Gradvis blir den flotte hvite marmoren på Operaen mer og mer gulbrun.
Det er skjemmende, og tilsynelatende uten system. Mens noen av platene er like hvite som da de var nye, er andre gulflekket.
I fjor høst fikk Statsbygg utarbeidet en rapport av professor Ellen Roalset og førsteamanuensis Rune Selbekk, begge geologer ved Universitetet i Oslo.
Nytt konsept: Blir dette fremtidens utdanning til byggenæringen?
Polymerkjemi
– Vi konkluderte med at dette ikke er geologi, men heller polymerkjemi og anbefalte Statsbygg å ta kontakt med de to til tre miljøene som virkelig kan dette. Vi anbefalte professor Lucia Toniolo ved det polytekniske universitetet i Milano, sier Roalset.
Hun legger til at gulfargen som nå sprer seg som et utslett på bygget ikke har noe som helst å gjøre med den gulningen som oppstod inne i foajéen i 2007.
Det var vann i steinene som ikke slapp ut fordi de var dekket med beskyttende papp under byggingen, og det oppstod korrosjon med jernforbindelser i steinen. Det er for lengst løst og fargen borte.
Statsbygg lyttet til anbefalingen, og nå er den italienske professoren i Oslo.
Teknisk Ukeblad traff henne under en besiktigelse på Operaen.
Lucia Toniolo gir uttrykk for overraskelse over hvor omfattende det er, og hvor usystematisk gulfargen er spredt.
Les også: De leverer tak basert på mål fra Google Earth
Impregneringen kan være synderen
– For meg ser det ut som om dette er drevet av vann. Det kan godt tenkes at det er polymerimpregneringen som er brukt på marmoren som oksiderer. Men det er vanskelig å forstå hvorfor det oppstår så spredt.
Roalset legger til at polymeren er lagt som et tynt sjikt på utsiden av marmoren, ikke stort mer enn en mikron tykt. Toniolo sier at slike reaksjoner er vel kjent i Italia, også på eldre bygg.
– Men gamle bygg er da ikke impregnert?
– De blir impregnert under rehabilitering, det har vært omfattende impregnering i Italia. Men vi må studere hvert enkelt tilfelle, de er aldri like, sier Toniolo.
Les også: Gulvet klikkes allerede på plass. Nå kommer «klikkveggen»
Vurderer forskningsprosjekt
Hun sier Operaen i Oslo fra et faglig ståsted er svært interessant, og at den fortjener mer undersøkelser og forskning.
Forvaltningssjef Anett Andreassen i Statsbygg forteller at de gjerne vil ha mer kunnskap, og at deltakelse i et forskningsprosjekt som Toniolo er i ferd med å starte, blir vurdert.
– Vi må jo forstå hva som skjer, og se om det er mulig å reversere prosessen, sier Andreassen.
Hun legger til at det ikke er aktuelt å skifte steinen.
– Nei, det er uaktuelt. Vi vet at marmor skifter farge. Det ser vi også andre steder. Først må vi forstå hva som faktisk skjer og deretter bestemme hvordan det skal håndteres, sier Andreassen.
Les også: – Dette er fremtidens byggemateriale
Burde vært testet
Selbekk og Roalset er begge enige i at impregneringen burde vært testet ut på forhånd.
Impregnering til stein er ikke hyllevare, men skreddersøm som må tilpasses hver enkelt steintype, sier de to forskerne.
– Men dette var nytt og ukjent den gangen. Det er ingen grunn til å kritisere noen av aktørene i etterkant, sier Roalset.
Toniolo sier at impregnering normalt ikke varer stort mer enn ti år på en vertikal flate, her ligger den på en horisontal flate, som i tillegg er utsatt for stor slitasje.
Lei av å bli sammenlignet: – Ligner ikke på operahuset i Oslo
Sammenlikner med billakk
– Tenk deg en splitter ny bil. Så lar du den stå i ti år uten å gjøre noe som helst med den. Hvordan tror du lakken ser ut da? Den er ikke pen, og stål er mye lettere å overflatebehandle og vedlikeholde enn marmor, sier Toniolo.
Hun sier det er flere måter å fjerne den skadde impregneringen på - hvis det er den som er synderen. Det er ikke konkludert.
En mulighet er mekanisk fjerning, en annen er kjemisk og en tredje er å bruke laser.
– Dette er et spennende prosjekt, siden det er ny stein og helt sikkert en polymer jeg ikke kjenner, sier Toniolo, som ganske sikkert kommer til å besøke operaen flere ganger.
Les også:
Ny teknologi gir 25 prosent lettere gipsplater
