to funnene Avaldsnes og Aldous. Dersom de mest optimistiske anslagene er korrekte inneholder reservoaret opp mot 3000 millioner fat olje, dvs. at det like stort som Ekofisk og Statfjord til sammen, eller mer enn 10 ganger så stort som Goliat. Derfor bør det utbyggingsløsningen for feltet være slik at den sikrer midler til petroleumsforskningen ved at det bygges ut etter en mer framtidsrettet feltutviklingsplan.
Ny standard
Reservoaret for Avaldsnes/Aldous ligger rundt 140 kilometer vest for Stavanger kan bygges ut på to måter, helt konvensjonelt med tradisjonelle plattformer (ingen teknologiutvikling). Eller det kan bygges ut utradisjonelt med en undervannsløsning og produksjonsanlegg (subsea to shore) på land (ikke gjort før for olje). Avstanden ut til feltet er ikke større enn avstanden fra Hammerfest til Snøhvit.
Å bygge ut dette oljefeltet med en såkalt subsea-to-shore-løsning vil være med på å bringe oljeindustrien et steg videre. Det vil kanskje ikke bringe så mange arbeidsplasser til verftene i forbindelse med selve utbyggingen, men vil sette en ny standard for olje- og gassutvinningen på norsk sokkel.
Er robust
Mange av komponentene som må på plass ved en slik utbygging er allerede på plass. Både undervannskompresjon, -separasjon og -injeksjon er i dag i drift på norsk sokkel. I stedet for tre store produksjonsplattformer kan det bygges et prosessanlegg på land med miljøvennlig kraft fra stamnettet.
Transporten av olje og gass inn til land er ikke vanskeligere enn det som allerede er i drift på sokkelen. Den største fordelen med en slik utbygging er at den høyst sannsynlig kan bli billigere enn den tradisjonelle utbyggingen. Driftskostnadene for et landanlegg er langt lavere enn for plattformer ute i havet. Enklere logistikk, og lavere bemanning vil gi økt lønnsomhet for lisensinnehaverne og den norske stat.
Samtidig vil den være mer miljøvennlig fordi den krever mindre energi og er tilrettelagt for bruk av vannkraft. Skal vi tro på prognosene fra Hydro, vil det allerede i 2015 være et kraftoverskudd som kan dekke opp kraftbehovet fra en utbygging som Avaldsnes/Aldous.
Tilfører kunnskap
Men det er også et annet aspekt ved en subsea-to-shore løsning for Avaldsnes/Aldous. Den vil være en forløper til utbyggingene i Barentshavet, men på grunnere vann og under enklere klimatiske forhold. Erfaringene fra en slik utbygging vil være gode å ta med seg når kravene i Nord-Norge kommer om ilandføring av oljen slik det også er utformet i Petroleumsloven.
Kårstø
Et naturlig ilandføringssted for Avaldsnes/Aldous vil være Kårstø, som allerede har en operativ stab og god infrastruktur. Dessuten finnes det et anlegg som kan behandle assosiert gass. Med en fornuftig utvinningstakt vil en ilandføring her sørge for at Kårstø-anlegget får forlenge levetiden med 30 – 40 år. På Kårstø finnes det også reservekraft dersom stamnettet skulle falle ut, og dermed gi høyere sikkerhet for oljeselskapene som bygger ut feltet.
Redusert press
Et av det største problemene for norsk sokkel i dag er presset på bemanningen. En undervannsutbygging med ilandføring til Kårstø vil bidra til lavere etterspørsel etter teknologer og fagarbeidere. Dermed vil det gi mindre press på lønningen og i økonomien, fordi slik situasjonen er nå, så er det allerede problemer med å skaffe nok folk til de utbyggingene som er planlagt og godkjent.
Myndighetene bestemmer
Det pålegger norske myndigheter et stort ansvar å sette rammebetingelsene for en utbygging av Avaldsnes/Aldous for å sikre at prosjektet bringer norsk industri videre basert på en teknologiutvikling knyttet til selve utbyggingen. Spørsmålet er om myndighetene tørr å sette et slik krav, og om de har sanksjoner. Det eneste pressmiddelet de har er når lisensperioden utløper, er å la være å fornye lisensen.
