Det er ikke mange forskere som blir invitert til Skavlan for å snakke om mesoporøst magnesiumkarbonat og magnetiske nanopartikler som underholdning til fredagstacoen.
Men det er heller ikke mange forskere som sitter på drøyt 30 patenter og har over 230 publiserte internasjonale forskningsartikler som klarer å formidle forskning like engasjerende for folk flest som Maria Strømme.
For disse begrepene blir ikke utbrodert hos Skavlan. Mens du fyller tacoskjellet ditt får du isteden høre om hvordan nanoteknologi kan gjøre deg yngre, kurere kreft eller få lamme mennesker til å gå.
– Det gjelder å finne eksempler man vet at folk kan relatere seg til og som er lette å forstå. Jeg trekker ikke frem komplekse eksempler på bruk i industrielle prosesser på Skavlan.
I Skandinavia er skattebetalerne med på å finansiere mye av forskningen. Derfor mener jeg det er viktig at de forstår hva forskningen kan lede til. Kunnskap skaper incitamenter til bedre og bredere støtte, sier nanoforskeren.
- Mesh-grunnlegger Anders Mjåset: - Hvis jeg kunne valgt igjen, ville jeg ikke ha studert i det hele tatt
Ung professor
Denne februardagen haster hun inn gjennom svingdøra på Hilton Slussen, i ly fra vinden som snor seg langs elven Söderström i snøfrie Stockholm. Hun er her for å holde inspirasjonsforedrag for et konsulentselskap av rådgivende ingeniører.
I ørene til en østlending snakker hun kav nordlending. Så lenge hun ikke kommer inn på fag går det bra på norsk, forteller hun. Vi skjønner hva hun mener så fort hun skal fortelle om foredraget sitt:
– Æ ska fortæll om ka som skjer innom nanotæknologi, å gi æksæmpel som vise kor vi e på vei, og koffor æ trur at det kommer til att ändra vårt sätt att leva och vår industri totalt!
Og herfra går det i svensk. Det er greit.
Maria Strømme flyttet tross alt til Sverige da hun var ferdig med videregående i Svolvær i 1989.
Det var i Sverige hun tok sivilingeniørgraden i teknisk fysikk, doktorgraden i faststoffysikk, og det var ved Uppsala universitetet hun tiltrådte som professor i nanoteknologi i 2004 – bare 34 år gammel – og dermed ble landets yngste professor innen tekniske fag.
- Profilintervju: Monica Mæland har ikke ryggrad, hun har stålbjelke
Tverrfaglig forskning
Siden 2004 har hun bygget opp en egen forskergruppe ved avdelingen for nanoteknologi og funksjonelle materialer som i dag består av 30 personer. For øyeblikket er de engasjert i ulike delprosjekter under fire hovedprosjekter. Disse kommer vi tilbake til.
Forskergruppen fungerer som et selvspillende piano! utbryter Strømme, før hun må le litt:
– Det er vel ikke helt sant. Det var en veldig tung jobb å bygge opp gruppen fra null. Når du er ung og uerfaren, begynner du med å ansette veldig mange doktorgradsstudenter. Da går det meste av tiden til veiledning, forteller hun.
– I dag har jeg derimot fått en god struktur på det, med en bra sammensetning av både juniorer og seniorer. Så nå er det faktisk «riktigt så skönt» å lede denne forskningsgruppen, smiler Strømme.
Hun ser på nanoteknologien som en verktøykasse hvor man låner verktøy fra ulike disipliner. Forskergruppen hennes jobber alltid tverrfaglig, og henter inn spisskompetanse innen kjemi, fysikk, biologi eller farmasi – alt etter hvilke problemstillinger de skal løse.
– Når du kan bygge opp prosjektene som du vil, da tåler du å jobbe ganske mye. Jeg velger alltid prosjekter jeg synes er superinteressante, aldri halvinteressante. Om jeg ikke opplevde at jeg hadde den friheten, hadde jeg ikke klart å jobbe så mye som jeg gjør, sier hun.
Klarte det «umulige»
Og aller mest tid de siste årene har nok gått med til Upsalite. Dette antatt umulige materialet som ble oppdaget da magnesiumkarbonat ble forglemt i en syntesereaktor over helgen i desember 2011.
Ved karakterisering av det merkelige geléaktige materialet de fant mandagen etter, viste det seg å være ekstremt porøst med et spesifikt overflateareal på flere hundre kvadratmeter per gram.
Det var første gang i historien at noen hadde syntetisert magnesiumkarbonat uten vann. Da Strømmes forskningsgruppe publiserte resultatene i juli 2013, etter detaljerte materialanalyser og med patenter på plass, ringte Marias telefon i ett sett i en måned.
«Alle» ville vite mer om verdenshistoriens første fremstilling av porøst magnesiumkarbonat.
Det er derfor hun nå, når vi spør hva hun er mest stolt av så langt i sin karriere, uten å tenke seg om svarer «Upsalite».
– Det at vi klarte å lage dette materialet som ble omtalt som umulig i over 100 år gamle publikasjoner, og som man i de 100 årene deretter har sagt det ikke går an å lage – og at vi nå klarer å videreutvikle det slik vi vil og gi det så interessante egenskaper, det er jeg veldig stolt av, sier Strømme.
- Profilintervju med Jon Von Tetzchner: Klar for nye eventyr
Viktig legemiddelbærer
Videreutviklingen av Upsalite er ett av de fire hovedprosjektene i forskergruppen.
80 prosent av legemiddelmolekylene man har sett er virksomme mot ulike sykdommer, er tungtløselige. Det vil si at de går rett gjennom kroppen, fordi de danner krystaller slik at kroppen ikke kan ta dem opp.
Det Maria Strømmes gruppe gjør, er å bruke sitt patenterte materiale som legemiddelbærer, ved å tvinge legemiddelmolekylene inn i porene på Upsalite. Slik hindres de i å krystalliseres når de tilføres kroppen.
– Nå jobber vi med å skreddersy porestrukturen slik at den kan ha ulike størrelser avhengig av hvor store legemiddelmolekylene er – og å funksjonalisere poreveggene i materialet slik at legemiddelet skal binde seg på riktig måte, forklarer hun.
Drømmen er for eksempel at kreftpasienter skal slippe cellegiftkurer som bryter ned hele kroppen.
– I dag er cellegiftbehandling ikke-spesifikt og slår ut alle celler. Dermed kan man ikke gi kreftpasientene særlig høye doser, men må holde dem under toksisk nivå, forklarer Strømme.
– Med nanomaterialer håper vi å kunne bære medisinmolekylene helt inn til kreftcellene, slik at man kan gi høyere doser mer effektivt og med mindre bivirkninger. For å finne en løsning er bioteknikken og nanoteknologien helt avhengige av hverandre, sier hun.
Helsevesen-revolusjonen
Gruppen jobber også med å utvikle en ny type diagnostikk som bruker magnetiske nanopartikler istedenfor fluoroforer.
Når disse partiklene binder inn det man leter etter, enten det er dna fra en bakterie eller rna fra et virus, vil de på grunn av brownske bevegelsesprinsipper endre måten de beveger seg på, noe som kan detekteres billig i et elektromagnetisk felt.
Hele poenget med dette prosjektet er ordet «billig».
– I dag baserer det meste av diagnostikk seg på optikk, og det er vanskelig å gjøre optikk så billig at hver og en av oss kan ha en diagnostisk utrustning hjemme, forteller Strømme.
– For å få diagnostikken ut til allmennheten må vi utnytte alt vi har lært oss innen bioteknikk slik at vi alle får mer informasjon om vår personlige helse. Det er en nødvendighet nå som befolkningen blir eldre i rekordfart, påpeker hun.
