Det naturskjønne øyriket Lofoten byr på det aller meste – men ikke olje. Dette har oljebransjen og regjeringen visst lenge.
Heller ikke Vesterålen vil bety eksepsjonelle funn i ren størrelse, ingen hemmelighet dét heller. Godsakene ligger bare så ekstremt nært land at det blir lønnsomt å utvinne likevel. Men regjeringen vet enda litt mer.
Kartet øverst på siden, viser hvor Miljøverndepartementet har trukket grensene for sin hittil interne, men nærmest trykkeklare FN-søknad om å føye Lofoten til Unescos prestisjetunge World Heritage List.
Legg til en dæsj sokkelinndeling og oppdaterte seismikkspådommer fra OD, og vips: Du ser på et fristende politisk veikart – uten rødgrønn kamelsvelging, kabinettspørsmål og statsrådavganger.
Dette er Lofoten og Vesterålen-kompromisset ingen snakker særlig om – det være seg miljøvernere, lobbyister fra Oljenæringens landsforbund (OLF) eller statsråder.
Ordføreren: Krever alle fakta
Reiselivsnæringen: Ser store muligheter
TU MENER:
For godt til å være sant?
Ole Brumm-løsningen er like fullt teknologisk og politisk mulig, enten aktørene diskuterer det offentlig eller ei.
– Jeg utelukker ikke at dette er et kompromiss som er mulig å få til. I Lofoten er det en del som ønsker verdensarvstatus, men de fleste er redde for at det vil ødelegge for de mulighetene olje- og gassvirksomheten gir. Det er veldig interessant om det blir mulig å kombinere verdensarvstatus og oljevirksomhet, sier professor ved Høgskolen i Bodø og styreleder i North Energy, Johan Petter Barlindhaug.
– Det vil jo selvfølgelig forutsette at alle er villige til å gi fra seg noe, legger han til.
Litt til alle
Selve «løsningen» er et forbløffende enkelt scenario å beskrive:
Du åpner de mest lovende områdene for petroleumsbransjen, men verner det symboltunge merkenavnet Lofoten.
Du kaster dessuten et saftig kjøttbein til den hurtigvoksende og stadig mer innflytelsesrike reiselivsnæringen i Lofoten, gjennom en imponerende gjennomarbeidet verdensarvsøknad – ferdigskrevet, ferdigprodusert og ferdigfinansiert av staten.
– Det er riktig at områdene utenfor yttersiden av Lofoten er de minst interessante for olje- og gassindustrien. Og hvis det stemmer at verdensarvområdet ikke omfatter strukturene utenfor Røst og Vesterålen, kan det godt være mulig å få til begge deler, sier Barlindhaug.
En realpolitisk fristelse
Et næringspolitisk lovende kompromiss uten klare politiske tapere er mer enn bare en behagelig måte å stagge aggressive pressgrupper på for Arbeiderpartiet. Regjeringen kan her sogar påberope seg en politisk seier – samlet og som enkeltpartier.
Her finnes det snadder til alle:
- SV og Sp: Unesco-heder sementerer varig vern av et oljefritt Lofoten, med internasjonal mijøprestisje på toppen.
- Arbeiderpartiet: Oljenæringen får boltre seg der den forventede lønnsomheten faktisk ligger (strukturene utenfor Vesterålen og sør/sørvest for Røst).
- Og om Sp ikke var fornøyd allerede: Lofotens medlemmer av Bondelaget slipper attpåtil Unescos granskende blikk, fordi landbruksarealene på Vestvågøy danner en liten unntaks-enklave inne i det foreslåtte verdensarvområdet.
– For stort område
– Det er typisk at Senterpartiet har fått tatt ut jordbruksområder. De har innflytelse, kommenterer oljeanalytiker og tidligere statssekretær i Olje- og energidepartementet under Kåre Willochs regjeringstid, Hans Henrik Ramm.
Han har lenge ment at løsningen er å åpne hele området med påfølgende trinnvis lisensiering, men frykter at regjeringen nå vil la seg lokke.
– Dersom regjeringen kommer frem til et slikt kompromiss, er det bare de viktigste pressgruppene som vinner på det. Norske borgere blir fratatt store inntektsmuligheter, sier Ramm, som har fulgt verdensarvspørsmålet tett.
Søknaden er gjort «meningsløst vid» ved at den omfatter så store områder på land og til havs, mener han.
– Av underlagsdokumentene framgår det at dette slett ikke er nødvendig for å få den godkjent. Tvert imot er det mye som tyder på at en mer selektiv utvelgelse av noen typiske områder på sørøstkysten og deler av Vestfjorden, uten havområdene til nordvest, kan bli lettere å få gjennom. Turistnæringen får det den trenger med en langt mer begrenset søknad, sier Ramm.
