– Det som er bra, er at det er Norge som driver aktiviteten fremover. Det er Norge som er den offensive. Det er i Barentshavet det skjer. Det er alltid det som er svaret når noen spør, sier analytiker og sivilingeniør Lars Eirik Nicolaisen i Rystad Energy.
Nytt verktøy
Nylig lanserte WWF et nytt digitalt kartverktøy som skremmer dem som kjemper mot petroleumsutvinning i arktiske områder.
Kartene viser et lappeteppe av eksisterende og planlagte olje- og gasslisenser opp mot en raskt smeltende polis. I virkeligheten kan miljøvernerne juble over det siste årets utvikling. Det har vært mange negative nyheter for dem som ønsker økt petroleumsaktivitet.
Troen på Grønland som fremtidig petroleumsparadis har brått lagt seg.
– Den nye lokalregjeringen har en politikk som er strengere med å tillate boring på de lisensene som allerede er tildelt og har midlertidig stoppet utdeling av nye lisenser, sier Nicolaisen.
Kulluk-ulykken skal ha bidratt til at grønlenderne har satt bremsene på. Shells oljerigg grunnstøtte utenfor Alaska.
Selskapet har stoppet sine konkrete planer, det samme har Conoco Phillips. Heller ikke i de nordlige delene av Canada skjer det mye. Samtidig er Jan Mayen satt på hold fra norsk side, og neste tog på Snøhvit stoppet.
– Men hva er egentlig avgjørende for at prosjektene ikke blir realisert – de lave gassprisene eller miljøpolitikken?
– Før var det økende gassimport til USA. Så kom den teknologiske revolusjonen med skifergass som gjør USA til en eksportør. Det stopper prosjektene i større grad enn miljøet. Hvis man kunne funnet olje, ville flere av disse prosjektene gått.
Les også: Statoil skal bore i naturreservat
– Vil øke etter 2020
Nicolaisen kaller Barentshavet «alibiet til arktisk aktivitet». Hadde det ikke vært for Norge, ville det sett mørkere ut.
Det sørlige Barentshavet har vært åpent for petroleumsvirksomhet siden 80-tallet. Disse områdene er isfrie hele året, og det er bare helt i nord at det kan forekomme is enkelte år.
Den norske politikken er likevel at man ikke borer i isfylte farvann. Leteaktivitetene vest for Grønland illustrerer hvor vanskelig noe annet ville vært.
Isfjellene gjør at du må ha seks dedikerte ishåndteringsfartøy rundt deg til enhver tid når du skal ligge med to borerigger.
I tillegg til Norge er det Russland som holder olje- og gasstoget i Arktis på skinnene, selv om det som kjent også her har vært problemer. Etter utsettelsen av Stohkman er det i Karasjøen og Pehkorasjøen det skjer.
Nicolaisen forventer at den negative utviklingen vil snu. Han tror produksjonen vil stige kraftig frem mot 2040.
– For å realisere denne utviklingen må vi ha aktivitet som i dag, men også en videre opptrapping i årene fremover, sier analytikeren.
De største oljeselskapenes Arktis-investeringer på 24 milliarder kroner i 2012, må øke til 60 milliarder kroner i 2017.
Les også: Nytt forskningssenter for oljevirksomhet i Arktis til Tromsø
Hårreisende av Norge
Fagsjef Arild Skedsmo i WWF er glad for at flere land nå bremser i Arktis, men er opprørt over at oljebransjen nå ser Norge som pådriver de kan stole på.
– Det er hårreisende at Norge er blitt den globale fossilindustriens fremste forkjemper, åpner nye områder lenger nord enn tidligere og holder liv i aktiviteten i Arktis, sier Skedsmo.
Hvis produksjonen skal øke i 2040, vil det utgjøre en enorm kostnad for mennesker og natur globalt, ifølge Skedsmo.
– Da vil vi allerede ha tatt de lengste stegene mot fem til seks grader oppvarming. Så dette er feil. Det kommer ikke til å skje. Det vil ikke være noe økonomi å levere olje og gass til.
Skedsmo mener slike forventninger legger opp til en «karbonboble».
– Bransjen lever sitt eget liv i en boble løsrevet fra klimapolitikken, og dette gjelder i høyeste grad Norge. Det ender i en absurd situasjon, der man ikke forholder seg til virkeligheten, men fortsetter å investere som om vi skal brenne olje, gass og kull i all evighet.
– Borer ikke i isen
Miljøvernminister Bård Vegar Solhjell mener kartene fra WWF er en god illustrasjon på utfordringer i Arktis, men presiserer at Norge ikke borer i isfylte farvann.
– Både USA, Canada og Russland har tildelt lisenser i områder med sjøis. De har hatt ulykker og store problemer. At de derfor nå er mer tilbakeholdende, er tross alt positivt.
– Hvordan harmonerer økningen i petroleumsaktivitet frem mot 2040 med at verden må kutte i utslippene for å løse klimautfordringene?
– Hvis vi skal ha noen mulighet til å nå togradersmålet, må brorparten av verdens fossile ressurser bli under bakken. Det gjelder først og fremst kull, men også mye olje. Gass kan fortsette å vokse en stund til. Det vil komme press på de arktiske områdene, og utfordre vår evne til å stå i mot av klima- og naturhensyn. Mitt syn er at Norge skal videreføre politikken med ikke å bore i isfylte farvann, og la de store områdene nordover i Barentshavet forbli uåpnede, sier Solhjell.
Advarer mot aktivitet
Norsk Polarinstitutt advarer mot petroleumsaktivitet nær de biologisk rike områdene ved iskanten.
– Her finner vi oppblomstring av plankton og isalger – grunnlaget for alt liv i havet, sier direktør og forsker Jan-Gunnar Winther.
Iskanten flytter seg raskt nordover, og hele de sørøstlige delene av Barentshavet vil sannsynligvis bli definert som isfrie om ti til 20 år. Sommerstid er hele Polhavet en mosaikk av is, sørpe og åpent hav i dag.
Stadig mer åpent hav innimellom isen kan gjøre at stormer velter om på vannmassene under isen, og at varmt vann lengre nede kommer opp til overflaten og forsterker smeltingen.
Presset på området øker, og med mer fiskeri, petroleum, shipping og turisme øker også risikoen for interessekonflikter.
Winther mener den norske forvaltningsplanen er god. Den består av et lappeteppe med arealer som gir prioritet for ulike interesser.
– Den har en helhetlig tekning. Det er korridorer for skipstrafikk. Den definerer sårbare områder der det ikke skal være petroleumsaktivitet, for eksempel gyte- og oppvekstområder for torsk. Og det er arealer for drift for petroleum i hele eller deler av året.
– Ville Nansen ha kommet seg til Nordpolen i dag via sin rute?
– Han hadde hatt kortere tid av året til å bevege seg i drivisen. Og det hadde blitt en våtere tur med mindre skigåing. Kanskje måtte han gått i mørketiden for å rekke det. Jeg vet ikke om det hadde vært tilrådelig eller mulig med datidens utstyr.
Les også:
– Skrugarder er "showstoppere" for aktivitet i Arktis