Nanoprofessoren tror det er denne typen teknologisk utvikling som vil revolusjonere helsevesenet. Rett og slett fordi mer opplyste pasienter vil kreve helt annen behandling.
– Hvis jeg som 40-åring får vite at jeg har genet som er kodet for alzheimers, da kommer jeg til å gjøre alt jeg kan for å ikke få alzheimers når jeg er 60. Jeg vil gjøre alt i min makt for å utsette symptomene såpass lenge at jeg helst ikke får det mens jeg lever, forklarer hun:
– Da kommer jeg også til å kreve at det utvikles preventiv medisin. Ingen som vet hva de er predisponert for av sykdommer, vil vente til de får sykdommen – for så å ta til takke med symptomdempende medisiner, sier Strømme, og fortsetter:
– Spredning av diagnostikk vil ikke bare endre helsevesenet og hvordan pasientene forholder seg til det, men det vil også endre forutsetningene for alle medisinsktekniske selskaper.
- Profilintervju med Tord Lien: Var ferdig med politikk. 36 dager senere ringte de fra Oslo
Selvreparerende kropp
Strømme synes det er veldig interessant å se på hva som kan gjøres for å holde verdens aldrende befolkningen unge lenger. Det trengs ikke bare å utvikles masse ulike materialtekniske løsninger, men også en rekke nye medisiner.
Og jo flere eldre vi blir, jo viktigere er det at løsningene er både billige og enkle.
– Vi må utvikle instruktive nano-biomaterialer, som får kroppen selv til å forstå hva den skal produsere for å reparere seg. Helst må disse materialene kunne innføres i kroppen via en injeksjon, for å unngå dyre operasjoner, mener Strømme.
– Etter en injeksjon skal kroppen forstå at den må lage ben ved et benbrudd, brusk ved artrose, eller insulin ved diabetes. Til og med hjerteceller og hjerneceller bør vi kunne få kroppen til å reparere selv, sier hun.
Det finnes allerede kommersielle materialer som får ben til å vokse sammen igjen, og det pågår kliniske studier for å få kroppen til å lage ny brusk av seg selv.
For mer tradisjonelle sår jobber Strømmes gruppe med å funksjonalisere cellulose slik at det kan brukes i bioapplikasjoner for sårleging.
Målstyrt og hardhudet
De siste årene har Maria Strømme fått mye oppmerksomhet, og har vunnet en rekke priser for sin forskning. Blant annet ble hun som 42-åring den yngste som noen gang har blitt tildelt Kungliga Ingenjörsvetenskapsakademiens gullmedalje.
– Det er «jättekul» å få priser og utmerkelser, for alle behøver jo positive tilbakemeldinger og et klapp på skulderen, innrømmer hun.
– Men jeg stopper ikke opp og reflekterer over det. Jeg fungerer ikke sånn. Jeg er veldig målstyrt og alltid på vei fremover, sier Strømme.
Av samme grunn har hun heller ikke reflektert over alle de gangene hun er eneste kvinne i ulike sammenhenger.
Hun gjorde det ikke da de var to jenter av 110 studenter på sivilingeniørutdanningen, og det gjør hun heller ikke i dag i ledergrupper bestående av henne og 12 menn.
– Jeg er så hardhudet og pragmatisk at jeg ikke tenker på dette før noen spør. Men jeg tror man må finne fordelene ved å være annerledes i et stort miljø, mener Strømme.
– For det er klart at selv om jeg ikke tenker over at alle de andre er menn, så vil folk som treffer meg i et mannsdominert miljø, komme til å huske meg når jeg nesten alltid er den eneste kvinnen.
– Og det er bra! Det kan jeg utnytte til å lage en plattform for å få frem mitt budskap, og drive videre det jeg synes er viktig, sier hun.
Bærekraftige batterier
Ett av Strømmes viktigste budskap er at vi må slutte med energikrevende prosesser som støtter opp under ikke-fornybare energikilder og lagring i batterier basert på fossile mineraler.
