I mer enn ti år har Jon Fredrik Baksaas vært sjef i Telenor. Her har han stått støtt selv om det har blåst friskt mer enn en gang.
Telenors suksess etter at fusjonen med Telia Sonera gikk i vasken og svenskene slo seg sammen med finnene er tydelig. Nå er Telenor enda større enn dem, og Baksaas kan notere seg for fenomenal vekst både i antall mobilabonnenter og kroner.
Det er det flere enn oss hjemme på berget som har oppfattet.
Nylig ble han tildelt tittelen som verdens 99. beste leder av Harvard Business Review. De har sett på aksjekursen mens han har vært sjef, men også hvordan selskapet har tatt etikken på alvor.
Fartstiden hans i selskapet, som het Televerket da han begynte som økonomidirektør i datterselskapet TBK i 1989, begynner å nærme seg et kvart århundre.
Vi møter Telenor-sjefen i en av de mange kafeene på Fornebu. Han sitter i kontorlandskap som alle de andre, og der bør det være stille. Kafeen i Telenor Expo får duge når Teknisk Ukeblad kommer. Han er ikke så nøye på det.
Les også: Ny brikke gir 4G overalt
Gruvegutt
Det var ikke telebransjen som var Baksaas første arbeidsplass. Sin første sommerjobb utenfor gårdsbruket i Skien var på Elkem PEA i Porsgrunn, senere ryddet han også gruveavfall utenfor en nedlagt kullgruve på Svalbard.
– Foreldrene mine kjente en bergmester på Søve gruver som dro til Svalbard, og slik kom jeg inn i miljøet. Det var den gangen Gro var miljøvernminister og befalte at det måtte ryddes opp utenfor de gamle gruvene, og vips så fikk jeg en ni uker lang sommerjobb der oppe. Det ble ikke så mye penger av det. Vi brukte opp det meste på øl og kino. Det var ikke så mye annet å gjøre der oppe den gangen, men ufattelige naturopplevelser var det.
Så ble det handelshøyskole i Bergen og senere påfyll med en MBA i Sveits. Godt rustet med tall og formler i hodet gikk han til det maritime miljøet. Det begynte med Veritas i 1979, så ble det Stolt Nielsen Seaways og til slutt jobben som finansdirektør i Aker AS frem til telebransjen lokket.
– Jeg var tiltrukket av oppgaven, og stemningen på brygga (Aker brygge, red. anm.) var ikke helt i hundre den gangen. Fra tiden på Svalbard visste jeg at norske teleingeniører utførte litt av en bragd da de tok ned tv og telefoni så langt nord. Det var imot læreboka den gangen, sier han.
Forskning og utvikling
Mange i det norske teknologimiljøet likte dårlig at Telenor la ned tradisjonsrike Televerkets forskningsinstitutt. Miljøet på Kjeller var banebrytende på mange områder. Det var der Opera Software grodde frem og hvor Tandbergs kunnskap om videokompresjon ble etablert: Et viktig grunnlag for salget til Cisco for 19 milliarder kroner for tre år siden.
– Jeg er ikke noen ekspert på forskning og teknologi, men jeg er veldig klar over betydningen det har hatt i vår historie. Teknologi har bidratt sterkt til utviklingen fra en nasjonal monopolbedrift til et internasjonalt konsern. Som alt annet må vi tilpasse oss endringene i verden rundt oss. Det begynte for alvor den gangen jeg begynte i Televerket og vi gikk fra å være et monopol til et konkurranseutsatt aksjeselskap i deregulerte markeder. Det var nødvendig å knytte all aktivitet opp mot de langsiktige forretningsplanene og fremtiden til Telenor.
– Vi finner ikke opp dingser lenger. Det er det andre som tar seg av. Det er programvare og tjenester som er konkurransefronten nå, i takt med kunde- og markedsutviklingen. De store endringene fremover er ikke en ny norsk «GSM 2», men hva vi kan utvikle av tjenester innen helse, utdanning, sosiale nett og på en lang rekke andre områder som vil endre livet vårt mer enn telebransjen har klart noen gang før. Forskning må fortsatt føre til innovasjon og verdiskaping, sier han.
Les også: Kan Viaplay hamle opp med Netflix og HBO?
I samarbeid
Baksaas mener den tiden er over hvor teleselskapene forsker og utvikler alene. I dag skjer utviklingen i et samspill med mange partnere som sørger for brede standarder alle kan bruke. Så er det opp til de enkelte å bygge på dem og skape konkurransefortrinn.
– Nå er det overgangen til IP som er den store nye syklusen i telebransjen, og som vil påvirke oss fundamentalt i årene fremover. Vår jobb er å bygge de beste tjenestene for å utnytte de mulighetene dette gir oss. Husk at i vår bransje lever vi med de lange syklusene, i motsetning til på internett hvor de er mye kortere. Det er ti år mellom hver av generasjonene innen mobilteknologi, sier han.
