Denne uka markeres rundt om i verden 40-årsjubileet for månelandingen 20. juli 1969.
Les også: Sikter mot Mars
Den største bragden
Men dette blekner naturlig nok mot feiringen for 40 år siden.
Apollo-rus
69-årgangen av Teknisk Ukeblad viser at det hersket en viss Apollo-rus og enorm teknologioptimisme også blant framstående akademikere på denne tida.
Les bare hva Ingeniørvetenskapsakademien (IVA) skrev i sin rapport «Utvecklingslinjer inom forskning och teknik 1919-2019» som Ny Teknik-redaktør Bo Ch. Lundquist oppsummerer i en artikkel i TU nr. 46/69:
– Det er ganske trolig at menneskene har besøkt Mars før år 1985. En ubemannet romferd til de ytre planetene vil skje før 1975, og derfor antas det at mennesket før år 2019 har besøkt ytterligere noen av planetene, heter det i framtidsvisjonen.
Glemte pengene
– Dette er vel nok et eksempel på at teknologer ofte har en tendens til å tro at ting går hurtigere enn de egentlig gjør, sier romfartsekspert Erik Tandberg til Teknisk Ukeblad.
Til IVAs forsvar skal det sies at USAs vellykkede månelanding med Apollo 11 skjedde etter bare et tiår med utvikling fra relativt blanke ark. Dersom utviklingen hadde fortsatt i samme takt, er det ikke utenkelig at amerikanerne hadde landet på Mars for 24 år siden.
– Men de glemte den økonomiske faktoren. Månelandingen skjedde i en tid da USA kriget i Vietnam, hadde rasekonflikter og storbyuro og økonomisk stagnasjon. Men selv om Apollo-programmet ble innsnevret av økonomiske årsaker, så var det dem som presset på for en Mars-ferd. Deriblant visepresident Spiro Agnew og Wernher von Braun. Det ble lagt fram en prosjektbeskrivelse for en ferd til Mars som skulle starte i 1981, forteller Tandberg.
Alfa Centauri
I IVA-rapporten sies også følgende:
«Det er ikke helt utenkelig, men neppe trolig at man rekker å reise til den nærmeste stjernen Alfa i Centauri før 2019. Den ligger 4,1 lysår herfra. Skal dette kunne gjennomføres, må man utnytte en helt annen framdriftsteknikk enn hittil».
– Hehe, et slikt mål ble vel neppe sett på som realistisk da heller, kommenterer Tandberg.
Sivilingeniøren hadde på den tiden en fast romfartsspalte i Teknisk Ukeblad.
Og i motsetning til de svenske IVA-ingeniørene, kan han ikke beskyldes for overdreven optimisme. Tvert imot viser en gjennomgang av hans spalter i 1969 en imponerende detaljoversikt over Apollo-programmet og ikke minst månelandingen både i forkant og etterkant.
Dette var ikke informasjon som kom flygende til Oslo av seg selv:
– På denne tida reiste jeg og Jan P. Jansen i NRK mye rundt i USA. En del informasjon fikk vi riktignok fra såkalte pressehåndbøker. Andre ting fikk vi vite ved å besøke operative avdelinger ved NASA-senteret, oppskytningssteder og fabrikker. Vi fikk tilgang til detaljerte operasjonsmanualer som vi formidlet videre til nordmenn, forteller Tandberg.
– Vil ses på som primitivt
I første nummer av Teknisk Ukeblad (31. juli 1969) etter at Neil Armstrong, Michael Collins og Buzz Aldrin hadde returnert, brukes lederartikkelen til å hylle amerikanernes mot og tekniske bragd.
Men også her kommer en spådom, dog med annet fortegn, som heller ikke kan sies å ha slått til:
«Om ti år vil vi kanskje betrakte måneferden i 1969 som et primitivt eksperiment, og smile litt når vi leser de kommentarer denne utløste», skriver sivilingeniør og sjefredaktør Knut Endresen.
Fasiten er at ingen har vært på månen siden 1972 og at USAs planlagte retur innen 2020 henger i en tynn tråd. Og det med en planlagt romkapsel, Orion, som ser til forveksling ut som Apollo.
Les også: Lockheed bygger Orion for måneferd
– I dag ser vi fortsatt tilbake på Apollo 11 med beundring over at de fikk til dette så perfekt som de gjorde. Dog med en smule flaks, påpeker Tandberg.
Regner med utsettelse
– Hvis du skal prøve deg med en spådom om USAs bemannede romferder framover?
– Da vil jeg først si at hele romvirksomheten til USA, mål og midler, er under lupen i øyeblikket i forbindelse med Augustine-kommisjonen som skal overlevere sin rapport til Obama allerede i august. Denne gjennomgangen kommer etter at NASA ga beskjed om at bevilgningene framover er for magre til å utvikle Ares I/V-bærerakettene og Orion-romskipet, som er klare forutsetninger for å kunne sette folk på månen innen 2020.
– Det er temmelig sikkert at NASA kommer seg til månen igjen og deretter Mars og sannsynligvis også en asteroide. Men det kan bli andre bæreraketter og det kan ta lengre tid enn opprinnelig planlagt i Constellation-programmet, sier romfartseksperten ved Norsk Romsenter.
