Mari Olsen (29) fra Leksvik i Nord-Trøndelag har gjort kometkarriere som hodejeger i Dubai. Hvis British Petroleum, McKinsey eller Microsoft skal ha en ny regionsjef for Midtøsten, er det trolig henne de bruker for å finne aktuelle kandidater.
Rekrutterer toppene
Fra kontoret i den ruvende bygningen Dubai International Finance Center jakter Mari hver dag på verdens fremste ledere. Hun finner ledere på såkalt "executive level", som i praksis betyr sjefer i selskaper som hever en årslønn på en til fem millioner dollar, altså over 25 millioner kroner.
Det vil si ledere på et nivå vi ikke har i Norge.
Sjefen for Norges største selskap, Helge Lund i StatoilHydro, tjener til sammenligning rundt seks millioner kroner.
– Hvordan fikk du jobben?
– Jeg begynte mer eller mindre tilfeldig i et headhunterfirma i London etter studiene, forteller Mari når hun møter Teknisk Ukeblad på en orientalsk restaurant i Emirates Tower. Med en mastergrad i business fra universiteter i London, California og Sydney i kofferten, startet hun karrieren som rekrutterer som 25-åring.
Over Atlanteren
I firmaet Morgan Howard jobbet hun halve måneden i London og halve måneden i New York, og fant ledere til bedrifter i sjiktet 150.000 til 250.000 pund.
Hodejegernes lønn og status er et resultat av hvilket nivå de ansetter lederne på.
I 2006 begynte Mari hos headhuntergiganten Korn/Ferry International, og begynte å ansette personer på direktørnivå i lønnsspennet 200.000 til 500.000 pund. For fem uker siden flyttet hun til Dubai og fikk en høyere stilling i Spencer Stuart.
– Jeg hadde behov for en frisk start, og synes Dubai virket spennende, forklarer trønderjenta.
Eksploderer
– Arbeidsmarkedet i Dubai er nesten i ferd med å eksplodere. Det er et voldsomt sug etter arbeidskraft, og det vokser veldig fort, fortsetter hun.
29-åringen har klare mål i sin karriere, og er vant til å være yngst i miljøet hun jobber i. Firmaet hun jobber i er organisert i en partnerstruktur i likhet med mange advokatfirma.
Ambisjonen hennes er å bli den yngste partneren i sitt firma, og kjøpe seg inn som partner innen to-tre år.
Mari beskriver arbeidsdagen sin som en sammenflytting mellom jobb og fritid.
– Jeg drar på jobb i åttetida, og drar hjem i åttetida om kvelden. Enten så trener jeg, ellers så spiser jeg middag med venner før jeg tar natta. Det høres ut som lange dager, men det føles ikke som en jobb. Det blir en livsstil, og føles ikke slitsomt, forklarer Mari.
Bedre i business, svakere i fag
Blir ute
Kontrasten er enorm fra det pulserende Dubai til trauste Fosen. Hun ser ikke for seg en hjemkomst til hjemlige trakter i nær framtid.
– Jeg har ikke bodd i Leksvik på ti år, men mamma og pappa bor jo der. Jeg er hjemme et par ganger i året, og har kontakt med gamle venner. Men jeg har blitt vant til å bo og leve i et internasjonalt miljø, så akkurat nå har jeg ikke noen planer om å flytte tilbake til Leksvik igjen. Det er dessuten lite arbeidsmarked for det jeg driver på med der, ler Mari.
Men hun vil ikke helt utelukke en retur til Norge.
– Det kommer jo an på mange ting, sier den single 29-åringen.
