– Jamen, for fanden. De der færger, der fragter folk fra fastlandet og ud til Samsø er fra Tyrkiet eller noget. De sluger benzin og er noget riktigt svineri. Den der forurening er noget av det vi vil ha slut på nå, sier Michael Larsen.
Med sin store ring i øret, rufsete hår og tilbakelente stil gir han inntrykk av at det er en selvfølge at et samfunn plutselig skal klare seg uten fossile energikilder.
Larsen leder Samsø Energiakademi, en non-profit-organisasjon som gjennomfører energitiltak av ymse slag på øya.
De som jobber her får daglig besøk av folk fra alle verdenshjørner som vil knekke klimakoden. Politikere fra USA, Kina, India og Japan kommer hit. Parallelt reiser de ansatte rundt i verden på konferanser for å fortelle hvordan de har klart å snu øyas tilværelse på hodet.
Les også: Handler 15 elektriske biler til én million per stykk
Ferieparadis
For en reisebrosjyreforfatter er Samsø en drøm.
Øya bugner av lune folk, hyggelige småbyer, lokale mat- og ølprodusenter, bølgende grønne sletter og havner med seilbåter og fiskebåter. Det er kanskje en slik forfatter som har kommet opp med salgslinjen om at lille Samsø er et speilbilde av hele Danmark.
Sammen med jordbruket er altså turismen den dominerende næringen her.
Det er likevel ikke mange år siden befolkningen gikk gjennom en krise. Høsten 1999 ble den siste grisen slaktet hos Danish Crown etter 70 års drift. Rundt 130 mennesker mistet jobben. Grunnen var at det ikke var lønnsomt å drive et såpass stort slakteri på øya.
Samsøs nærings- og turistsjef Mette Løkke sier øya gikk inn i en kollektiv depresjon like etter.
Ringvirkningene var store, ikke bare for de ansatte, men også for bøndene som i lange tider hadde levert dyrene sine her. I tillegg mistet grønnsaksbøndene muligheten til å frakte ferske varer til hele landet på slakteriets mange lastebiler.
Les også: Her får du betalt for å ha en vindmølle som nabo
I medvind
Samtidig som slakteriet ble lagt ned, jobbet politikerne i København med noe nytt. Lenge hadde de diskutert et initiativ som skulle revolusjonere hvordan folk tenkte på energi og bærekraftig utvikling.
Kvikke hoder fant ut at en øy måtte være et perfekt prøvested. Regjeringen lyste ut prosjektet, og i konkurranse med Læsø, Ærø, Møn og Thyholm trakk Samsø det lengste strået.
Her skulle de vise verden at det var mulig å nå hårete klimamål hvis man bare samarbeidet godt nok.
Ett av de første initiativene var å få på plass nok kraft slik at man slapp å importere fra fastlandet. Utregninger viste at man trengte en årlig produksjon på 28 000 MWh for å gjøre øya selvforsynt. Men hvordan i alle dager skulle man få penger til en slik utbygging? Løsningen ble en modell der lokalbefolkningen kunne kjøpe seg andeler i vindmøller.
Bankene ble rent ned av forespørsler, og i 2000 hadde man klart å få opp 11 vindmøller for 66 millioner danske kroner. Kun ved hjelp av lokal finansiering. I dag er ni av møllene eid av forskjellige bønder, mens de to siste er eid av samvirker med flere småaksjonærer.
– Det er ingen som er kritiske til møllene. Litt av grunnen er nok at folk eier dem selv. De får jo penger inn på konto når møllene produserer strøm, sier Larsen.
På begynnelsen av 2000-tallet var man i gang med neste prosjekt. Denne gangen var det fjernvarme som sto på agendaen. Løsningen ble fire anlegg som bruker halm, treflis og solfangere for å generere og frakte varme ut til de beboerne som har betalt for å koble seg på nettet. Eier-skapsmodellen er lik den på vindmøllene, selv om to av anleggene er eid av det regionale selskapet Nrgi.
Det finurlige er at råvarene leveres av beboerne. Halm, som brukes i tre av anleggene, kommer i såkalte firkantballer som bøndene selger for 300 kroner stykket. På anlegget i Brundby, for eksempel, blir 1200 tonn halm brent hvert år for å gi varme til 250 husstander.
I Nordby, forbi endeløse sandstrender fulle av vindsurfere, er sola den største bidragsyteren til det 2500 kvadratmeter store solfangeranlegget. Her brennes det også 1350 tonn treflis i året, noe som gjør at anlegget produserer 7000 MWh i året. Varmen leveres til to skoler, en større bedrift og over 180 husstander.
Les også: Se Københavns nye bydel
Tjener penger
I 2002 var det klart for enda et vindmølleprosjekt, denne gangen på sydspissen av øya.
Formålet var å kompensere for CO2-utslippene og energiforbruket i transportsektoren. I dag produserer de ti havvindmøllene, som kostet 250 millioner kroner, 77 500 MWh i året. Fem eies av bønder og mindre aksjonærer, fem av Samsø kommune. Overskuddet fra sistnevnte brukes kun til nye energiprosjekter.
Den heftige utbyggingen har gitt resultater. Til sammen produserer de 21 vindmøllene på øya mer elektrisitet enn det som brukes, noe som gjør at mye blir eksportert.
Det har ført til at de fleste møllene er helt nedbetalt, noe som har gitt eierne penger i lomma. Varmeverkene har på sin side gjort at man har klart å bytte ut olje og kull med fornybare ressurser.
