LONDON: Skyskraperen er allerede i bruk som en portal mellom Joiner Street og London Bridge togstasjon. Her er det en god idé å løfte blikket og betrakte bygningens fabelaktige glassfasader på 56000 m².
Glasset er laget av sand med lavt jerninnhold. Dette betyr redusert grønnskjær og økt klarhet i forhold til vanlig glass.
Dessuten har glasset en såkalt solar coating som ved høye temperaturer absorberer mesteparten av solenergien, men ved lave temperaturer bare absorberer litt av solenergien, og sender mesteparten av varmen videre inn i rommet.
Science fiction
Byggets tilsynelatende letthet og horisontale glasstak over inngangspartiet, er elementer vi gjenkjenner fra Renzo Pianos Astrup Fearnley-museum i Oslo. Men i motsetning til Astrup Fearnley, der det dobbeltkonkave glasstaket krevde 2000 forskjellige glasskiver, har skivene på the Shards fasader stort sett samme størrelse.
Pianos stjernestatus skaper tonnevis av oppmerksomhet om alt han tegner. I tillegg kommer det faktum at dette er Pianos første bygning i Storbritannia. Alle som likte Ridley Scotts science fiction film Bladerunner (1984), vil trolig la seg fascinere av Londons nye skyskraper, som er designet for å skifte farge med vær og årstider.
SE BILDENE:
Tegnet på serviett
Vi tok en prat med Tony Palgrave, byggeleder for hovedentreprenøren Mace. Palgrave bekrefter at Renzo Piano tegnet the Shard på en serviett. Det skjedde på en restaurant i Berlin i 2000.
Ifølge Palgrave går byggearbeidet framover som planlagt.
– Utvendig vil bygget være ferdig i mai 2012, men det vil fremdeles gjenstå en del innvendig arbeid så offisiell åpning blir i september 2012. For tiden jobber 1200 mennesker på bygget.
Palgrave sier at det vanskeligste i byggeprosessen var de tre kjelleretasjene. Mace brukte top-down metoden, som gjør det mulig å bygge i høyden samtidig som man bygger underetasjene. Metoden ble valgt både for å spare tid og for å begrense arealet til byggeplassen.
For å lage kjelleren til the Shard ble det gravd ut 63000 m³ masse.
Syke naboer
Tomten ligger i et hektisk område, og det var viktig å ikke hindre kollektivtrafikken eller røre viktorianske vannrør. Man måtte også ta hensyn til nabobygget Guys Hospital.
Southwark Towers ble revet for å gi plass til the Shard. Rivingen av det 32 etasjer høye bygget fra 1976 var komplisert, blant annet fordi strukturen ga lateral støtte til noen av mursteinsbuene som London Bridge stasjon er bygget på. Disse måtte sikres samtidig som knutepunktene for tog, buss og metro skulle holdes åpne for publikum.
Southwark Towers hadde ikke kjeller, men hvilte på grunne pæler. Det var ikke lett å senke ned nye pæler mellom de gamle.
.png){kind=logo}
Fundamenteringen på The Shard krevde 1000 tonn stål, i tillegg til den mest intensive sementleveransen i England noensinne. I løpet av 36 timer ble det levert 5130 m³ sement. På dette tidspunktet var kjernen allerede 26 etasjer høy.
The Shard er den første bygningen i Storbritannia som har tatt i bruk det selvklatrende heissystemet fra KONE. Heisene installeres i bygningens sjakter og ”hopper” opp til neste etasje etter hvert som bygningen blir høyere, derav navnet jump lift. Den største av disse heisene har plass til 45 personer og har en kapasitet på 3500 kg.
En annen ingeniørbragd er den 317 meter høye kranen: 'It's nice, you get away from it all,' sa kranfører Andy Bowden til avisen The Independent.
Klassereise
Eiendomsmogulen Irvine Sellar er mannen bak bygningen, og har en eventyrlig klassereise bak seg. Han sluttet på skolen da han var 16 år gammel, og jobbet seg opp fra jeansselger til eier av et eiendomsimperium. Nå bor han i overklassebydelen Mayfair og kjører Rolls-Royce.
Ifølge The Times kjøpte Sellar Southwark Towers for 37 millioner pund i 1998. Etter mye frem og tilbake ga visestatsminister John Prescott i 2003 grønt lys til the Shard, og Sellar fikk en sammenslutning av qatarske banker til å ta finansieringen.
Londons borgermester Boris Johnson mener the Shard er et symbol på at byen kan reise seg fra finanskrisen. English Heritage har kalt bygningen en spiker i Londons historiske hjerte. På kommentarplass i The Guardian skriver Jonathan Jones at the Shard gjenspeiler et ødelagt samfunn der eliten bor i glasshus.
Samtidig er det mange andre som rett og slett lar seg begeistre av konstruksjonen som reiser seg.
BILDESERIE:
