Siden juli i fjor har 29-åringen fra Nærøy i Nord-Trøndelag jobbet som bakkestasjonsingeniør ved ESAs romovervåkningssenter ESOC i tyske Darmstadt.
Hvordan fikk du jobben?
– En kollega jeg vikarierte for ved Andøya rakettskytefelt, hadde et ettårig traineeopphold i ESA. Han tipset om at det var jobbmuligheter her. Jeg bestemte meg for å hoppe i det, og sa opp en fast jobb på Andøya da jeg fikk et ettårig traineestilling ved ESAs forskningssenter ESTEC i Nederland. Etter et par år der fikk jeg denne jobben i ESOC. Jeg har en toårskontrakt, som kan bli forlenget til fire og seks år før stillingen eventuelt blir fast. Jeg fortsetter hvis jeg får tilbud om å fortsette, sier Riise, som har mastergrad i romteknologi fra Høgskolen i Narvik.
Hva gjør du egentlig?
– Jobben består i å overvåke, styre og kontrollere ESAs bakkestasjoner. Jeg har ansvar for stasjonene i Villafranca og Cebreros ved Madrid og Santa Maria på Azorene. Om lag halvparten av tida har så langt gått med til å jobbe på disse stasjonene. Jeg reiser med andre ord en del i denne jobben, sier han.
Le også:
Hva er spesielt med å jobbe i et internasjonalt miljø?
– Siden ESOC består av folk fra ulike land, der alle er i samme situasjon, blir forskjellene mellom folk fra ulike nasjoner mindre synlig etter hvert. Jeg ser ikke så store forskjeller i effektivitet, men møtekulturen er ulik. Fra Norge er jeg vant med at en møteleder gir folk ordet. Slik er det ikke alltid her. Ofte blir det slik at den som snakker høyest får ordet. Særlig folk fra Spania, Italia og Frankrike bidrar til dette. Mitt inntrykk er ellers at nordmenn er mer punktlige på tid enn mange andre. Her må alt skrives på engelsk, også e-poster til min norske kollega borti korridoren. ESA har to offisielle språk, nemlig fransk og engelsk. Her går det meste på engelsk, sier han.
Forskjeller fra Norge?
– Utover de nevnte forskjellene er arbeidstida lenger enn hjemme. Her jobber vi åtte timer per dag, foruten lunsj. Arbeidsdagen blir dermed på minst 8,5 timer, og ofte lenger enn det. Når jeg er på "mission" ute på stasjonene, jobber jeg mer enn dette. Da hender det jeg jobber til jeg legger meg. Her er det ikke tradisjon for å gå hjem på slaget fire eller fem. Man jobber gjerne litt ekstra for å vise at man står på.
Hva med lønna?
- En hyggelig forskjell er lønnsnivået. ESA er kjent for å være ledende på lønn. Begynnerlønna for en ESA-ansatt (staff) med mastergrad, som er minimumskravet til utdanning, tilsvarer rundt 720.000 norske kroner brutto per år. Lønnsnivået gjør det enklere å bestemme seg for å jobbe her, og det kan være vanskelig å slutte. Det sies at vi har "gylne håndjern". Betingelsene er så gode at mange ikke har råd til å slutte. Gjør jeg det, må jeg regne med å gå ned i lønn. ESA tilbyr 32 dagers ferie og har en god pensjonsordning med mulighet for å gå av i 60-årsalderen.
Ulemper?
– Arbeidstida kan ses som en ulempe. Jeg er også usikker på hvordan det er med opptjening av pensjonspoeng i den norske folketrygden. Ellers flytter man jo fra venner og familie. Det kan være en utfordring å holde god kontakt med dem hjemme. Heldigvis er det godt miljø blant de ansatte her. Jeg er fra bygda, og kunne godt tenke meg å bo litt mindre urbant enn jeg gjør nå. Jeg bor i Griesheim, en by seks kilometer herfra.
Hva vil du du gjøre når du er ferdig i ESA?
– Flere tidligere studiekamerater jobber ved KSAT på Svalbard. Jeg kan tenke meg å jobbe videre innen romteknologi, for eksempel på Svalbard. Å jobbe der er det litt eventyr over. Det gjelder også muligheter i Antarktis, hvor Norge nå har den nye bakkestasjonen Troll. Ellers er det interessant å være lærer eller foreleser, sier Riise.
