Det har gått 23 år siden Gullfaks C ble tauet ut til produksjonsstedet i Nordsjøen. Med sine 1,5 millioner tonn var plattformen på den tiden det tyngste byggverket som noen gang hadde blitt flyttet på kloden.
Gigant
Den var samtidig den siste brikken i puslespillet som utgjorde Gullfaksfeltet, et felt som med dagens planer vil ha produsert 2,3 milliarder fat oljeekvivalenter når det stenges ned.
Det har også vært problemer. Store problemer. Under boring av brønnen C6 våren 2010 fikk selskapet hydrokarbonlekkasje to ganger, noe som potensielt gir stor eksplosjonsfare.
Årsaken til lekkasjene var en kombinasjon av trykkendringer i undergrunnen og slitasje i røret dypt i brønnen.
Problemet ble løst ved å sette inn en sementplugg i bunnen av brønnen for å isolere den fra reservoaret, mens en annen sementplugg ble satt inn lenger oppe for å isolere brønnen fra trykket i Shetlandsformasjonen, et kalksteinslag som gir store trykkutfordringer i området.
Les også:
Vil ha ut mer olje med nytt forskningssenter
Fikk kritikk
I ettertid kom det fram at det også tidligere hadde vært utfordringer med undergrunnen på Gullfaks-feltet og selskapet fikk massiv kritikk av blant annet Petroleumstilsynet og Bellona.
Sistnevnte trakk paralleller til Deepwater Horizon-utblåsningen i Mexicogolfen i april 2010.
– Denne hendelsen har vært viktig læring for selskapet og bransjen. Vi har lagt inn mye ressurser for å lære av denne hendelsen og for å hindre at noe slikt skjer igjen, sier Gunnar Nakken, produksjonsdirektør for Gullfaks.
Mindre vann
Parallelt hadde selskapet en merkbar nedgang i oljeproduksjonen. Grunnen var at vannet som ble pumpet ned i reservoaret ikke oppførte seg som beregnet.
– Vi pumpet ned så mye vann at noe av vannet fant veien oppover forbi oljen. Men det stoppet under kalklaget. Da Statoil strammet inn kravene på hvor mye vann man kunne pumpe ned i reservoarene, hadde det større konsekvenser for Gullfaks enn for andre felt. Vi pumpet ned mellom 70 000 og 80 000 kubikk mindre vann, noe som gjorde at oljeproduksjonen måtte reduseres, forklarer produksjonsdirektøren.
Les også:
Disse prosjektene sprekker med 40 milliarder
Store investeringer
For å løse disse problemene har selskapet de siste årene bevilget store penger til en større kartlegging av området for å finne ut hvor trykket er høyest.
Resultatet er at de nye brønnene blir lagt rundt og inn fra sidene på disse områdene, samtidig som det bygges flere barrierer for å hindre lekkasje. Samtidig økes antall injeksjonsbrønner slik at de klarer å styre vannet til riktige steder i riktige mengder.
Ved siden av dette skal Statoil sammen med Petoro bygge en gasskompressor på havbunnen, noe de selv karakteriserer som banebrytende teknologi på verdensbasis.
Dette prosjektet har en ramme på tre milliarder kroner og skal sluttføres i 2015. Ni milliarder skal investeres i Gullfaks Sør for å bygge to nye havbunnsrammer og seks ekstra brønner de neste to årene, mens også boreanlegget på Gullfaks B skal oppgraderes for halvannen milliard.
Totalpris: 15 milliarder kroner.
– Dette er mye til ett felt å være og en stor satsing. Prosjektene vil gi reserver på omtrent 142 millioner fat oljeekvivalenter. Det er store beløp og store volum, men det er store ressurser som ennå ikke er utnyttet på Gullfaks. Med framtidsutsiktene på oljepris er dette vel anvendte penger, mener Nakken.
35 milliarder
Som om ikke dette var nok, jobbes det blant annet med et nytt subseaprosjekt og oppgradering av teknisk tilstand på plattformene.
Disse prosjektene, pluss flere andre som ledelsen fremdeles ikke vil avsløre, er i en «modningsprosess». Men det dreier seg om investeringer for 20 milliarder kroner.
Dermed kan selskapet ende opp med å bruke over 35 milliarder kroner på feltet de nærmeste årene.
– Gullfaks er fremdeles et flaggskip som det satses mye på i Statoil. Vi har en lang historie her, men ser for oss at vi bare er rundt halvveis i levetiden til dette feltet, sier Nakken.
Les også:
Én prosent økt utvinning her tilsvarer et middels norsk oljefelt
