Som vanlig lar ikke miljøstiftelsen en anledning til oppmerksomhet gå fra seg, og har holdt en nøye regissert jubileumskonferanse med ulike topper av internasjonal størrelse på programmet.
Les også:
Yara støtter Sahara-prosjekt
– Verden har lånt i karbonbanken
Nils Bøhmer har vært ansatt i Bellona siden 1993, og vært daglig leder siden 2006. I februar tok han over rollen til tidligere medarbeider Marius Holm, som stiftelsens nest mest profilerte ansikt utad, etter Bellona-sjefen selv, Frederic Hauge.
– Hva er det viktigste Bellona oppnådd i løpet av sine 25 leveår?
– Vi har klart å bli anerkjent på den internasjonale arenaen som en ideell organisasjon med sterkt fokus på å finne løsninger. Når jeg er ute og reiser, blir jeg ofte spurt om det finnes tilsvarende organisasjoner som Bellona, for eksempel i USA eller Japan. Det gjør det ikke. Vi samarbeider godt med næringslivet og har stort fokus på løsninger. Det gjør oss unike, og vi blir lagt merke til internasjonalt på et veldig høyt nivå.
– Andre milepæler du vil trekke fram?
– Vi har klart å bli en stor og viktig aktør når det kommer til klimaspørsmål. Ikke minst har vi fått en sentral rolle i EUs teknologiplattform for CO2-fangst og deponering. Gjennom Sahara Forest Project har vi tatt steget fra å peke på løsninger til å utvikle løsninger for å møte klimautfordringene. Jeg må også trekke fram Nikitin-saken. Det at vi fikk ham løslatt etter utallige rettsrunder, bidro til å utvikle det russiske rettsystemet. Det er første og eneste gang Russlands hemmelige politi har tapt en spion-sak.
Aleksandr Nikitin ble ble arrestert i 1996 av det russiske sikkerhetspolitiet og anklaget for høyforræderi etter at han arbeidet med en rappoprt for Bellona om faren for radioaktiv forurensning fra den russiske nordflåten. Først høsten 2000 ble Nikitin frikjent i Høyesterett i Russland.
– Hva slags miljøendringer har dere fått til?
– Det er mulig jeg er litt påvirket av arbeidet i Bellonas Russlandsavdeling, det var tross alt der jeg startet, men vårt fokus på utfordringene med radioaktivt avfall i Nordvest-Russland førte til store endringer i hvordan EU så på atomavfallsproblemet. Da jeg presenterte min første rapport om atomsikkerhet for EU-kommisjonen i 1993, fikk jeg beskjed om at EU aldri kom til å involvere seg i russisk atomavfall. Ett år etter hadde vi med EUs miljøkomissær til Murmansk, og de første pengene til atomopprydding kom på bordet, rundt 4 millioner euro. I dag er det et fond på 150 millioner euro til atomopprydning i Nordvest-Russland, som forvaltes av den europeiske utviklingsbanken. Det viser at vi har gjort en forskjell.
– Tyskland skal legge ned kjernekraften innen 2022. Er det gjennomførtbart?
– Absolutt. Skulle Tyskland fortsatt med kjernekraft etter 2022, måtte de ha erstattet en god del av reaktorene med nye. Slik det er i dag er faktisk pris per installert watt for kjernekraft høyere enn for sol- og vindkraft, hvis du tar hensyn til kostnader, renter og levetid. Det kommer ikke godt nok fram i debatten.
– Sol- og vindkraft kan vel ikke erstatte kjernekraft. Hvordan skal Tyskland erstatte grunnlasten fra kjernekraftverkene?
– Problemet med kjernekraft er at den er veldig lite fleksibel. Det er vanskelig for andre energikilder å komme inn på et energimarked med mye kjernekraft i grunnlasten. Da er det bedre å ha gasskraft med CO2-rensing. Tyskland har allerede i dag 60 prosent fossil energi som produserer mye av grunnlasten.
– Mer kull- og gasskraft er altså svaret?
– Ja. Men hvis det kommer med CO2-rensing, er det bare bra.
– Får tyskerne på plass fullskala CO2-fangst og deponering innen 2022?
– Utviklingen går i alle fall raskere nå enn om kullkraft og gasskraft med CO2-rensing skal konkurrere med subsidiert kjernekraft. Årsaken til at tysk kjernekraft er billig i dag, er at de gamle reaktorene er nedbetalt. Driftskostnadene og brenselskostnadene til kjernekraftverk er små. Nye reaktorer vil bli svært dyre. En årsak til den tyske skepsisen, er at stresstesting av reaktorene viste at de ikke var motstandsdyktig mot flykræsj. Skal reaktorene være sikret mot terrorangrep, snakker vi om helt andre og mer kostbare reaktorer enn de som er oppført i dag.
– Hva blir konsekvensen for den såkalte "kjernekraft-renessansen" etter Fukushima? Forlenget drift av eldre reaktorer?
– Det var stans i nybygging av kjernekraftverk også før Fukushima, hovedsaklig på grunn av økonomien. Kjernekraftrenessansen dreide seg i stor grad om å forlenge levetiden på eldre reaktorer. Å bygge nytt var forbundet med kostnader på 12-14 milliarder dollar per reaktor, i tillegg var det ikke uvanlig å oppleve forsinkelser på kraftverk under oppføring med 3-4 år, som i USA, Finland og Frankrike. Å binde opp så mye penger over så lang tid, gjør det vanskelig å få god finansiering uten skyhøye renter. Fukushima vil på toppen av dette føre til ekstra og mer fordyrende sikkerhetstiltak.