– Behovet for batterier øker, men dagens batterier benytter mineraler det ikke er langsiktig bærekraftig å bruke, påpeker hun.
– Når alle husholdninger i fremtiden skal ha egne småskala energilagringsløsninger og mate tilbake til sentralnettet, da er vår utfordring å lage batterier av miljøvennlige materialer som vokser i naturen og er fornybare.
– Det er dit vi må komme for at dette skal fungere i generasjon etter generasjon, mener Strømme.
Det er derfor forskningsgruppen hennes jobber intenst for å videreutvikle algebatteriet de presenterte en prototype av allerede i 2009.
I batteriet kombinerer de algecellulose med en ledende organisk polymer, og et filterpapir dynket i saltvann. Batteriet er bøyelig og fleksibelt så det fint kan integreres i for eksempel emballasje eller tekstiler.
– Nå jobber vi med å gjøre batteriet mer effektivt, blant annet ved å forbedre materialet i batterielektrodene for å øke energitettheten, sier hun.
Strømme forteller at dette prosjektet nå går så bra at de leter etter industrielle samarbeidspartnere. De trenger nemlig å få integrert batteriet i et første produkt for å kunne utvikle det videre.
Trenger en Steve Jobs-type
På verdensbasis kjenner hun bare til ett bærekraftig batteri som har fått en industripartner hvor det jobbes med konkrete produkttester. Det er en japansk forskergruppe som har fått napp hos Sony.
– Hvorfor går det så tregt å få bærekraftige batterier ut i markedet når så mange forskningsprosjekter har kommet så langt?
– Hovedgrunnen er at litium-ionbatteriene vi har i dag er enormt gode! De er energieffektive, og vi vet hvordan vi skal lage dem, forklarer Strømme.
Hun mener vi må begynne med å integrere nye batterier i produkter hvor vi i dag ikke har batterier, for eksempel i emballasje eller noe annet som ikke trenger mye energi.
– Det er langt frem til vi kan bytte ut de enormt effektive batteriene i mobiltelefoner og elbiler. Vi må begynne i det små, men vi er avhengige av en oppskaleringsprosess til storskalaproduksjon for å kunne forbedre batteriene ytterligere, sier Strømme.
Og kommer med et utfordrende spørsmål:
– Hvem våger? Hvilket emballasjeselskap våger å satse på en sånn integrert produktutvikling? Vi må finne noen som tør å være først og gjøre noe ingen har gjort før. En Steve Jobs-type. En «first mover». DET er utfordringen for å komme videre, slår hun fast.
Konservativ industri
– Synes du industrien er for konservativ og redd for å gjøre noe helt nytt?
– Ja, det synes jeg. Mange er altfor forsiktige. Men samtidig har jeg respekt for at det er vanskelig. Det handler jo om å satse masse penger på noe man ikke vet utfallet av, så det er logisk at få tør, sier hun.
Det Maria Strømme frykter aller mest med denne forsiktigheten, er at vi ikke får beholde det vi sår innen forskning lenge nok til å høste av det selv.
– Vi gir mye penger til forskning, men vi er dårlige til å legge til rette for at selskapene som startes basert på våre oppfinnelser, kan få bli og vokse her, slik at vi skaper nye arbeidsplasser og høyner vår konkurransekraft, mener hun.
– De som lykkes, blir fremgangsrike og virkelig klarer seg, de blir kjøpt opp av utenlandske investorer. Det er selvfølgelig ikke noe problem for selskapene, men det er et stort problem for Norge og Sverige.
– Vi må innse at vi lever i et internasjonalt marked, og derfor må vi ha et støttesystem som er godt nok til at vi selv får høste fruktene av det vi har sådd, sier Strømme.
Hun snakker alltid fort, og det går fortere jo mer engasjert hun blir. Nå nærmest fosser ordene ut, uten pause mellom verken ord eller setninger.
