Olje- og energidepartementet og regjeringen opptrådte i strid med klare forutsetninger i Kongelig resolusjon fra 1982 da de lot NVE avgjøre konsesjonssaken i Hardanger, sier jussprofessor.
Prinsipp
Kraftsalven kommer fra jussprofessor og ekspert i forvaltningsrett, Jan Fridthjof Bernt ved Universitetet i Bergen.
Resolusjonen, som altså er en beslutning fattet av regjeringen under et statsråd på Slottet, ble fremmet av Olje- og energidepartementet selv. Den slår fast at i konsesjonssaker som er av prinsipiell art eller hvor betydelige samfunnsinteresser står mot hverandre, så er det departementet, og ikke NVE, som skal avgjøre søknaden.
Politisk ansvar
Bernt slår fast overfor Bergens Tidende at dette også innebærer at det er Kongen i statsråd, altså regjeringen samlet, som så blir klageinstans.
– Denne resolusjonen bekrefter at det lenge har vært en klar forutsetning at saker med et slikt innhold, viktige prinsipielle eller politiske kontroversielle spørsmål, skal behandles av departementet som første instans. Slike saker, med et klart politisk innhold, skal ikke kunne skyfles ned til underordnet byråkrati. De skal avgjøres av dem som har politisk ansvar, sier Bernt til avisen.
Lure seg unna
Professoren går langt i å mene at behandlingsmåten minner om juks:
– Slik denne saken er behandlet, fremstår den som et forsøk på å unngå at klage over vedtaket må til Kongen i statsråd slik at hele regjeringen må ta ansvar for avgjørelsen i en sak som er politisk ubehagelig, sier Bernt til BT.
Den Kongelige resolusjonen fra 1982 kom etter at Lovavdelingen i Justisdepartementet hadde kritisert framgangsmåten for delegasjon av myndighet fra Olje- og energidepartementet til NVE.
Resolusjonen gir NVE fullmakt til å fatte ekspropriasjonsvedtak i avgrensede saker, men altså ikke i de prinsipielle og kontroversielle sakene.