Trenger lokal støtte
Myndighetenes gryteklare verdensarvsøknad er imidlertid ifølge forståsegpåere uansett så sterk at Unesco med all sannsynlighet gir tommelen opp, om Norge bare husker å legge den i postkassa før neste tidsfrist går ut 1. februar 2011.
Spørsmålet er: Vil det skje? Politisk rådgiver Audun Garberg i Miljøverndepartementet holder seg til standardsvaret: Søknaden om verdensarvstatus for Lofoten er ikke ferdig.
– Arbeidet med nominasjonen (se fakta, journ. anm.) ble stanset i høst, etter ønske fra Lofotrådet. Nå foreligger en sammenfatning av de utredninger som var gjennomført på det tidspunktet arbeidet med søknaden ble stilt i bero. Dersom det er aktuelt å gå videre med en søknad, vil arbeidet bli gjenopptatt, sier Garberg.
Søknaden må uansett avvente en oppdatert forvaltningsplan for Barentshavet-Lofoten, fastholder Garberg.
– Deretter må det en ny lokalpolitisk forankring til. Lokal tilslutning er et krav fra Unesco for å oppnå verdensarvstatus, sier han.
Stanset i siste time
Søknadsdokumentene TU har fått tilgang til, samt et brev fra Miljøverndepartementet til Direktoratet for Naturforvaltning (DN) 22. oktober i fjor, tyder derimot på at søknaden slik den ligger er noe mer enn bare en sammenfatning.
«Med henvisning til Lofotrådets vedtak av 4. september i år ber Miljøverndepartementet Direktoratet for naturforvaltning om å ferdigstille søknadsdokumentet ihht opprinnelig tidsplan, så langt dette lar seg gjøre innenfor de rammer og begrensninger nevnte vedtak legger for prosessen.(...) Mangelen på lokal forankring må søkes reparert i ettertid, men før en eventuell innsendelse av søknaden til Unesco,» heter det.
Brevet avsluttes med å henstille DN om å ferdigstille søknadsdokumentet og oversende det til Miljøverndepartementet innen utgangen av 2009.
Ingen Solheim-sabotasje likevel
Oljebransjen har fryktet verdensarv mer enn noen annen trussel mot oljeeventyret i Lofoten og Vesterålen. Ikke minst fordi mange har mistenkt en skjult agenda fra miljøvernminister Erik Solheim (SV).
Hans ovennevnte forsøk på å holde verdensarvprosessen i stø framdrift midt under en opphetet oljedebatt, er blitt tolket som et forsøk på å kuppe prosessen ved å presse lokale politikere til å verne et enormt område fra en mulig oljeframtid – uten alle fakta på bordet.
Nå viser det seg at denne frykten var ubegrunnet, uansett hva statsrådens hensikter måtte ha vært.
Lite kompromissvillige
Til tross for at søknaden spenner over et uvanlig stort område i Unesco-målestokk, snor den seg altså på kuriøst vis unna arealkonflikt med oljebransjens ønsker.
Først og fremst sikler de etter oljestrukturene ved Røst, deretter tar de gjerne også olje/gassforekomstene utenfor Vesterålen.
Men Lofoten? Ikke særlig interessant, sier oljetoppene på bakrommet. De beholder likevel, i likhet med erkefienden Bellona, utad holdningen om at «hele området må behandles som ett», for ikke å fire en millimeter midt i den avgjørende tautrekkingen.
– Ifølge ODs ressursrapport vil man optimalisere verdiene dersom man ser området helhetlig og foretar en stegvis utbygging. Geologisk attraktivitet må være viktig for en slik konsekvensutredning. Da er det viktig å ikke stenge for utvikling i deler av områdene, sier Sigbjørn Aanes, informasjonssjef i OLF.
Fiskerne forventer bakromsløsning
Med tanke på at det ikke har kommet banebrytende ny informasjon om verken seismikkstrukturer eller faremomenter gjennom aprils to store rapportframleggelser: Hvor ny er egentlig tanken om et storstilt kompromiss?
Vel, selv uten verdensarv som ekstra Lofot-lokkemat, har utgangspunktet om å verne Lofoten og «ofre» Vesterålen allerede fotfeste i nord. Styremedlem i Norges Kystfiskarlag, Johnny Johnsen, luftet eksempelvis tanken i mars overfor NRK Nordland.
– Politisk tror jeg ikke det er mulig for noen partier å ta både Lofoten og Vesterålen. Men med et slikt kompromiss kan nok kanskje både Sp og andre partier som er haleheng til den store ulven i regjeringa spise enda en kamel. Så får man det slik man vil. Man får bore der man egentlig har funnet olje, sa Johnsen.
Ordfører i Vesterålskommunen Sortland, Svein Roar Jacobsen, uttalte i samme sak at han hadde «hørt det samme som Johnsen», men valgte å være avventende til dette «eventuelt blir bekreftet».
Og slik tenker, inntil videre, også alle andre.
Ordføreren: Krever alle fakta
Reiselivsnæringen: Ser store muligheter
TU MENER:
