Olje-Norge har hatt stor og omfattende aktivitet i mange år. Nå faller oljeproduksjonen raskere enn noe annet sted i verden.
BPs tall viser at Norges oljeproduksjon faller raskest av alle de 49 største oljeproduserende landene, målt i millioner fat per dag.
Norge falt med om lag 0,7 millioner fat per dag i perioden 2003-2008, ifølge selskapets databaser. Etter oss på lista følger Storbritannia, USA og Mexico.
– Halvert i 2013
Fallet på norsk sokkel fortsetter i samme tempo de neste årene. I 2013 vil norsk oljeproduksjonen være nær halvert fra toppnivået i 2001, ifølge bransjeorganisasjonen Oljeindustriens Landsforening (OLF).
Tallet kommer fra konjunkturrapporten for 2009 som OLF la fram torsdag.
– Jeg har hørt at vi er blant dem som faller mye, sier daglig leder Per Terje Vold i OLF til Teknisk Ukeblad.
– Vi er vel på 30 prosent fall nå siden 2001. Vi har gått fra vel 3 millioner fat til 2 mill. fat per dag. Det du presenterer nå er et av de klareste bildene som illustrerer vår utfordring framover.
– Norge har ingen strategi
Fallet i produksjon blir en meget stor utfordring for staten, mener Jon Bingen ved Norsk Institutt for Strategiske Studier (Noriss).
– Dette er ikke overraskende. Det som er overraskende er at vi ikke har noen overordnet diversifiseringsstrategi for å skape alternative industrier, sier Bingen til Teknisk Ukeblad.
– Det er de store selskapene som taper mest, og det er de store selskapene som er med på å finansiere de små feltene våre. Både ressursmessig og statsfinansielt sitter vi på litt utrygg grunn. Og så har vi ikke tilstrekkelige alternativer.
– Hva tenker du om den produksjonsraten vi har hatt til nå?
– Det er slik med oljeproduksjon at enten gjør du det eller ikke. Det er så store investeringer at du tar ut det du kan. Men man må ha en strategi for hva man skal gjøre med avkastningen. Er det sikkert at alt er lurt å bære de pengene inn på børsen i New York? Den debatten burde gå nå, sier Bingen.
– Halvparten er ikke funnet
Fallet som BP beskriver gjelder kun oljeproduksjonen.
Men også for total petroleumsproduksjon vil toppen trolig nås om bare noen få år, siden økningen i gassproduksjon neppe kan kompensere for oljefallet.
– Vi ser i regjeringens langtidsplaner at opp mot 50 prosent av det vi skal produsere fram mot 2030 ennå ikke er funnet. Det er veldig mye tatt i betraktning at vi ikke har så god tid. Det tar 15 år fra utvinningstillatelse til produksjon, sier Per Terje Vold.
– Trenger flere bransjer
Jon Bingen ved Noriss sammenligner olje-Norge med den canadiske byen Klondike som oppstod da gullfeberen herjet langs Yukon-elva.
– Er vi for avhengige av oljen?
– Spørsmålet er om oljens rolle er for stor. Den intellektuelle hjernekraften hos 4,5 millioner mennesker må spres på flere bransjer, og bransjer som har en lenger levetid. Vi har oppført oss som byen Klondike i 1890-årene. Staten har sagt at enhver krone som ikke er investert i olje, er bortkastet. Klondike er ingenting i dag, men de hadde heller ingen forpliktelser. Norge har derimot forpliktelse for innbyggernes velferd og pensjoner.
Finner lite
Produksjonen opprettholdes, men erstattes i liten grad med nye reserver. Av myndighetenes mål om å modne fram 800 millioner Sm³ (fem milliarder fat) olje til reserver innen 2015, ble 29 millioner Sm³ olje (eller omtrent 183 millioner fat) bokført som nye reserver i 2008, ifølge Oljedirektoratet.
– Vi gjør nye funn, men det er så smått at det er tvil om hvor mye som blir hentet opp, sier Vold.
– Det vi finner erstatter bare rundt 30 prosent, og det er ikke engang sikkert at de 30 prosentene blir bygget ut. Vi har varslet om dette lenge. Myndighetene har sett det og forstått det, men nølt med å gjøre det industrien har bedt om og få fram nye felter.
Oljeinntektene faller
Staten tjente 416 milliarder kroner på petrovirksomheten i 2008, i netto kontantstrøm. I 2009 hadde lavere produksjon og oljepris kuttet summen til 265 milliarder kroner.
