På slaget ni kommer Point Carbon-sjef Per-Otto Wold inn døren. – Jeg må ha to minutter, så kommer jeg, sier han til journalist og fotograf som står og venter. – Det er ikke så lett å være her før ni når to unger skal leveres i barnehagen først, sier han unnskyldende.
Lokalene er store og overfylte. Det hagler inn med unge folk som henger fra seg vinterjakkene i store garderobeskap ved resepsjonen. Deretter plasserer de seg tett i tett under store klokker som viser tiden i Tokyo, Kiev, London og Washington D.C.
– Er Marrakech ledig? spør Wold, og viser oss inn på møterommet. Naborommet har det klingende navnet Kyoto.
– Point Carbon har gått fra å være et firma med fire gründere til et internasjonalt selskap med over 150 ansatte. Hvordan begynte det?
– Det var en forretningsidé vi hadde med oss fra det nordiske kraftmarkedet: Det å selge abonnementsbaserte tjenester mot trading-beslutninger. I 2000 så vi at det kunne bli et marked for klimakvoter, så da startet vi forsiktig, tre forskere fra Fridtjof Nansens Institutt og meg. I to-tre år var det relativt rolig, så begynte ting å skje i EU. Vi begynte å bygge en plattform et halvt år før EU-direktivet kom, og lanserte en egen publikasjon samme dag som direktivet ble vedtatt.
Derfra har det bare gått én vei for Point Carbon, som har spesialisert seg på handel med CO2-kvoter, og tilbyr rådgivning, nyheter og analyser for 15.000 kunder på til sammen syv språk. Det norske selskapet gir råd til både kjøpere og selgere av klimakvoter, og har blant annet verdens største oljeselskaper som kunder.
– Det har vært full rulle fra 2005. I 2001 hadde vi en million i omsetning. Deretter firedoblet vi hvert år frem til 2005. Det er lett når du er så liten. Det går ikke nå.
Omsetningen i 2006 var 84 millioner. Tallene fra i fjor er ikke klare, men det var en kraftig økning, ifølge Wold.
– Hadde du sett for deg at selskapet skulle bli så stort?
– Jeg er optimist av natur, men jeg hadde ikke sett for meg dette. Det har vært mange politiske usikkerheter, ettersom dette er det aller første globale utslippsmarkedet.
– Det har alltid vært svarte skyer på himmelen. Først var det et spørsmål om klimaproblemene er menneskeskapte, og om det faktisk ville bli et marked. Og så var det hva som ville skje i EU og om Russland ville bli med på Kyoto-avtalen. Frem til nylig har det vært USA som har vært den svarte skyen. Det er imidlertid allerede nå et klimakvotemarked i USA og etter min mening er det liten tvil om at det blir et føderalt karbonmarked i USA, sier Wold.
USA er det neste store. Der har Point Carbon foreløpig 30 ansatte.
– Vi har vært mindre kjent der. Men vi har holdt noen store konferanser, og gir ut nyhetsbrev. I tillegg har jeg vært invitert til Senatet to ganger og testified, som de sier. Jeg var sammen med Shell, noen fra EU-kommisjonen og et sementselskap. Det er svært sjelden at folk som ikke kommer fra USA deltar på slike høringer.
Med andre ord: Per-Otto Wold gir råd om kvotehandel til amerikanske politikere. Og de lytter.
– Vi har hatt litt flaks der også. Nå er den politiske situasjonen sånn at Hillary, Obama, McCain alle er pro-klima. Vanligvis har demokratene vært mest opptatt av klima, men McCain var en av de første som introduserte forslag om karbonmarked i USA.
– Hvorfor er kvotemarkedet viktig?
– Klimatrusselen er en av de største utfordringene verden står overfor. Fordelen med markedet er at det er en billigere måte å redusere utslipp på enn skatter. Man får en optimalisert tiltaksstruktur. Minst like viktig er det at man vet hva utslippene vil være, gjennom et fast tak, noe du ikke oppnår med skatter. Bare få år etter at EU startet kvotemarkedet er det mange tusen bedrifter som tar hensyn til karbonkostnaden når de investerer. I forhold til at dette er noe helt nytt, har det fungert overraskende bra.
– Hva bør Norges rolle være?
– Vi har gått litt uvant ut og frontet at Norge bør ta standpunkt, og være første karbonnøytrale land. Dette er det egentlig ikke Point Carbons rolle å mene noe om, men Norge har en rikdom som er skapt av oljeressurser. De gir ikke utslipp, men produktene gir det, og det gjør oss ansvarlige. Dessuten er vi et lite land som bør gå foran med et godt eksempel.
– I 2006 ble kvoteprisen plutselig halvert. Hva skjedde egentlig da?
– Da man delte ut kvoter første gang, hadde man ikke et godt historisk grunnlag for hva bedriftenes utslipp faktisk var. Bedriftene hadde tall selv, pluss at EU-kommisjonen og de enkelte landene hadde noen tall. Dermed ble det forhandlinger, bedriftene ville ha kvoter, og det ble utdelt flere kvoter enn det var behov for. Dermed falt prisen.
– Hva var Point Carbons rolle?
– Vi var en dominerende aktør som leverte forecast på at bedriftene hadde behov for kvoter. Vi tok feil. Det viste seg at forutsetningene var feil.
– Hva ble konsekvensen?
– For selskapet ble det ingen. Vi mistet absolutt ingen kunder på det. Men prisen falt dramatisk, og kraftprisen falt. Det var ganske dynamisk her da det pågikk.
– Dere har vært rådgivere for Jens Stoltenberg?
– Vi har ikke hatt noen formell rolle, men har hatt noen møter. Vi er engasjert av Finansdepartementet i forbindelse med regjeringens kvotekjøp, og skal hjelpe til å vurdere prosjekter. Det er offentlig, det andre er litt mer uformelt.
Gjennomsnittsalderen i Point Carbon er 33, og sjefen selv beskriver miljøet som ungt, uformelt og ambisiøst. I fjor ansatte Point-Carbon 45 stykker, og i år satser de på å få tak i 50 nye hoder.
– Får dere tak i folk?
– Vi har bra søkere og vi har hatt litt flaks. Vi har 30 doktorgrader her, blant annet fra Harvard og NTNU. Det trigger at det er så mye kompetanse her. I tillegg er det et internasjonalt miljø. Og så trigger det at vi driver med klima. Vi har til og med IT-folk som sier de har søkt her fordi de vil jobbe med klima. Så langt i år har vi ansatt 24 stykker. Vi er alltid på jakt etter flinke folk.
– Hva er din rolle i selskapet?
– Jeg er med på alt mulig, mye produktutvikling og ansettelser, samt daglig drift. Det gjelder å finne de riktige menneskene. I starten løp Atle (C. Christiansen - medgründer, journ.anm.) og jeg rundt og solgte i London med slipset på snei. I dag har vi 20 selgere, økonomisjef, personalsjef, etc. Man må ta seg tid og penger til å ha sånne funksjoner.
– Blir du rik?
– Gründerne har tjent en del penger. Men det er ikke noe man går rundt og tenker på. Vi hadde en emisjon for fire-fem måneder siden, og fikk to nye eiere - amerikanske. Slik får vi hjelp til å bygge i USA, og kan redusere risikoen ved feil. Når du har ansvar for 170, kan du ikke ta samme risiko som i et selskap med fire. Nå har vi penger til å utvikle videre, og til å se på oppkjøpskandidater, sier Wold.
Det han ikke sier er at pressen har skrevet side opp og side ned om den økonomiske utviklingen i selskapet. Emisjonen ga gründerne 100 millioner på deling, og prissatte selskapet til 540 millioner.
– Kjører du fremdeles en Volvo fra 1996?
– Nei, jeg har el-bil. Om sommeren sykler jeg. Barna mine elsker bilen, de nekter å bli kjørt til barnehagen i noen annen bil.
– Fungerer den som familiebil?
– Nei, ikke på lengre turer. Men samboeren min har bil. Volvoen var hennes, forresten.
– Er du overrasket over at klimadebatten har tatt sånn av?
– Jeg er overrasket over at det har blitt så mange artikler i avisen med markedsdetaljer og diskusjoner om markedsbegreper og sånne ting.
– Det er jo flaks for dere?
– Ja, det bidrar til oppmerksomhet og rekruttering. Folk har fokus på klima, og er bevisst på at det finnes et marked.
– Kan dere fortsette å bare vokse og vokse?
– I den overskuelige fremtid forventer vi veldig bra vekst. Det er et potensiale både i USA og andre markeder, og etter hvert i Asia, selv om vi ikke satser så tungt der ennå. I dag har vi kontorer i Tokyo, Oslo, Kiev, London, USA, to ansatte i Tyskland, og så har vi åpnet i Malmø og vil åpne i Kina i løpet av året.
Fotografen skal ta bilder, og Per-Otto Wold foreslår ett foran el-bilen. Inn kommer en blond jente som får beskjed om å kjøre den frem.
– Hvem var hun blonde?
– Assistenten min. Hun begynte denne uken faktisk.
– Du har fått egen assistent?
– Ja, det er veldig greit, og veldig tidsbesparende. Når jeg skal på reise, for eksempel, er det 20 møter som skal arrangeres. Det er greit å slippe å ta seg av alt sånt.