– Prosjektene har skapt arbeidsplasser og en ny dynamikk her på Samsø. Hvis man forandrer hvordan man lever, må man samarbeide. Vi utkonkurrerer ikke lenger hverandre, men finner heller ut hvordan vi kan dra lasset sammen, sier Michael Larsen.
Les også: Bom-bom for Københavns klimadrøm
Tok utfordringen
Ikke bare investerer befolkningen i vindmøller og varmeanlegg, mange går også sine egne veier for å bidra til klimaregnskapet. Den pensjonerte bonden Erik Koch Andersen er en av dem.
– Nei, ikke ta av skoene. Her trasker vi inn og ut på sko hver dag, sier han når Teknisk Ukeblad besøker ham i byen Besser på østsiden av øya.
I dagligstuen sitter kona og strikker. Hunden deres, en gammel border collie, iler til for å hilse. På kjøkkenet sitter en god venn av Andersen. Sjargongen dem imellom tyder på et årelangt vennskap, og følelsen er at daglige besøk er regelen snarere enn unntaket.
Det mest merkbare er likevel varmen. De to kompisene går i t-skjorter til tross for den bitende oktobervinden utenfor.
Det kan Andersen takke brenselsanlegget uti fjøset for. Der brenner han kvist og tre for å varme opp en imponerende stor vanntank. På sommeren er det solfangerne på fjøstaket som gjør denne jobben. Inne i huset kan han med enkle grep styre hvor mye vann han slipper ut i rørene som ligger strategisk plassert over hele huset. Han sparer tydeligvis ikke på kruttet.
Solcellepanelene, som også er på fjøstaket, sørger for at radioen summer og kaffetrakteren putrer.
– Jeg produserer mer strøm enn jeg trenger og selger det jeg ikke bruker. Det kostet litt å sette alt dette opp i starten, og jeg kunne kanskje heller kjøpt en ny, fin bil til 200 000 kroner. Men på grunn av Energiakademiet kom jeg på andre tanker, sier han.
– Har du tjent på dette?
– Jeg har ikke regnet ut hvor mye jeg har brukt, men jeg er ganske sikker på at jeg går i pluss. Det er jo en fordel siden jeg kommer til å ha dette i mange år fremover, sier han.
Uti garasjen er det tydelig at Andersen prioriterte bort den nevnte 200 000-kroners bilen. Her står en rusten, Volkswagen Passat med flere hull i karosseriet. Innholdet i bilen skiller seg likevel fra andre Passater. Den går nemlig på rapsolje, i likhet med to traktorer han har på gården.
– På denne gjorde jeg to modifikasjoner som til sammen kostet meg 2500 kroner. Inntrykket mitt er at den trekker like godt som alle andre dieselbiler, sier han.
– Hva er poenget?
– Den forurenser ikke. Jeg har også alltid vært fascinert av å lage et fullstendig kretsløp. Derfor lager jeg min egen raps, presser den og kjører med den. Når jeg er ferdig kan jeg fanden meg bruke den i jorden igjen, sier Andersen.
Les også: Nye solceller kan gi billigere strøm
Fossilfri
Det er tiltak som dette som får Samsø Energiakademi til å juble. Spesielt når målet er å slukke øyas tørst etter fossilt brennstoff innen 2030. Innen da skal de totale drivhus-gassutslippene være på mellom 0,6–2,5 tonn ekvivalenter per person (2,5 tonn er EUs overordnede mål for 2050).
Det skal de klare ved å bygge ut fjernvarmenettet, sette opp flere solcellepaneler, bygge nye vindmøller, bruke mer biomasse og fase ut oljefyringen på øya.
Den økte strømproduksjonen skal brukes til å drifte elbiler i helsesektoren, taxier og postbiler. Man håper også å få på plass statsfinansierte rabattordninger slik at det blir billigere for privatpersoner å kjøpe elbiler.
I tillegg foreslår akademiet et system der flere folk kan kjøpe elbiler sammen og dele dem.
De ønsker også å redusere varmeforbruket i 1800 av øyas 2200 hus. Regnestykket er at det i gjennomsnitt vil koste 70 000 kroner å gjøre tiltak som etterisolering, noe som vil gi 10 000 kroner i årlige besparelser. Lykkes dette, er beregningen at forbruket kuttes med 30 prosent.
– Det kan være det er vilt og ambisiøst, sier akademiets daglige leder Larsen.
– Men det må det være. Hvis vi bare når halvveis har vi nådd veldig langt. Blir vi fossilfrie, er vi de første i verden som klarer det, sier han.
Les også: Disse løsningene skal få folk til å sykle enda mer
Hva med verden?
Målet er at øya skal klare mye av dette arbeidet selv. Samtidig er de klare på at de trenger økonomisk hjelp fra regjeringen slik at øya kan fortsette å være Danmarks utstillingsvindu for hele verden.
– Men lar det seg virkelig gjøre å bruke løsningene her i resten av verden?
– De som kommer hit får ikke se en fin film, de møter folkene som har vært med på dette fra starten. De får vite at endring av et samfunn krever tillit, samarbeid, mange møter og utrolig mye kaffe. Det er viktig at de som er ansvarlige for en omlegging gir befolkningen gode insentiver til å gjøre endringer. De må også passe på at de ikke trer ting over hodet på folk, sier Larsen.
– Vår oppgave er å gi vår historie og våre erfaringer til verden. Blir kunnskapen brukt riktig, kan planeten vår få det bedre.
Les også: Dette kan bli verdens nye energikilde