– Dere jobber mye med CO2-rensing. Hvor skal vi gjøre av CO2'en om folk ikke vil ha den i sin egen bakgård?
– Det viktige er å finne de riktige lagringsstedene og overvåke lagringen på en god måte. Det er mye følelser ute og går når det kommer til å pumpe ned gass, men mange er ikke klar over at CO2 kan begynne å gå over til fast form løpet av noen hundre år. Det er en helt annen lagringsproblematikk rundt CO2 enn for kjernekraft, hvor du må vente en million år før strålingen er nede på naturlige nivåer. CO2-lagringsproblemet må løses med kunnskap og informasjon. Det må på plass et godt lagringssystem håndtert av et vertskap man har tillit til.
– Flytende kjernekraftverk, får vi det i våre farvann, eller kan Statoil unngå det på Shtokman?
– En russisk forsker presenterte hvordan man skulle få gassen fra Shtokman i land på en konferanse i St. Petersburg for to år siden. For å frakte gassen til land, trenger du energi, og han presenterte dockingsstasjoner underveis, påkoblet atomdrevne ubåter som leverte strøm og fikk gassen inn. Han mente det skulle være 150 slike installasjoner. Fordelen med atomanlegg under vann, er at de unngår is og vær på overflaten. Det er nok sterke krefter i Russland som ønsker dette. Ulempen er knyttet til risikoen for atom-ulykker med disse installasjonene.
– Hvorfor begynte du i Bellona?
– Etter studiene jobbet jeg i Statens strålevern, først som forsker, så sivilarbeider. Som en del av siviltjenesten fikk jeg anledning til å være med ut på et russisk forskningsskip, som lå ute og tok målinger av den forliste russiske atomubåten "K-278 Komsomolets". Jeg var støtte-medlem i Bellona, og da siviltjenesten nærmet seg slutten, fikk jeg informasjon om at de skulle ansette en lang rekke fagfolk, deriblant en atomfysiker. Jeg syntes det hørtes spennende ut å jobbe med atomproblemene i Nordvest-Russland. Samtidig hadde Bellona et helt annet miljø enn det homogene miljøet i strålevernet. Etter at jeg begynte i 1993, har jeg egentlig ikke kommet meg bort derfra.
– Teknisk Ukeblad får av og til tilbakemelding fra universitetsmiljøer om at du ikke kan kalles atomfysiker. Hvorfor ikke det?
– Nei, det må du nesten spørre dem om. Jeg har hovedfag i kjernefysikk fra Universitetet i Oslo. Men jeg har registrert at det er en del som ikke mener jeg er atomfysiker. Jeg vet at det var et leserinnlegg som ble refusert i Aftenposten som hevdet at jeg ikke hadde gått på Blindern i det hele tatt. Og noen ringte til Dagsrevyen dagen etter at tsunamien skyllet inn over Fukushima-anleggene, og klaget over at det var flere eksperter enn meg som hadde peiling på kjernekraft.
– Hva skyldes reaksjonene?
– Er det noe Bellona er flinke på, så er det media. Forskere er ofte dypt nede i sitt fagfelt, tar alle forbehold og ser ikke alltid det store bildet. Det er vanskelig å se ting med nye øyne hvis man har vært på Blindern i hele sitt liv. Det er litt av de samme mekanismene som rammer astrofysiker Knut Jørgen Røed Ødegaard og palentologen Jørn Hurum. De er gode formidlere, men blir også angrepet. Det blir litt sånn "hvorfor er det ingen som intervjuer meg som har forsket på dette i 20 år fra mitt kontor på Blindern".
– Misunnelse, rett og slett?
– Eller så føler de seg oversett.
– Kan det være at fagmiljøet hos Strålevernet eller på Fysisk institutt på Blindern kan mer enn deg?
– Hos Strålevernet er det 90 personer som jobber med dette, så jeg håper for guds skyld de kan mer enn meg.
– Hvorfor utdannet du deg innen kjernekraft hvis du er mot kjernekraftverk?
– Jeg startet på Blindern høsten 1986, rett i etterkant av Tjernobyl-ulykken. Ulykken bidro nok til at jeg ville vite mer om hva som skjulte seg bak begrepene becquerel og sievert. Gjennom årene i Bellona har jeg sett skyggesiden av atomkraften, spesielt i Russland. Verdens atomindustri har selv etter 50 år drift fremdeles ikke løst de store avfallsproblemene. Dette har nok bidratt til å øk min skepsis.
– Zero-leder Einar Håndlykken mener Bellona kunne oppnådd mer med å være mer løsningsorientert og mindre konfronterende. Enig?
– Nå må det jo først sies at Bellona har utrettet utrolig mye på 25 år. Så kan man si at Zero kunne vært tøffere. De jobber ikke mot ting de er i mot. Man må kunne ha to tanker i hodet samtidig. Man skal jobbe for de sakene man tror på, men man må også si ifra om de dårlige løsningene som finnes. Det er viktig å ivareta vaktbikkjerollen og være en motkompetanse blant annet mot oljeindustrien, som har et titalls kommunikasjonsmedarbeidere som snakker om oljens fortreffeligheter. Det gir oss uvenner, men den støyten må vi ta. Noe annet blir for feigt.
– Hvordan er Bellona i 2020?
– Vi er blitt eldre, enda mer seriøse og grå i håret. Nei, vi må ikke bli en gjeng med 60-åringer, vi må passe på å fylle på med ungt blod. Kjernen i Bellona er et voldsomt engasjement. Det er ingen 09-16-jobb. Vi jobber her fordi vi får gjennomslag for ting. Det er viktig for oss å beholde engasjementet, ikke bli en syvende far i huset og klage over at alt var bedre før, men hele tida tenke framover.
