På under elleve måneder skal den nye stålkonstruksjonen for tilløpet i Holmenkollbakken gjennomføres. Entreprenørene som vil delta i den åpne anbudskonkurransen har frist til å levere sitt tilbud 27. november, og allerede før jul vil Oslo kommune avgjøre hvem som får jobben.
Interessentene er flere, både fra Norden og Mellom-Europa, og det er en utfordrende konstruksjon de konkurrerer om å få bygge.
Vanskelig tilkomst
Om lag 800 tonn utgjør hovedstålet til de bærende konstruksjonene. I tillegg kommer sekundært stål i forbindelse med fasade, spor, innvendige trapper og bygningsmessige detaljer.
Den første utfordringen møter entreprenørene allerede før de får stålet opp til anleggsplassen. Holmenkollveien har flere skarpe svinger, og brua for Holmenkollbanen over veien har en høyde på 3,9 meter og ligger rett etter en sving.
– Man kommer ikke under brua med høye konstruksjonsdeler, så det blir ikke mulig å bygge store deler av konstruksjonen et annet sted. Stålet må transporteres opp i staver på 15-18 meter lengde og monteres på stedet til større enheter, sier Florian Kosche. Han jobber for Norconsults team som fagansvarlig for stålarbeidene i Holmenkollbakkens tilløp. Prosjek-teringen av Holmenkollbakken gjennomføres i samarbeid mellom Norconsult og JDS architects.
Vil skru, ikke sveise
Ved bakken får entreprenøren disponere hele parkeringsplassen nord-øst for Skimuseet. Her er det god plass til et midlertidig verksted hvor man kan male, sveise og bolte sammen stålet til større enheter.
– Sveis på byggeplass er tidkrevende. Vi regner med at de vil klare mellom 300 og 350 gram sveis per arbeidstime. Når det er mange store sveiser, blir det opp til 100 timer på en sveiset forbindelse, noe som kan gi utslag på framdriften. Derfor er det veldig viktig at vi kan skru så mange knutepunkter som mulig, istedenfor å sveise, sier Kosche. Skrudde forbindelser skal brukes overalt hvor kreftene ikke blir så store at sveisede forbindelser må til.
Konstruksjonens hovedknutepunkt er et kritisk element som både vil bli boltet og sveiset. Dette punktet er absolutt ikke hyllevare, og Dr.ing. Bjørn Aasen i Norconsult har arbeidet med detaljering siden i sommer. De må tåle store krefter, være montasjevennlige og korrosjonsbeskyttet: Det skal ikke være steder hvor vann kan samle seg, noe som påvirker både plassering av staver og hull til vannavrenning.
Peler i fjell
Når monteringen starter, er fundamenteringen essensiell. Bæresystemet kan beskrives som en bro fra nedre opplegg til øvre opplegg med en utkrager videre opp til tårnet. Den bakre støtten, ved konstruksjonens midtpunkt, lages i betong, som gir mer stivhet enn stål, og står støtt på godt fjell. De nedre fundamentene er mer kompliserte, siden fjellet var lenger ned og brattere enn de hadde håpet:
– Foran må vi gå for en pelet løsning, hvor stålpeler med trekkstag festes i en kraftig betongplate. På betongplaten blir det fundamenttrekanter som stikker ut av undergrunnen, og i disse festes konstruksjonen. Pelene går ned i fjellet, og det blir solid, sier Kosche.
Viktig montasjevalg
Hvordan monteringen av konstruksjonen skjer videre, er opp til entreprenøren. Prosjekteringsgruppen har likevel foreslått en montasjesekvens som kan være veiledende.
Her begynner de med det nederste fundamentet, som er faste punkter i hele konstruksjonen, og fortsetter med armene som justeres med midlertidig støtte. De to armelementene på hver side ned mot jakkeslagstribunene sveises sammen, før det settes opp et stillas bak kulbygget som skal være underlag for de store fagverkene på sidene frem til øvre opplegg / bakre støtte.
Deretter monteres tverrfagverkene, og fra bakre støtte og oppover i utkrageren kan man bygge fritt frem.
I toppen benyttes betongdekker som bærer starthuset og utkikksplattformen. Dette lukker fagverksboksen, og har en avstivende virkning på hele konstruksjonen.