– Man må også skape nettverk og symbiosestrukturer hvor de store, etablerte selskapene jobber med de små. De små får utnytte de stores infrastruktur, og de store får se om det finnes ideer der ute som kan gagne deres bransje nok til at det er verdt et oppkjøp, sier hun.
Hun vet bare om to selskaper i Skandinavia som gjør dette riktig: AstraZeneca og Kongsberg Gruppen. Og hun mener mange industriselskaper har utrolig mye å lære av dem.
– For hvordan skal du selv klare å overleve i fremtiden om du ikke har oversikt over hva som finnes av nye ideer, spør hun.
– Tror du industrigigantene er redde for å slippe til gründerne?
– Jeg tror heller det skyldes ubevissthet, mener Strømme.
– Mange Skandinaviske selskaper har ikke denne typen «scouting» like høyt på dagsordenen som det amerikanske selskaper har. Der er dette fast på agendaen i styret og ledergruppen. Her blir gjerne ikke nye ideer diskutert utenfor FoU-avdelingen, sier hun.
Avkobling i Lofoten
Maria Strømme er like nysgjerrig i dag som hun var da hun og de to søstrene hennes diltet etter faren på fjellturer i Lofoten og fikk logiske svar på alle sine spørsmål. Faren jobbet som kjernefysiker før han ble fysikklærer på videregående.
Også Marias søstre er naturvitere; den ene sivilingeniør og den andre romfysiker.
– Det beste med å være forsker er at jeg ikke vet hvilke utfordringer vi får å løse fremover. Om jeg bare kunne gjette hva jeg skal jobbe med om fem eller ti år, så hadde det vært «jättetråkigt». Da ville jeg ikke hatt noen drivkraft! Jeg trenger å bli overrasket, utbryter hun.
På fritiden liker hun derimot ikke å bli overrasket. Når jobben krever så mye, både i timer, reisedøgn og sosiale tilstelninger, blir en kveld hjemme på sofaen i t-skjorte og joggebukse luksus.
Luksus er foreløpig også tiden i huset familien har bygget seg i Kabelvåg. Det sto ferdig for to år siden, men sist juli er den eneste gangen hun har fått brukt det så langt.
– Nå er barna i en alder hvor de ikke ønsker å være borte fra kompiser så lenge, men håpet mitt er at vi skal kunne være der flere måneder om sommeren når de blir større, og at jeg også kan jobbe derfra, forteller Strømme.
– Lofoten og fjellene er som mental avkobling for meg. Jeg er helt avhengig. Det finnes ikke noe bedre, sier hun, og får et lengselsfullt blikk et lite sekund.
Tre mil hver lørdag
Det er langt til høyreiste nordnorske fjell fra Uppsala. Men nanoprofessoren kobler også ut med å trene, og hun trener mye.
– Ni–ti timer i uken prøver jeg å få tid til, og jeg liker best å løpe langt. Hver lørdag pleier jeg å løpe tre mil. Jeg må liksom forbi 25 kilometer før jeg mentalt er der jeg vil være. Det er min balanse. Jeg jobber og trener, sier hun.
Akkurat nå er hun satt ut av en kneskade som gjør at hun har måttet flytte sin deltakelse i Roma maraton til neste år.
Da løper hun også New York maraton, og hun snuser på en deltakelse i Halvvasan for å få testet en kort ultraløpdistanse. Bare kneet blir bra.
...
Nå er foredraget ferdig, og hun vipper av seg de høye helene. Kneet verker. Etterpå er det mingling, fingermat og vin, men akkurat i dag vil hun ta første tog hjem. Mannen Tomas venter hjemme, og han har bursdag.
– Jeg har ikke planlagt noen flott middagsmeny til ham, men jeg har brukt tid på å finne en restaurant med en veldig bra meny, smiler hun, før hun fyker ut gjennom svingdørene og møter stockholmsvinden igjen.
Den bremser henne ikke et sekund.
