– Industriarven Rjukan-Notodden er et resultat av et industrieventyr i norsk historie, sier klima- og miljøminister Tine Sundtoft i en pressemelding.
Nå har regjeringen vedtatt at Miljødepartementet skal søke Notodden-Rjukans industriarv inn på Unescos verdensarvliste.
Rådgiver for kulturminnevern i Telemark fylkeskommune, Eystein M. Andersen, har jobbet med denne saken på fulltid i 3-4 år, i samarbeid med lokale krefter og Riksantikvaren.
Les også: Rjukan badet i indirekte sollys da speilet ble innviet
Svært nær
– Hvor langt er dere nå fra å bli en del av Unescos verdensarv?
– Nå er vi så nære vi kan få blitt. Det gjenstår bare en siste finpuss med layout og småting før vi leverer søknaden til Unesco i Paris ved utgangen i januar, sier Andersen.
Etter å ha kommet gjennom det norske nåløyet, er det nå Unesco som avgjør om de kommer inn på lista. Behandlingsprosessen tar i følge Andersen minst ett og et halvt år.
Unesco skal utnevne uavhengige eksperter innen teknisk industrielle kulturminner som skal besøke områdene i Rjukan og Notodden.
– De kommer hit i løpet av 2014 for å kontrollere at det vi har skrevet i søknaden stemmer. De avgjør om søknaden er god nok og om den i det hele tatt vil bli behandet. De aller fleste blir avvist.
Les også: Bare rotoren i det nye aggregatet veier 450 tonn
Først i verden
Andersen har svært liten tro på at søknaden vil møte et avlsag fra ekspertene.
– Vi har en svært god søknad. Det er få teknisk-industrielle kulturminner på lista fra før. De som er der fra før representerer kun den første industrielle revolusjon, altså den dampdrevne. Vår nominasjon fyller da et tomrom på lista fordi den går på den andre industrielle revolusjon som bruker elektrisk kraft.
Denne æraen er ikke representert i Unescos verdensarvliste. Nå er Rjukan-Notodden først i verden til å bli nominert som et dokument på denne teknisk-industrielle utivklingen.
Les også: Kartverket vil lage 3D-modell av terrenget i hele Norge
Kraftverk
Møsvatnsdammen på Hardangervidda skal i følge Andersen representere vannkilden til kraftverkene lengre ned. Deretter følger kraftstasjoner som er sentrale i delen av nominasjonen som representerer den hydroelektriske kraftproduksjonen.
Se faktaboks til høyre for de andre komponentene i nominasjonen.
På Rjukan, er det Vemork, Skarfossdammen, Rørgaten og Såheim som skal med i nominasjonen. På Notodden er Tinfos sine kraftstasjoner, Tinfos I og Tinfos II nominert.
Både Såheim og Tinfos II produserer fortsatt. Vemork er riktignok også i drift, men ikke i kraftstasjonsbygningen som er nominert.
Les også: 118 millioner til energiforskning i næringslivet
Tinfos
Tinfos 2 ble satt i drift i 1910 og skal ha en årlig produksjon på cirka 10 GWh.
– På Tinfos II går produksjonen til og med i de samme gamle turbinene. Det skyldes visstnok skattepolitikk. De slipper nemlig å betale skatt på det de produserer fra den, og det skal være gunstig for dem, selv om den ikke er like effektiv som de mer moderne turbinene.
Øyvind Odden er administrasjonssjef i Tinfos AS som eier både Tinfos 1 og Tinfos 2. Han har vært en av flere bidragsytere som har supplert med informasjon til Riksantikvaren og Andersen i Telemark fylkeskommune.
– Vi rustet opp aggregatet på Tinfos for 8 millioner kroner. Den ene turbinen som går på Tinfos 2 er fra 1927 og den holder vi i drift av flere grunner, blant annet økonomiske, sier Odden.
Les også: Røros på UNESCOs liste
Monstermaster
– Vi nominerer også noen «monstermaster» sier Andersen i en lattermild tone.
Han utdyper at det nomineres en av de eldste kraftlinjene som er bevart i Norge. Linjen går fra Kraftstasjonen Såheim og videre til fabrikkområdet på Rjukan. Den var i drift fram til 2011 og står nå som et bevaringsobjekt.
– Denne kraftlinjen illustrerer veldig godt hvordan det ble bygget med tanke på sammenhengen mellom kraftkilde og produksjonssted, sier Andersen.
Les også: Kommune kan få flyforbud fordi de nekter å merke luftspenn
Lang prosess
Prosessen for å bli nominert har vært lang. I 2010 kom de inn på Norges tentative liste for kandidater til Unesco.
Etter dette fikk de bestilling fra Miljødepartementet om å skrive en søknad i et tett samarbeid med Riksantikvaren og Telemarks fylkeskommune.
– De største pådriverne har vært de lokale. Spesielt har engasjementet vært stort i Tinn kommune, som lanserte idéen allerede på 1990-tallet. Men det tok ikke skikkelig av før i 2009, da hundreårsjubileet for Rjukan-banen ble arrangert og vi hadde statsråder på besøk, sier Andersen.
Les også: – Norsk vannkraft bør erstatte svensk kjernekraft
Kan gi muligheter
Sett bort i fra en stor økning i stolthet og styrket lokal identitet, kan en innlemming i verdensarvslista bære store frukter for et lokalmiljø.
– I snitt opplever steder som har kommet inn på Unesco-lista en økning på 40 prosent. Næringsliv og turisme kan få til ganske mye hvis de spiller kortene sine riktig. Det er gjort ringvirkningsanalyser på Røros: De snakker om ringvirkninger i hundre millioner-kronersklassen. Men dette kommer ikke av seg selv, påpeker Andersen.
Les også: Bergen får verdens høyeste trebygg
