Dagens blåblå regjering står overfor noen vanskelige veivalg med tanke på landets oljerikdom. Det er like påfallende hva den ikke gjør, som hva den gjør. På noen punkter opptrer den mer som sin rødgrønne forgjenger enn ut fra som kunne forventes av en konservativ, næringsvennlig regjering.
I likhet med andre oljeeksportører blir Norge og landets oljevirksomhet rammet av oljeprisfallet. I motsetning til de fleste andre har Norge et stort fond, en finansiell rikdom. Den angivelig konservative norske regjeringen har valgt ikke å lette betingelsene for petroleumsvirksomheten, som er landets økonomiske ryggrad, men i stedet å forsyne seg av Fondet, familiejuvelene, for å opprettholde det generelle aktivitetsnivået i norsk økonomi.
Virkningen er ikke å bekjempe ledigheten i de virksomheter og de landsdeler som er sterkest berørt av nedgangen i petroleumsnæringen, men i stedet å øke den offentlige sektors andel av sysselsettingen og økonomien som helhet.
- Statoils gullpakkerStatoils gullpakker: – Det er ikke hvor mye penger de får som er problemet
En uheldig insentivstruktur
En virkelig konservativ og næringsvennlig regjering ville kanskje ha gjort det motsatte valget, nemlig å bedre betingelsene for oljevirksomheten og unngått en ekspansiv finanspolitikk, og holdt fingrene fra sparebøssen.
I tillegg føres en ekspansiv pengepolitikk med rentenedgang og svekket kronekurs. På denne måten møter regjeringen et spesifikt industrielt problem med generelle økonomiske virkemidler. Risikoen er inflasjon som langt på vei vil kunne oppveie gevinsten for konkurranseevnen ved en lavere kronekurs, med drahjelp fra en voksende offentlig sektor og lavere renter, noe finansiert av sparebøssen.
Opplegget varsler ikke om noen langsiktig strategi, men snarere om kortsiktig manøvrering med henblikk på neste stortingsvalg.
I budsjettet for 2016 har regjeringen varslet en nedsettelse av selskapsskatten, men at særskatten på petroleumsvirksomheten vil bli justert opp for å holde det samlede skattenivået uforandret. Alternativet kunne ha vært en opprydding av petroleumsskatten. Dagens ordning med friinntekt gir selskapene en nitti prosent avskrivning av kapitalinvesteringene over seks år, men bare syttiåtte prosent inntektsskatt på overskuddet.
Resultatet er en uheldig insentivstruktur som ikke ansporer kostnadsbevissthet på investeringsstadiet.
- Les også: Hit går de som slutter i oljenæringen
Statoil fikk for mye å rutte med
I dagens situasjon med lave oljepriser er det behov for sterkere insentiver til kostnadsstyring. Virkemidler kunne være en umiddelbar avskrivning kombinert med en lavere skattesats, for eksempel sytti prosent. Når ekstrafortjenesten, grunnrenten fra olje gass, svekkes, er det grunn til å redusere ekstrabeskatningen.
En mer moderat beskatning ville være særlig gunstig for mindre og mellomstore oljeselskap som bidrar til aktivitetsnivået på sokkelen.
Det er likeledes påfallende at regjeringen i dagens situasjon velger å ta et høyt utbytte fra Statoil. Utbyttepolitikken forsterker de negative virkningene av lave oljepriser og svekker ytterligere aktivitetsnivået på sokkelen. For å betale utbytte må Statoil selge andeler, tidligere tildelt av staten på preferert grunnlag, og låne penger, ved siden av å si opp ansatte.
Dette svekker selskapets evne til å investere i nye prosjekter. Inntrykket er dessverre at den angivelig konservative regjeringen ikke er særlig interessert i petroleumsvirksomheten. Den rødgrønne forgjengeren unnlot å kreve et høyt utbytte i årene 2010-2013 da Statoil gikk riktig bra, hjulpet av høye oljepriser.
I ettertid fortoner dette seg som uheldig. Fordi hovedeieren unnlot å passe på, fikk Statoil for mange penger å rutte med.
Derfor valgte selskapet en strategi med høy risiko, å gå tungt inn i kostbare prosjekter, først og fremst i Nord-Afrika. Tapene og nedskrivningene viser at strategien var feil.
Aksjekursen holdt seg imidlertid høy, til gunst for de private minoritetsaksjonærene og ikke minst, bonusen til selskapets ledere. Ved å krevet et høyt utbytte i en tid med dårlig inntjening, styrker den blåblå regjeringen fortsatt aksjekursen og ledernes bonus.
Fungerte inntil nylig
Sammen med en økende bruk av penger fra Fondet vitner dette om kortsiktighet. Nå synes et tidsskille å inntreffe. Fondets fremtid som pengebinge er truet. For at Fondet skal fortsette å være en pengemaskin for Norge, må overføringen til statsbudsjettet selvsagt være mindre enn inntektene.
Nøkkelen er det petroleumskorrigerte underskuddet, som det heter på fagspråk. Lave oljepriser betyr kort og enkelt lavere oljeinntekter til Fondet.
Motstykket må være lavere overføringer til statsbudsjettet, med mindre nedgangen i oljeinntekter oppveies av høyere investeringsinntekter. Dette bør være en disiplinerende faktor i norsk finanspolitikk.
Inntil nylig fungerte dette godt. Inntil 2013 var underskuddet omkring fem prosent av fastlandsøkonomien. I 2014 steg det til 5,8 prosent. For 2015 er anslaget 6,4 prosent.
Målsettingen er deretter å holde det konstant. Målt i løpende priser vil underskuddet øke med 16 prosent I 2016 og da nå et nivå dobbelt så høyt som i 2012.
Fristelsen frem til neste valg
Lavere oljepriser og høyere overføringer betyr at Fondet vil vokse mindre enn i tidligere år. Likevel vil det vokse på grunn av høyere inntekt fra investeringer, men balansen vil bli langt mer prekær.
Nedgangen i statens direkte investeringer på sokkelen innebærer lavere volum på statens hånd og lavere inntekter. Med henblikk på fremtidige inntekter kan det være på sin plass med insentiver til petroleumsnæringen til å opprettholde aktivitetsnivået, ikke krympe det.
Fristelsen frem til neste valg er å bruke overføringer fra Fondet til å opprettholde levestandarden og velferdsstaten, og å unngå skatteøkning. Utfordringen er å bruke en nedgangstid til strukturelle reformer med sikte på en mer moderat bruk av oljepenger og en effektivisering av petroleumsnæringen.
- Ut med norsk, inn med svensk: Statoil dropper kjente norske matvarer for å spare penger
