Juli 2011: Det er dagen etter at bomben har sprengt regjeringsbygget. Nå ringer mobilen til Per Nøklebye. Det er oppdaget skader på en av hovedsøylene. Kan han vurdere om bygget står i fare for å rase?
– De sa det bare var meg som kunne regne på de gamle søylene, sier Nøklebye.
Han har nemlig vært ansatt i det byggtekniske konsulentfirmaet Høyer i hele 56 år – og er så vidt det Teknisk Ukeblad kjenner til den sivilingeniøren som har vært lengst ansatt ved en arbeidsplass i Norge.
Like før Nøklebye ble ansatt, hadde firmaet konstruert regjeringsbygget. Ingeniøren sørget derfor for at de gamle tegningene ble funnet frem.
Les også: Så mye koster det å rekruttere en ny kollega
Ingeniørdrøm
– Jeg var på ferie, så jeg sa at en erfaren ingeniør kunne like godt regne på skaden. Men jeg visste at siden det ikke raste med en gang, ville det antageligvis ikke rase, sier Nøklebye, som for øvrig er storebror til Høyre-politiker Astrid Nøklebye Heiberg.
Fortsatt jobber 80-åringen hver dag i selskapet, som nå heter Høyer Finseth.
Helt fra Nøklebye var liten, visste han at han ville bli ingeniør.
Faren var driftsingeniør på Lilleborg fabrikker på Torshov i Oslo, og familien bodde i en leilighet tilknyttet fabrikken.
Fabrikken var selvforsynt med håndverkere, og hadde både snekkerverksted, rørleggerverksted og smed. Per var ofte med faren da han jobbet, og på loftet hadde de en snekkerbod der de bygget modelljernbane av gamle blikkbokser. Faren var et oppkomme av ideer, men det hendte det gikk galt: Som da han ville bruke sentrifugen i det felles vaskerommet til å presse blåbærsaft.
– Mens sentrifugen spant, gikk lokket av. Det er eneste gang jeg har sett far bli helt stille, humrer Nøklebye.
Les også: Her er verdens beste universiteter
Fire generasjoner
Nøklebye studerte på NTH i Trondheim, i likhet med faren sin.
Selv har han fått to sønner, og den ene ble maskiningeniør. Nå har det eldste barnebarnet også begynt å studere ved NTNU for å bli sivilingeniør – altså fjerde generasjon.
– Det synes jeg er veldig moro.
– Har studiene forandret seg mye?
– Enormt. Jeg brukte de samme lærebøkene som faren min. Både han og jeg brukte regnestav og regnet for hånd. Nå er alt på data, det har skjedd et voldsomt sprang, sier Nøklebye, som sier det også er mer spesialisering nå.
– Før skulle man kunne alt mulig. Vi hadde betongarbeid, stålarbeid, vannbygging, jernbanebygging og geoteknikk. Det siste halve året spesialiserte du deg, sier han.
Les også: Dette ser ikke bra ut på CV-en
Praksisår
Før studiene hadde Nøklebye et praksisår, der han blant annet jobbet som jernbinder under byggingen av siloen på Grünerløkka i Oslo, som i dag er studentboliger.
Fortsatt husker han hvor tungt det var å sitte på knærne og tre armeringsjern, og hvordan han hørte de første trikkene skingre mot byen på slutten av et natteskift.
Les også: – Viktigere med flere ingeniører enn bedre ingeniører
Medeier
– Jeg synes alle burde hatt et praksisår. Da vet du hva armeringsjern og stålbjelker er, fordi du har tatt på det, sier Nøklebye.
Han fikk jobb rett etter studiene. Det et var slett ikke selvsagt, rundt halvparten av kullkameratene hans fikk ikke det.
– Nå skriker næringslivet etter ingeniører, men sånn var det ikke da?
– Nei, det har vært flere downperioder. Men jeg var heldig og hadde tatt stålkonstruksjoner som spesialfag, og Høyer hadde akkurat fått et stort prosjekt med stål.
Siden da har Nøklebye jobbet med stålprosjekter over hele landet – blant annet har han konstruert mellom 30 og 40 såkalte reléstasjoner med radiolinjer over hele landet.
Etter seks år vurderte han å slutte i Høyer for å forsøke seg på noe annet, men han fikk tilbud om å være medeier hvis han fortsatte. Han var i ledelsen av bedriften blant annet i perioden da firmaet konstruerte Postgirobygget.
– Hva er de viktigste tekniske fremskrittene siden du begynte?
– Det er veldig mange fine regneprogram som gjør at man kan gjøre det mer nøyaktig. Men det krever stor kompetanse. Og all kommunikasjonen går på skjerm og data, det gjør at det blir mer hektisk, sier Nøklebye.
Les også: Blodfersk sivilingeniør vil revolusjonere amatørradioen
Uformelt
Før var alt også mer uformelt. Nøklebye husker den gangen de hadde glemt et CO2-anlegg som skulle monteres ved Sognefjorden.
Da leide han en lastebil, hentet anlegget på Ryen og kjørte hele natta.
– Det var mye morsommere da. I dag ville det vært masse formaliteter. Men det er selvfølgelig riktig, sier Nøklebye.
Han blir likevel frustrert over myndighetenes krav til dokumentasjon.
– Det har skjedd at jeg har brukt en halvtime på å regne ut dimensjonene på en bjelke, og samme tid på å lage dokumentasjonen. Da jeg var ute på anlegg før i tiden sto jeg og regnet på veggen, sier Nøklebye.
Han har trappet gradvis ned på jobben. Da han ble 67 år, solgte han aksjene sine og ønsket ikke lenger prosjektlederansvar. Nå jobber han med egne prosjekter eller bistår andre i firmaet, og bestemmer arbeidstiden selv. Han har ingen planer om å slutte i jobben.
– Nei, jeg synes jo arbeidet er en glede. Det er like moro hver gang å regne bjelker, finne løsninger, diskutere med andre. Det er noe med hele atmosfæren. Og jeg tror uansett jeg er for gammel til å finne en annen jobb nå, sier Nøklebye.
Les også:
Her trenger de 300.000 ingeniører