Baksaas peker på innovasjonssenteret Telenor har etablert sammen med Huawei på Fornebu. Det er et eksempel på et samarbeid hvor de to selskapene jobber sammen for å presse mest mulig ytelse ut av teknologien som finnes, og som Telenor benytter.
– Da vi startet med mobiltelefoni i Norden, var situasjonen en helt annen. Da var det fastnettet som rådde grunnen, og de færreste hadde noen tro på at mobilene skulle nå andre enn forretningsfolk. Vanlige folk ville jo ikke gå rundt med noen beist av telefoner på tolv, femten kilo. Heldigvis hadde vi en kjerne av folk rundt Kåre Gustad som trodde på den mobile fremtiden, og de skjermet Ole Petter Håkonsen så godt de kunne. Takket være dem og andre kolleger i Norden fikk vi i nord en sterk stilling innen mobiltelefoni lenge før det gikk opp for konkurrenter i andre land hvor viktig det var. Dette klarsynet på 80- og 90-tallet har vi høstet av frem til i dag.
Droppet lisensjakten
I kjølvannet av dotcom-krisen, rundt årtusenskiftet, ble teleindustrien nok en gang rammet. Da Baksaas overtok sjefsstolen i Telenor, var de store teleselskapene grepet av den rene Klondykefeberen i jakten på 3G-lisenser. Lenge før det store behovet for datakapasitet hadde meldt seg, bød de over hverandre i jakten på det etterlengtede spekteret. Det ble dyrt. Altfor dyrt, og telekom endte i det utbrente hjørnet.
– British Telecom brakk nakken, og de andre visste ikke helt hva de skulle gjøre med lisensene da tåka lettet. De hadde kjøpt uten å ha forretningsplanene i orden, og det skulle gå fire–fem år før 3G tok av, sier han.
I stedet for å konkurrere om de overprisede ressursene i Europa valgte Telenor å satse i Øst-Europa og Asia. Det var både billig og godt under radaren til de store kamphanene.
– Vi finansierte disse satsingene gjennom å selge ut eierandeler vi hadde i andre mobilselskaper i Tyskland, Hellas og Irland. De investeringene tjente vi hele 25 milliarder kroner på – penger vi videre brukte som finansiell plattform for å fortsette ekspansjonen.
Les også: Raskere nett uten bredere bånd
Østover
– Vi fortsatte videre i Russland, og de fleste har vel fått med seg at det har gitt oss en hodepine eller to. Men totalbildet er at vi har tjent særdeles godt på denne investeringen. Vi er deleier i VimpelCom som har 212 millioner abonnenter. Det er mer enn oss: Vi har i underkant av 150 millioner.
Nå skal det sies at det ikke er antall abonnenter som avgjør verdien. Telenor er for tiden mer verd enn VimpelCom på grunn av god drift, vekst i topplinjen og sterk balanse.
– Når vi først er inne på hodebry, så har jo selvfølgelig India også vært en gedigen en. Vi gikk inn der i motfase med finanskrisen, og det så bra ut lenge. Så ble vi lurt av det vi trodde var en god partner, og det så ganske mørkt ut en stund. Men vi har ikke gitt opp, og nå har vi spektrum til å nå halve Indias befolkning. Det politiske bråket ser ut til å være over, og vi tror vi vil gå i balanse på driften allerede i år. Men dette er ikke noen sprint for oss. Det er en maraton, for vi skal være i India lenge, og markedet vil vokse i mange år fremover.
Viktig rolle
De to siste årene har Jon Fredrik Baksaas sittet som viseformann i mobilindustriens organisasjon GSMA, som avholder den store mobilmessen i Barcelona. Nå går han på en ny toårsperiode.
– Gjennom GSMA jobber mobilindustrien sammen for å utvikle industrien videre – også opp mot politiske beslutninger. Dette er den viktigste arenaen for standardisering og etablering av gode vilkår for nye tjenester. Rollen som viseformann gir meg og Telenor en god utsiktsposisjon til det viktige som skjer i telebransjen og utviklingen av alt fra selve håndsettene til diskusjonene om bruk og tildeling av frekvenser i ulike land, sier han.
Neste år runder Baksaas de seksti, men han har ingen intensjoner om å fratre. Det er i hvert fall ikke helsa et hinder for, aktiv skiløper som han er. Sammen med sønnen Paal, som har Downs syndrom, kan du se ham som «trekkvogn» i Bærumsmarka.
– Livet med Paal har ikke bare vært enkelt. Det var et sjokk da han ble født for 27 år siden, og det har ikke alltid vært enkelt gjennom oppveksten hans. At mennesker med Downs syndrom er så blide og glade, stemmer ikke alltid, men du verden hvor glad vi blir i dem. Han trenger familien sin mye mer enn andre gjør når de blir voksne. Paal bor nå i egen leilighet, men han ringer alltid hjem til «mamsen» for å si god natt, forteller faren hans.
Les også:
