I Teknisk Ukeblad 16.11.09 presenterer Olav Kvalheim noen eksempler som skal underbygge overskriften ”Hvorfor feiler klimamodellene?”. Eksemplene er, dessverre, verken vitenskapelige, overbevisende eller korrekte.
Blant annet påstår Kvalheim at den globale temperaturen har flatet ut eller gått ned etter år 2000, og at dette tydelig viser at det ikke er ”samsvar mellom modellenes prediksjoner og virkelig temperaturutvikling”. Dette er dobbelt misvisende.
Les Kvalheims innlegg: Hvorfor feiler klimamodellene?
1. Det er misvisende å konkludere med at den globale temperaturøkningen har stoppet opp etter år 2000. Vedlagte figur illustrerer dette; det er helt normalt med store variasjoner i den globale temperaturen fra år til år og for perioder opptil ett til to tiår.
En viktig årsak til variasjonene er endringer i havets (og atmosfærens) sirkulasjon (vulkanutbrudd og variasjoner i solinnstrålingen spiller også inn).
På tross av disse variasjonene er det en udiskuterbar oppadgående trend, med det siste tiåret som det klart varmeste tiåret siden de instrumentelle målingene startet på slutten av 1880-tallet.
En viktig årsak til at 2008 var relativt kjølig var en kald La Niña-situasjon i Stillehavet. I 2009 har det utviklet seg en varm El Niño-situasjon samme sted, og følgelig ligger 2009 an til å bli det femte eller sjette varmeste året siden målingene startet.
Fortsetter El Niño-situasjonen i mesteparten av 2010, kan vi meget vel få en global temperaturrekord i 2010. Det hører med til historien at 1998 var spesielt varmt grunnet en kraftig El Niño-situasjon samme år. Det er meget vanskelig å se at temperaturen ”er på vei nedover”, som Kvalheim hevder.
2. Klimamodellene som har blitt brukt i rapportene fra FNs klimapanel, er ikke konstruert for og brukes ikke til å anslå klimautviklingen på tidsperioder kortere enn noen tiår.
Kvalheims sammenligning av observert og modellert temperatur etter år 2000 er følgelig misvisende og uvitenskapelig.
For å gjøre klimaprediksjoner fra år 2000, må klimamodellene starte ut fra observert klima i år 2000, på tilsvarende måte som værvarslingsmodellene må mates med observert vær hver sjette time for å gi et anvendbart værvarsel for de kommende dagene.
Når siste rapport fra klimapanelet kom i 2007, fantes det ingen publikasjoner om modellbasert klimaprediksjon som nevnt over. Dette forskes det nå på. Men på grunn av store metodiske utfordringer, er det altfor tidlig å si noe som helst om klimamodellenes treffsikkerhet fra noen år, til ett til to tiår, fram i tid.
Oppsummert: Tradisjonelle klimamodeller, som brukt av FNs klimapanel fram til nå og som Kvalheim viser til, er overhode ikke konstruert for å predikere klimautviklingen noen år fram i tid.
Kvalheims sammenligning av observert og modellert temperatur etter år 2000 er misforstått, og kan følgelig ikke brukes som et mål på hvor realistiske klimamodellene er.
Selektiv
Videre viser Kvalheim til en ny studie av Lindzen og Choi, publisert i juni 2009, som konkluderer med at klimaets følsomhet til CO2 er langt lavere enn det FNs klimapanel sier. Kvalheim er nokså selektiv når han bruker dette enkeltarbeidet som ”klar indikasjon” på at klimamodellene og FNs klimapanel er på ville veier.
Det er tung forskning som viser et ganske annet bilde, og det pågår kritiske analyser av arbeidet til Lindzen og Choi. Slike spørsmål avklares over tid i den vitenskapelige litteraturen – ikke ved å plukke ut enkeltarbeider og konkludere før den vitenskapelige prosessen har diskutert spørsmålene.
.png){kind=logo}
Mangler modeller
Så til Kvalheims kritikk av Bjerknessenterets (inkludert undertegnedes) framskrivning av havnivå. Grunnet manglende modeller for framtidig smelting av iskappene, primært Grønland og Vest-Antarktis, eksisterer det ennå ikke fullverdige modeller for framtidig havstigning.
Grunnet dette har vi brukt ulike metoder for å estimere framtidig havstigning.
En metode er, som Kvalheim nevner, basert på observert sammenheng mellom globale temperatur og havnivå (først publisert av S. Rahmstorf i 2007). At denne modellen er enkel og har sine svakheter, har vi aldri lagt skjul på.
En annen metode er basert på en gjennomgang av eksisterende litteratur for å estimere nedre og øvre skranke for havstigning i løpet av dette århundre.
Dette kan gjøres basert på kunnskap om variasjoner i havnivået tilbake i tid, og ved å se på stabiliteten til iskappene, smelting av isbreer og havets opptak av varme. I tillegg har vi sammenlignet våre framskrivinger med omfattende studier fra blant annet Nederland og England.
Umulig å si
De ulike metodene og analysene gir at globalt havnivå vanskelig kan stige med mindre enn en halv meter i løpet av dette århundre.
Det er også lite sannsynlig, men dessverre ikke umulig, at havstigningen kan overstige én meter for samme tidsperiode. Nøyaktig hvor stor havnivåstigningen blir, er det i dag umulig å si.
Men vi kan vanskelig se at overstående – en havstigning på mellom en halv og én meter – er ”skremselspropaganda”, slik Kvalheim ordlegger seg.
Det er underlig å være vitne til en professor som i så liten grad forholder seg til eksisterende litteratur, men baserer seg på oppkonstruerte forestillinger om klimamodellene og observert temperatur, tilfeldige enkeltarbeider og unyanserte påstander for å slå tvil om menneskeskapt klimaendring.
Les også: – Lei av CO2-hysteriet