Fortsetter dette, blir det problemer med statsfinansene, mener Jon Bingen.
– Jeg ser godt for meg at det kan være slutt på de store overskuddene på statsbudsjettene i Norge lenge før vi hadde tenkt, sier Bingen.
– Og hva vi skal sysselsette folk med? Dette blir en viktig debatt framover. I sin perspektivmelding sa Stoltenberg 2-regjeringen at man skal leve med oljefondet i alle fall til 2040. Men det er ikke noe oljefond i 2040, og neppe noen stor aktivitet på sokkelen heller. Hvis de store pensjonsforpliktelsene slår inn over Norge fra 2015 og utover er det ingen som har noen finansiering for det.
– Mener du at Norge mangler langsiktig planlegging?
– Når man trekker de store konklusjonene er det finansmarkedene og gassmarkedet som skal sikre Norge i framtiden. Sannsynligheten for det er så godt som null, sier Bingen.
– Hvordan finansiere
OLF er kritisk til regjeringens manglende åpenhet om utfordringene på sokkelen. Blant annet er Oljedirektoratet (OD) blitt nektet å legge fram scenarioer som viser de problematiske sidene ved oljeutvinningen, som viser hvor store inntekter og CO2-utslipp vi kan vente oss.
– Jeg har forstått at OD ikke har blitt gitt lov til å presentere ulike scenarier, og har kritisert regjeringen for det. Dette er fundamental viktig informasjon som burde vært offentlig, sier Per Terje Vold.
Også OLF lurer på hvordan politikerne har tenkt å skaffe de pengene som skal til for å drive velferdsstaten når eldrebølgen slår inn, noe som skjer for fullt fra 2020.
– Spørsmålet som burde dukke opp og interessere politikerne er hvordan man skal finansiere velferdsstaten i et mellomlangt og langt perspektiv. Jeg regner med politikerne er interessert i hvordan dette skal finansieres, sier Vold.
–Møter økt konkurranse
Jon Bingen ved Noriss mener at norsk olje- og gasspolitikk står overfor enorme utfordringer.
Oljeressursene er på vei nedover, konkurransen mot andre energibærere som kull og elektrisitet øker, og konkurransen mellom produksjonsområder som Nordsjøen og Den persiske gulf kommer til øke.
– Men oljepolitikken er den samme. Når det blir en konkurranse mellom energibærere og USA lukker sine markeder samtidig som Europas markeder skrumper inn pga. diversifisering, da kommer selvfølgelig konkurransen mellom produksjonsområdene til å bli en annen. Og det vil bli utviklet alternativer når oljeprisen blir for høy. Det er det som begynner å skje nå. Når dette er fullbrakt, og man får inn biodrivstoff og et slags energilandbruk, så er det en helt reell konkurrent til petroleum. Og den situasjonen kommer i økende grad, sier Bingen.
Regjeringen har lovet en oljemelding i denne perioden. I en epost til Teknisk Ukeblad sier Olje- og energidepartementet at den kommer først i 2011, etter en rekke samråd over hele landet.
Ønsker annen industri
– Hva skulle vi ha gjort i stedet?
– Det internasjonale samfunnet krevde at vi skulle utvinne oljen vår. Men vi skulle brukt kapitalen fra oljen til å lage annen industri. Det har vi ikke gjort. Men det er fortsatt mulig å sette av penger i fond til industri, teknologi og utvikling. Det er fortsatt mulig å lage strategier.
– Hva burde vi ha satset på?
– For eksempel havvind. Og da sier bransjen: hvem skal kjøpe strømmen? Det er ikke noe problem. Vi skal bygge industri som bruker strømmen. Dette er CO2-fri strøm. Den som kan generere strøm uten karbonskatt har et konkurransefortrinn. Vi kan da dokumentere våre grønne TWh og be om å få utvikle ren industri her. Hvorfor kan vi ikke ha arbeidsplassene her i stedet for i Europa? spør Bingen.
–Statoil for stor innflytelse
Han tror ikke det er Statoil som kommer til å ta Norge inn i framtiden.
– Statoil har framtiden bak seg, og de har altfor stor innflytelse. Det er noe av problemet. De er blitt altfor avhengige av det selskapet både i riks- og lokalpolitikken. Alle er avhengig av denne kontantstrømmen som høye priser gir. Det er et svært dilemma, sier Bingen.
