Det er mye tradisjon i veggene til NTHs gamle hovedbygning på Gløshaugen. I år er det 100 år siden de første studentene og professorene gikk gjennom de tunge eikedørene. 40 år senere kom SINTEF til og forskningsmiljøet i Trondheim har vokst til å bli ett av de beste på teknologi i Europa.
– Vi har vært avgjørende for verdiskapingen i Norge. Det er bare å se på de verdiene som er bygd opp innen energi, maritim bransje og aluminium, sier Unni Steinsmo, administrerende direktør for Sintef.
Sammen med NTNU-rektor Torbjørn Digernes har hun satt seg ned for å snakke om forskning, teknologi- og næringsutvikling med Teknisk Ukeblad.
– Fra starten av har NTH gått hånd i hånd med industrien. I begynnelsen var det vannkraft som var viktigst, men norsk industriutvikling og NTHs utvikling har vært siamesiske tvillinger. Det tydeligste eksemplet på det er petroleumsutviklingen. Vi startet vårt petroleumsinstitutt parallelt med at oljeæraen startet, sier Digernes.
Stor fordel for Norge
Steinsmo mener det tunge teknologimiljøet i Trondheim er en stor fordel for Norge, og at det bidrar til å trekke nye industrimiljøer til landet.
Tildelingen av sentre for fremragende forskning er et eksempel på det. De som har lyktes med tildelinger har styrket sin posisjon. Betydningen av forskning og utvikling kan ikke undervurderes i næringspolitikken. Det er der land konkurrerer nå.
Det at industrigiganten General Electric vurderer å etablere sin vindkraftsatsing i Verdal er et godt eksempel, ifølge Sintef-sjefen.
– Norge har en fordel ved at vi har institusjoner som NTNU og Sintef som er sterke forskningsmiljøer på offshore vind. GE hadde ikke vurdert Norge uten det, sier hun og legger til at det er problematisk at Norge ikke har fått en klar strategi for miljøteknologi i industrien som tar hele verdikjeden, fra forskning og innovasjon til kommersialisering og industri.
– Behovene er mye større enn de 140 millionene som er bevilget til miljøteknologi. Vi er avhengige av å få på plass bedre virkemidler. For eksempel et klimafond finansiert av CO2-avgiften, legger hun til.
Vil ha CO -fond
Ideen er at pengene fra CO 2-avgiften skal gå inn i et fond, som skal gå til teknologiutvikling innen miljø. I dag går pengene fra denne avgiften rett inn i det store sluket.
– Vi har en CO 2-avgift i dag og motivasjonen for den var at den skulle påvirke oss som nasjon og kanalisere midler til ulike tiltak. Men per i dag er CO 2-avgiften bare en fiskalavgift som går rett inn i statskassen. De som slipper ut CO 2 må betale for det, men det har ingen tilleggseffekt utover det, sier Digernes.
De to viser til NO x-fondet som et vellykket eksempel på at det frigjøres midler til å løse en utfordring. Fondet er opprettet på grunnlag av NO x-avgiften i industrien og maritim sektor, og skal stimulere til økt konkurranse og kapasitet i markedet og spre informasjon om lovende teknologier for NO x-reduksjon.
– Et slikt CO 2-fond vil være mye større enn det miljøteknologifondet vi har i dag, minst ti ganger større, sier Digernes og viser til utviklingen av renseteknologi på Mongstad når han skal gi et eksempel på hvor mye kommersialisering av ny miljøteknologi koster.
– Der skal det investeres fem milliarder kroner i et pilotanlegg for å teste CO 2-fangst. Det illustrerer størrelsen på behovet.
Handler om arbeidsplasser
Steinsmo understreker at dette handler om arbeidsplasser i Norge. Hva vi skal leve av i fremtiden. Hun viser til at Norge må omstille seg og at prosessindustrien er den eneste bransjen i Norge som virkelig har redusert sine utslipp i Kyoto-perioden.
– Når industrien får rammebetingelser og muligheter så skjer det ting. Petroleumsutviklingen er et godt eksempel. Det vi ser nå er at petroleumsklyngen orienterer seg mot offshore vind og tar med seg sin kunnskap dit, understreker Digernes.
Ifølge Steinsmo må det satses mye for at Norge skal komme seg videre, og hevde seg på en internasjonal arena. Både hun og Digernes er overbevist om at de sterke, tradisjonelle industriklyngene fortsatt vil være viktige. Norge som nasjon har naturgitte forutsetninger og her vil vi fortsatt ha vårt grunnlag innen industrien. Men nye områder vil også tvinge seg frem.
– Vi vet at energi og råvarer fortsatt kommer til å være viktig. Vi vet også at teknologiavhengigheten øker og ny teknologi kommer inn i alle mulige produkter, sier Steinsmo.
– Vi vet jo ikke hva vi skal leve av i fremtiden. Det er bare å se 40 år tilbake i tid. Vi hadde ikke oppdrett og petroleum. Det er de to største eksportnæringene Norge har i dag. Jeg tror nano peker seg ut som en muliggjører. Det er derfor vi har brukt 145 millioner kroner av sparepengene våre på en nanolab, sier Digernes.
Nano og bio
– Nye teknologier, som IKT, nano- og bioteknologi, som har som karakteristikk at de går inn i flere områder vil bli stadig viktigere, samtykker Sintef-sjefen og legger til at det er en nær forbindelse mellom nano- og materialteknologi, som er viktig for norsk aluminiumsindustri.
For å få til dette er det viktig at den offentlige finansieringen av høyere utdanning blir bedre og mer forutsigbar.
– Våre rammebetingelser er mye dårligere enn de landene vi konkurrerer med på den internasjonale arena, sier Steinsmo.
– Det er en ubalanse i budsjettildelingene som gjør at vi har en utfordring med hensyn til en balansert finansiering av den totale virksomheten, sier Digernes.
Begge er skjønt enige om at finansiering er helt avgjørende for forskningen, ikke bare for NTNU, men også for Sintef, som i all hovedsak henter sine inntekter fra oppdrag.
– En vinn-vinn-situasjon
– Hvis vi ikke hadde hatt det samarbeidet som vi har med Sintef hadde vi ikke vært der vi er i dag, mener Digernes og får støtte fra Steinsmo, som mener at Sintef/NTNU-samarbeidet er en vinn-vinn-situasjon.
– Vi får større kritisk masse, blant annet med hensyn til laboratoriekapasitet. Det kompenserer for manglende grunnbevilgninger, sier Digernes.
Han forteller at en del av basisforskningen som andre forskningsinstitusjoner i Europa får finansiert direkte fra staten må Sintef få gjennom NTNU. Likevel mener de to at Norge har fått et betydelig løft på forskningssiden de siste årene, blant annet gjennom klimaforliket.
– Det er slik at vi har fått en brukbar opptrapping på FoU, men industribiten henger etter. Hvis man investerer i FoU for å skape arbeidsplasser må man også investere i industriutvikling, sier Digernes.
Næringslivet kjemper for FoU
Unni Steinsmo. som har bakgrunn som forskningsdirektør ved Sintef materialteknologi, forteller at det er nærmest umulig å komme seg ut i det internasjonale markedet med ikke-verifisert teknologi.
Ingen av de to forskningstoppene er enige i påstanden om at norsk næringsliv satser for lite på forskning. Norske bedrifter hevder seg dårlig på internasjonale statistikker over forskning, og får ofte deler av skylden når Norge kommer dårlig ut på OECD-statistikkene over land som forsker mest.
– Grunnen til at vi på internasjonale statistikker har lav forskningsintensitet i næringslivet er at vi har en næringsstruktur som globalt sett ikke har spesielt høy forskningsintensitet. Tar vi hensyn til hvilke industrivirksomheter vi har, kommer Norge mye bedre ut, sier Digernes og viser til at Norge har lite høyteknologisk næringsliv som farmasi, medisin og IKT, som bruker mye penger på FoU.
Prosessindustri, som vi har mye av, ligger mye lavere. Hvis vi vil at vi skal bli mer forskningsintensive, så må vi endre næringsstruktur, sier han.
Steinsmo er enig:
– Det er faktisk slik at det norske næringslivet ønsker å øke investeringene i FoU, og kjemper for å gjøre det. Vi sitter på best mulig teknologi innen aluminiumsproduksjon og undervannsteknologi. Det er fascinerende å se på hva som har skjedd ute i næringslivet, med offshoreindustrien, solindustrien, havbruksindustrien og aluminiumsindustrien, som alle er verdensledende, sier Sintef-sjefen.
Beholde kompetansen
For at Norge skal klare å forbli i verdenstoppen innen FoU og teknologiutvikling må man også satse mer på å holde på kompetansen innen teknologifeltet. Realfagsmangelen er mye omtalt, og en utfordring for Norge. Helt mørkt er det uansett ikke, skal vi tro NTNU-rektoren.
– Det er ikke et særnorsk fenomen. Det er en trend som følger av materiell utvikling i et samfunn. Det er gjort mange undersøkelser som viser til, sier Digernes og legger til:
– Så er det gjort en del grep, som begynner å gi resultater. Blant annet har søkningen til siving-studiet økt med 25 prosent siden 2005. En viktig grunn til det er at det er flere jenter som søker, sier han.
NTNU-rektoren understreker at kampen om de gode hodene er helt avgjørende å være med i for å hevde seg internasjonalt.
– For å være internasjonalt attraktive må vi ha en forskningsinfrastruktur som gjør at vi tiltrekker oss de beste hodene. Det internasjonale forskningsmarkedet er veldig mobilt. Folk flytter på seg og vi må gi folk mulighet til å drive langsiktig, grunnleggende forskning, understreker Digernes.
– Det som også er viktig er at vi etablerer sentre for fremragende forskning. Det bidrar til rekruttering fremover og til realfag generelt, legger Steinsmo til.
Avhengig av laboratorier
For å få bukt med en fremtidig ingeniørmangel er det viktig å begynne tidlig med satsingen:
– Teknologi er jo et praktisk fag. Skal man undervise i teknologi er man avhengig av å ha laboratorier, også i grunnskolen og på videregående, sier Steinsmo.
– I universitetssektoren er det slik at pengene følger studentene. Når studentene velger andre fag en realfag går pengene dit, understreker Digernes.
Derfor mener de to at upopulære teknologifag har en «konkurranseulempe» i kampen om pengene.
– Det er cirka fem prosent som tar realfagsfordypning som gjør at de kan studere teknologi og realfag på høyt nivå. Vi må øke den andelen. Jeg ser frem til de tiltakspakkene som den nye realfagsstrategien legger opp til, sier fysikeren Digernes.
– Vi må ha et overordnet strategisk grep om hvilken kompetanse dette landet trenger, legger Steinsmo til.
