Norge må få lagret atomavfallet fra reaktorene Jeep I og II på Kjeller og kokvannsreaktoren i Halden.
Rundt 16 tonn høyaktivt atomavfall må før eller siden lagres permanent.
Nå har en teknisk komité vurdert hvilke løsninger som bør velges for deler av dette avfallet.
Vil behandle brenselet
Den tekniske komiteen har sett på hvilke tekniske løsninger som bør gjøres med rundt 12 tonn ustabilt brukt brensel fra reaktorene. Dette er brensel som må behandles før det kan lagres permanent.
– Vi sier ikke at du ikke kan mellomlagre dette. Men det må før eller siden deponeres, og da må det behandles først. Vi mener det bør behandles nå siden løsningene finnes nå, sier komitéleder Peter Bennett, senior kjemiingeniør ved Institutt for Energiteknikk (IFE) i Halden, til Teknisk Ukeblad.
– Hvis vi venter femti år til er løsningene kanskje ikke tilgjengelige. Det kommer ingen bedre løsning for denne typen brensel. Det er gammeldags og brukes ikke lenger, sier Bennett.
Flere typer avfall
Det finnes flere typer atomavfall fra Kjeller og Halden. Noe av materialet er egnet for å lagres direkte uten behandling.
Det tekniske utvalget har vurdert hva man skal gjøre ustabilt materiale som kan være risikabelt å lagre hvis det skulle komme i kontakt med grunnvann. Det kan da utvikle gasser eller eksplodere. Dette gjelder drivstoff produsert fra metallisk uran og drivstoff kledd i aluminium.
– Dette materialet er 40-50 år gammelt. Det kan lagres, men hvis dette kommer i kontakt med vann, kan det oppstå korrosjon. Derfor bør det ikke deponeres slik det er nå, sier Bennett.
– Send det til utlandet
Per i dag er det tre måter å kvitte seg med atomavfall på. Man kan lagre det uten å bearbeide det, såkalt «direkte lagring». Videre kan man mellomlagre avfallet og utsette avgjørelsen om permanent lagring. En tredje mulighet er å behandle materialet slik at de ulike komponentene i materialet kan lagres individuelt eller brukes på nytt.
Det er det siste den tekniske komiteen nå anbefaler. De vil sende avfallet til behandling i USA, Frankrike eller Russland, hvor det finnes anlegg som kan gjøre dette. Komiteen tror ikke det lønner seg å vente.
– Vi har sett på hva det forskes på nå, vi kan ikke se at det kommer noen nye løsninger for akkurat denne typen brensel framover. Det er generasjon 3+ og 4 det forskes på nå, sier komitélederen.
Tilråder ikke utsettelse
Ifølge rapporten som ble lagt fram i forrige uke skaper «vent og se»-holdningen stor usikkerhet for atomavfallet. Hvis man venter, forutsetter man at framtidens samfunn er stabilt, og at sikkerhetsarbeidet og internasjonale tiltak for å sikre atomavfall fortsetter. Norge jobber ikke selv aktivt med å utvikle alternative løsninger.
Det tekniske utvalget går derfor imot at Norge skal mellomlagre det høyaktive avfallet.
.png){kind=logo}
– Eget anlegg ikke forsvarlig
Mengden atomavfall er så liten at det ikke kan forsvares å bygge et eget behandlingsanlegg i Norge, mener komiteen. De foreslår heller at Norge umiddelbart tar høynivå-kontakt med USA for å få behandlet avfallet der, siden USA avslutter nåværende returprogrammer alt i 2016.
Komiteen mener Norge også bør ta kontakt med Rosatom med forespørsel om å få behandlet avfallet i Russland, det samme med franske Areva. Det vil trolig være mange ganger dyrere å bygge et eget behandlingsanlegg i Norge, mener komiteen.
– Hvor mye det skal koste må være et kriterium. Det finnes ikke noe anlegg i Norge, og det vil koste mye mer. I så fall måtte vi ha produsert mer avfall. Alt sett i sammenheng er det mest fornuftig å gjøre dette i utlandet, sier Bennett.
Ønsker politisk avgjørelse
Det bør nå tas en politisk avgjørelse på høyt nivå om man skal følge opp forslaget om å prosessere avfallet utenlands, sier komiteen. I så fall må man bestemme om man også skal lagre avfallet der. Det kan være muligheter for å få deponert avfallet permanent i Russland. Frankrike vil derimot returnere avfallet til Norge etter behandling.
Hvis man ikke får lagret avfallet i landet der det behandles, får man tilbake avfallet i form av en glasskube. Da bør man velge såkalt tørr lagring i tønner, siloer eller hvelv, mener komiteen.
Må velge metode
Utvalget mener at behandling av avfallet utenlands er den beste metoden for dette avfallet. Alternativet er direkte lagring uten behandling eller mellomlagring med utsatt avgjørelse om permanent lagring.
Hvor mye avfall man ender opp med avhenger av hvilke metode man bruker i behandlingen. Uansett vil det bli dannet rundt 20 tonn (10 kubikkmeter) uranavfall og 1,5 kilo plutonium.
Først når mengden og typen avfall er kjent kan man foreslå videre lagringsmetoder, mener komiteen.
Lang historie
Det har krevd mye planlegging og mange komiteer for å finne ut hva man skal gjøre med avfallet fra seksti års norsk atomforskning.
En komité ledet av Pål Bergan fra 1999-2001 anbefalte å utsette avgjørelsen om endelig lagring av atomavfallet mens man ventet på den tekniske utviklingen i andre land. I tillegg burde man umiddelbart begynne arbeidet med å finne et sted for mellomlagring i 50-100 år.
I 2004 ble det etablert en Fase 1-komité for å finne ut hva som trengtes for å mellomlagre avfallet, samt å vurdere tekniske løsninger og finne kritiske punkter. Komiteen foreslo å vurdere tørrlagring i betong eller transportable containere.
Ny rapport sent 2010
Fase 1-komiteen skulle også foreslå mandatet til en framtidig Fase 2-komité, og slo fast at denne burde få oppgaven med å velge endelig teknisk løsning og lokalisering av mellomlagringen. I tillegg måtte det etableres en egen teknisk komité for å finne ut hva man skal gjøre med avfallet av metallisk uran og aluminiumskledd avfall.
Disse to komiteene ble etablert i januar 2009. Den tekniske komiteen hadde som mandat å finne en teknisk løsning og lokalisering for brukt drivstoff og avfall med lang levetid. De har vurdert en rekke løsninger for dette, og disse skal danne grunnlaget for Fase 2-rapporten som er ventet sent i 2010.
Nærings- og handelsdepartementet har mottatt rapporten fra utvalget, og vil nå vurdere hvordan den skal følges opp.
Klikk her for å se stor tabell med alternative løsninger og vurdering av disse.
