- Skrevet av Petter Osmundsen, professor i petroleumsøkonomi ved Universitetet i Stavanger. Har ansvar for en valgretning innen kontraktstrategi og anskaffelser ved masterstudiet i industriell økonomi.
Det er en del forhold i Yme-prosjektet vi kjenner igjen fra tidligere overskridelser. Høy oljepris og kapasitetspress er kostnadsdrivende og gjør det vanskelig å få tak i gode leverandører.
En leverandør som ikke kjenner krav og arbeidsformer på norsk sokkel og en operatør som ikke har tilstrekkelig prosjektoppfølgning er også gjengangere. Kontraktsformen skiller seg imidlertid noe ut.
Ville man kunne fått overskridelse selv om operatøren hadde større erfaring fra utbygginger på norsk sokkel?
Ja, vi har hatt mange store overskridelser på norsk sokkel, men ikke så mange i denne relative størrelsesorden. Selskapene lærer av sine feilgrep, og det er et spørsmål om hvor mange slike lærekurver den norske staten skal betale for.
Her er det brukt en turnkey-kontrakt. Dette er ulikt de aller fleste andre utbygginger på norsk sokkel.
I denne kontrakten er svært mye risiko veltet over på kontraktøren. Dette har prinsipiell interesse fordi det kan være en modell som mange nye operatører på sokkelen vil velge.
Disse mangler ofte egen kompetanse til å koordinere utbygginger og kan derfor ønske å sette dette helt ut. Videre mangler de ofte evne til å bære finansiell risiko, så de vil kunne ønske å velte denne over på leverandøren. Verden er dessverre ikke så enkel – feltutbygginger på norsk sokkel kan ikke gjøres med hyllevare.
Her er det noen utfordringer:
- Det er få leverandører som er villig til å ta på seg denne typen totaloppdrag og denne typen risiko. Dette innebærer at man må betale en betydelig risikopremie og at avtalt pris også kan bli høy fordi det er få aktuelle tilbydere.
- Det er operatøren som uansett er HMS-ansvarlig, man kan ikke bare sette ut en kontrakt og lene seg tilbake
- Kontrakten har normalt formelle begrensninger på leverandørens ansvar, normalt dekkes eksempelvis ikke følgekostnader ved forsinkelser.
- Når en operatør får det travelt får i praksis leverandøren økt forhandlingsmakt, så det kan bli reforhandlinger av kontrakten der lisensen allikevel må dekke overskridelser og må bevilge mer penger for å sikre fremdrift.
- Det er også utbyggingslisensen som må ta regningen dersom leverandøren ikke klarer å bære risikoeksponeringen som ligger i kontrakten.
Dette illustrerer at små underkapitaliserte operatørselskaper i praksis ikke kan kvitte seg med overskridelsesrisikoen, og at utbygging krever solide operatører og lisensdeltakere.
I neste omgang bærer staten en svært stor del av nedsiden gjennom redusert skatt.
Når en utbygging først skjærer seg og det er mye uklarhet og rettssaker i anmarsj, er det ingen kø av seriøse selskaper som ønsker å ta over prosjektet. Da er det krise.
Mange av de nye selskapene på sokkelen har også satt ut det meste av arbeidet knyttet til leteboring. Det har stort sett gått bra.
Yme viser oss at det er noe helt annet å foreta en feltutbygging.
Hvordan sikre kompetente utbyggere?
Når Talisman får så store problemer bør dette være en tankevekker.
Talisman er et relativt stort selskap og i flere dimensjoner sammenlignbart med tidligere Norsk Hydro. Yme-prosjektet er i tillegg ganske lite.
Hvordan skal det da gå når eksempelvis Lundin og Det Norske skal være operatører på Utsira-høyden?
Disse selskapene er mye mindre enn Talisman. De har langt mindre relevant erfaring – en selvstendig feltutbygging med plattform er noe helt annet enn en subsea satellittutbygging.
Selskapene har langt mindre finansiell bæreevne. I tillegg er prosjektene mange ganger så store. Det tar tid å bygge kompetanse, spesielt i et presset marked. Dette går for raskt.
Burde man få bygge ut så store felt uten å ha utbyggingserfaring fra norsk sokkel?
Dette går ikke bare på økonomi, men også sikkerhet og miljø.
Man må forholde seg til følgende kjensgjerninger innen feltutbygging:
- Kontroll- og koordineringsoppgaver kan ikke settes ut, det er kjerneoppgaver for en utbyggingsoperatør
- Utbyggingslisensen kan i praksis ikke eliminere sin risiko, utbygging krever sterk egenkapital
- Hastverk er lastverk. Mindre selskaper er ofte utålmodige med å få etablert produksjon. Manglende planlegging og prosjektering er klassiske årsaker til overskridelser. Man må også ofte vente litt for å få de mest kompetente leverandørene.
- Det er dyrt å være fattig. Løsninger som er rimelige på kort sikt viser seg ofte å straffe seg i lengden i form av lavere reservoarutnyttelse og høyere vedlikeholdskostnader.
Det spesielle i dagens situasjon er den pressede situasjonen i næringen.
Da er det mye vanskeligere å bygge opp en ny utbyggingsorganisasjon med kompetente nøkkelfolk på utbygging. Dette er svært knapp kompetanse.
I den norske reguleringsmodellen er det staten som til syvende og sist tar regningen når noe går galt.
Det er derfor et spørsmål om ikke staten – før de godkjenner utbygginger - i større grad må sjekke at også kontrakter, leverandørvalg og prosjektstyring er egnet, og ikke bare vurdere tekniske forhold.
Innvendinger mot dette er at myndighetene mangler kompetanse på dette området og at det vil rokke ved arbeidsdelingen mellom selskapene og myndighetene.
Alternativt må man sikre at det i utbyggingsteamet finnes erfarne og kompetente aktører. På norsk sokkel har det vært flere slike modeller.
Et etablert selskap i lisensen kan stå for utbyggingen, eller det kan kreves at et etablert selskap i lisensen fungerer som teknisk assistent.
Utfordringen blir lisenser der det ikke finnes eiere med utbyggingserfaring fra norsk sokkel.
