Osebergprosjektet i Tønsberg er seriøse saker. Man tar sikte på å kopiere skipet ned til minste detalj. Redskapene som brukes er kopier av verktøy fra vikingtiden. Alle bordganger blir kløyvd fra enorme eikestokker på stedet.
Når Teknisk Ukeblad besøker vikingene, er både smed, treskjærer, snekker, kistesnekker, båtbygger, og ikke minst turistguide, i full sving. Skipet er forlengst blitt byens største turistattraksjon.
BILDESERIE: Osebergskopi bygges
Tredje kopi
Daglig leder i Stiftelsen Nytt Osebergskip (SNOS), Geir Røvik, forteller at det var Bernt Hjalmar Christensen, som i 2001 tok initiativ til prosjektet:
– Christensen fikk ideen da han seilte med Gokstadkopien Gaia: Sandefjord har Gaia, hvorfor har ikke Tønsberg Osebergskipet? Mange har hatt den ideen, men det var Christensen, Arne Solhaug, Gisle Bjørnstad og meg, som fikk igang stiftelsen, sier Røvik, som selv er trebåtbygger.
Først i 2005 begynte ting å skje. Da fikk stiftelsen en million kroner av staten.
Dette er den tredje Osebergkopien som blir bygget i Norge.
I 1988 forliste Osebergkopien Dronningen under prøveseiling på Trondhjemsfjorden. Ved 10 knops fart og 10 grader krenging kom baugsjøen over ripa foran masten, og skipet sank i løpet av 20 sekunder. Man fikk avdekket skipets svakhet. Tester i tank ved Marintek bekreftet den negative sjøegenskapen.
Dronningen forliste nok en gang. Det skjedde i en sterk storm i Middelhavet, i 1992. Det er omstridt hvorvidt de negative sjøegenskapene skyldtes feil rigging, eller at skipet faktisk ikke var en god nok replika.
Rodde i fem knop
Sandefjordingen Per Bjørkum fikk i 2009 bygget en kopi av Osebergskipet i Latvia. Skipet viste seg å være meget velegnet både til seiling og roing. Det er gjort endringer i konstruksjonen i forhold til originalen, men dette er ikke etterprøvet arkeologisk.
Ved hjelp av 30 roere fra Christiana Roklubb ble det 11 tonn tunge eikeskipet sommeren 2010 rodd opp i 5,2 knop mellom Bygdøy og Aker Brygge.
– Per Bjørkum ville gjerne bygge etter våre tegninger, mot at vi skulle få prøve ut skipet hans gratis. Et godt tilbud, men Kulturhistorisk Museum sa nei til et samarbeid fordi skipet skulle bygges i Latvia, utenfor deres kontroll, og med metoder og materialer som ikke var autentiske.
Imidlertid understreker han at Bjørkums skip er et fantastisk bidrag til Vikingfylket Vestfold.
Tønsberg-gjengen har vært ute og rodd med Bjørkum for å finne ut høyden på ro-kistene sine, og skal trolig seile med ham for å øve opp mannskapet sitt.
Per Bjørkum kalte skipet sitt Åsa, etter moren til Halvdan Svarte. Noen arkeologer har hevdet at Åsa ble gravlagt i Osebergskipet. Geir Røvik tror derimot at høystatuskvinnen som ble gravlagt ombord var en hovgydje eller prestinne: Treskjæringer på skipet viser en sprikende kvinne som holder to menn etter håret. Hun har noe tubeaktig fra haken, som kan være skjegg. Røvik tror at dette er hovgydjen.
Les også: Bygger verdens største vikingskip
I bilder: BILDESERIE: Verdens største vikingskip bygges
Sikkerhet
Så kommer spørsmålet om sikkerhet til sjøs, som ofte er et stridstema i Norge.
– Hvordan får man et historisk korrekt vikingskip godkjent for passasjerer?
– Vi har startet prosessen med Sjøfartsdirektoratet, sier Røvik.
– Det kommer an på hva skipet skal brukes til. Hvis man skal ha betalenede passasjerer er det strenge sikkerhetskrav. Målet vårt er å utdanne fem kystskippere med sikkerhetskurs og vhf-kurs, slik at vi kan ivareta sikkerheten på skipet selv om det ikke blir sertifisert for passasjerer.
Røvik ønsker å dele skipet med så mange som mulig, og det kommer frivillige fra en rekke land for å delta i byggingen av skipet.
I tillegg er det rundt hundre lokale folk som stiller opp gratis, med blant annet tekstilarbeid, veving og sying av seil, smiing, guiding og salg av souvenirer.
– De som deltar får et eierforfold til skipet og vil hjelpe til med å ta vare på det i fremtiden. Stiftelsen har dessuten ukentlig seilopplæring i samarbeid med båtlaget Gaia.
Gulatingsloven
Røvik karakteriserer konstruksjonen som lett og fleksibelt. Skipet samarbeider med sjøen. Ulempen er at når et skip beveger seg vil det slites, og det vil oppstå lekkasjer.
– I Gulatingsloven var det et krav at hvis et leidangsskip skulle være sjødyktig måtte det kunne lenses av to personer. Loven sa også at når et skip skulle sjøsettes eller trekkes på land var det ingen som kunne nekte å delta, så sant de ikke skulle i bryllup eller begravelse.
Røvik mener dette vitner om at båtene alltid ble tatt opp av havet når de ikke var i bruk.
– Den lette konstruksjonen henger dermed også sammen med at båtene skulle kunne dras opp og ned. Noen ganger dro de også båtene over land. Bunnstoff fantes ikke i vikingtiden, og tjære er ikke langsiktig godt nok til å holde pælemark unna. De ville blitt markspist hvis de lå i havet.
Hvis vikingskipene lå lenge på sjøen ville de ifølge Røvik bli deformert i langskipretning, eller kjølsprengt, fordi konstruksjonen har mye oppdrift i midtskipet og nesten ingenting i endene. Midtskipet blir presset opp og endene vil falle ned.
– Skipene måtte på land for å avstøttes og beholde formen.
Bedre enn Dronningen
– Hva er den viktigste forskjellen på denne Osebergkopien og Dronningen som forliste i 1992?
– Da de fant Osebergskipet i 1903 var det vrengt. Kjølen lå høyere enn ripa og spantene var fragmenterte. Osebergskipet i Vikingskipmuseet er en tolkning satt sammen av mer enn 2000 biter. Vi valgte å gjøre innløpet i forskipet mer konkavt, slik at baugsjøen kan komme litt lenger innunder skipet der det er bredde, og følger skipet akterover.
I 2008 fikk SNOS tilgang på en tank hos Marintek i Trondheim, og testet en modell av sin rekonstruksjon opp mot en modell av den forliste Dronningen.
– Vår tolkning viste seg å ha vesentlig bedre sjøegenskaper. Dronningen kunne holde ti knops fart og ti grader krengning, uten å få vann over ripa. Vi kunne derimot kjøre 12 knops fart og 15 graders krengning.
Røvik tar forbehold om at disse forsøkene ble gjort med 1:10 plastikkmodell i en vanntank, og at en rekke andre variabler vil gjøre seg gjeldende for sjøegenskapene til et fullskala skip på havet.
– Når vi skal seile Osebergskipet må vi behandle henne som en stor jolle. Mannskapet på 70 blir også ballast, men vi kan gjøre som Per Bjørkum og bruke vannkanner i tillegg. Eventuelt øltønner.
Les også: Osebergskipet kan flyttes
