Du ser det kanskje ikke på ham, men denne mannen representerer et forbruk på 17 terawattimer kraft årlig.
Som styreformann i selskapet IndustriEl representerer han halve den kraftkrevende industrien i Norge. Han er også styreleder for Eramet Norge, med smelteverk i Porsgrunn, Sauda og Kvinesdal.
Ludvig Egeland skulle vite hvor skoen trykker.
Industriens uklare framtid
– Norske rammebetingelser, begynner han og trekker pusten.
Du aner kanskje hva som kommer. Egeland har mye å si om rammebetingelser og norsk næringspolitikk. Sørlendingen har nettopp kommet fra et møte, og sitter på Aker brygge for å spise lunsj med Teknisk Ukeblad. Som bransjetalsmann er han diplomatisk i språket.
– Uklarheter knyttet til forutsigbarhet kan bidra til å gjøre ting vanskelig, sier han.
– Fremmer ikke investeringslysten
Eramets norske smelteverk driver det stort innen mangan, som trengs for å produsere stål. Dette er kraftkrevende industri som avhenger av forutsigbare kraftpriser. Nå lurer Egeland på hva Norge gjør med EUs nye kvotehandelssystem som trer i kraft i 2013.
– Det jeg frykter er at norske politikere kan være seine i forhold til å implementere det EU måtte beslutte, og eventuelt finne på tillegg så Norge får nye særvilkår og usikkerhetsmomenter. Det fremmer ikke akkurat investeringslysten, sier Egeland.
Regjeringen har sagt den vil kopiere EUs ordning for CO2-avgift på prosessutslipp. Industrien er mer usikker på hva Norge vil gjøre med CO2-elementet i kraftprisen. Eierne lurer på om de bør investere videre i Norge, eller om det er tryggere å satse andre steder.
– Industrien tenker globalt
– Norsk metallurgisk industri har stort sett utenlandske eiere. De er opptatt av næringspolitikk globalt og hvor det er rett å legge bedrifter på lang sikt. Da må næringspolitikken være forutsigbar, sier Egeland.
Han mener norske kraftprodusenter og den kraftkrevende industrien har et «skjebnefellesskap». Flytter industrien, kollapser kraftmarkedet.
– Her er det et fellesskap mellom industrien og kraftprodusentene for å sikre metallurgisk og kraftintensiv industri. Desto større usikkerhet det er for industrien, desto større usikkerhet er det for kraftprodusentenes inntekter. Vi har et skjebnefellesskap, sier Egeland.
Frykter gambling med kraften
Norge er velsignet med naturressurser, understreker Egeland. Han frykter at kraftprodusentene gambler med disse ressursene når de satser på økt krafteksport til Europa.
– Det er et potensial for at vi kan få et fall i verdien av norske kraftverk, sier han.
Egeland viser til at Norge og Norden ser ut til å få et overskudd på kraft fram mot 2020. Kraftbransjen ivrer for flere kabler til Europa. Men det er ikke gitt at alle eksportkabler blir like lønnsomme som kabelen NorNed har vært.
Undersøkes av Fafo
– Fafo holder på med en undersøkelse for oss om dette nå for å se om investeringene gir samfunnsøkonomisk nytte. Hvis det skal ha en resultateffekt for kraftprodusentene så må de få mer for kraften de sender ut enn for kraften som kommer hjem igjen, sier Egeland og peker på at Tyskland i perioder har negative strømpriser på grunn av vindkraften.
For industrien er usikkerheten det verste. Ingen vet sikkert om kraftprisen skal opp eller ned framover. Derfor trengs det langsiktige kraftkontrakter mellom industri og kraftprodusenter.
– Jeg er opptatt av at industrien kan sikre seg nødvendig langsiktighet så man tør satse videre. Det bør egentlig også kraftprodusentene være interessert i. De bør bruke deler av sin kraftportefølje til å legge en fast inntektsplattform, og ikke bare vente på å se hva markedet vil gi, sier Egeland.
Bekymret for nettleia
Eramets styreleder er også bekymret for økning i nettleia. Statnett skal bruke 40 milliarder på å ruste opp sentralnettet. Regninga tar forbrukerne.
– Industrien er jo en stor forbruker, og det vil kanskje bli et press på at industrien må ta en del av kostnader industrien ikke nødvendigvis er ansvarlig for. Det kan lett dreie seg om milliardbeløp årlig, sier han.
– Har man råd til det i en konkurranseutsatt industri?
– Det er alltid et spørsmål. Dette er den berømte vedskia som legges på den neste vedskia. Risikoen for bortfall av enkelte vil øke desto høyere kostnaden blir. Men om man har råd avhenger av hver enkelt bedrift. Dette henger jo sammen med den generelle kraftprisen også.
Produserer for fullt
Eramet permitterte mange ansatte og kuttet til 60 prosents drift under finanskrisen, men var tilbake på full kapasitet høsten 2009. Krisen måtte komme, mener styrelederen.
– Man må se 2008-2009 i sammenheng med det som skjedde før. 2007 var en formidabel opptur. Sånn verden utviklet seg måtte det nesten gå galt. Malmen som Eramet produserer i Gabon i Afrika gikk fra 2 til 15 dollar per enhet, en syvdobling på bare to år. Det er jo ikke naturlig, sier Egeland.
Prisen på råvarene bare økte. Det tiltrakk seg ny kapasitet. Prisene falt, mens kostnadene økte.
– Tilbakeslaget måtte komme
– De som har levd en stund så at det ville komme et stort tilbakeslag. Det var bare vanskelig å spå når, sier Egeland, som håper krisen fører noe godt med seg.
– Det setter jo i gang en del prosesser for å få ned kostnader. Sånn sett kommer man styrket ut av krisen, med større forståelse i organisasjonen for at man må forbedre seg, sier han.
Eramet-konsernet kjøpte i 2008 Tinfos-anleggene i Kvinesdal og Odda. Ser du tilsetningsstoffet E-171 i en matvare, kan det være titanslagg fra Tinfos. Pigmentindustrien bruker titandioksid til å gjøre maling, papir og softis hvit. Tinfos-anleggene leverer også høyrent jern som brukes i vindmøller.
– Tror industrien er skitten
– Vet folk hva dere driver med?
– Det er vel en av utfordringene. Folk ser kanskje på denne industrien som skitten, men på verdensbasis er det den reneste du finner, sier Egeland.
– Det andre som kan være vanskelig å få fram til folk er at det vi lager, ender opp som de høyteknologiske tingene folk bruker hver dag, som mobiltelefoner. Første ledd i verdikjeden er gjerne industrianlegg som våre.
Vil spare energi
Konsernets verk i Kvinesdal blir nå ISO-sertifisert innen energi. Men fortsatt har tungindustrien en del igjen på sparing og effektivisering.
– Kvinesdal er nok det verket som har kommet lengst. Ovnsgassen brukes til et varmekraftverk, og i enden er det et oppdrettsanlegg for piggvar. Det finnes også et internt fjernvarmesystem, og vi tar ut varme fra slagg og sender den inn på industriens lokale fjernvarmenett. Men holdningene har vært at energi er billig, og det har ikke vært så viktig å spare en kilowatt her og der.
– Dere har fortsatt et stykke igjen?
– Man kan fortsatt gjøre en god del.
