Blander man fett, aske og vann er resultatet såpe. Når man ofret dyr til gudene og brente dem og slukket bålet med vann, ble såpe så å si et biprodukt av tilbedelsen.
Arkeologer har funnet såpeliknende stoffer i området rundt Babylon som er datert til 2800 før Kristus.
De første reseptene har vi fra leirtavler for 2200 år siden.
Sebum
– Håpet i det lengste: Aksjonærer har mistet troen på evighetsmaskin
Ordet såpe kommer fra latinske sapo. Det er flere forklaringer på opprinnelsen, men den mest sannsynlige er at ordet kommer fra det latinske ordet for talg, sebum.
Dyrefett blandet med aske, som kan danne kaliumhydroksid, KOH og natriumhydroksid, NaOH, det vil si lut, var to viktige ingredienser i såpe.
Når fett av ulike typer reagerer med lut så kalles den kjemiske reaksjonen for forsåpning. Fettet omdannes til glyserol og fettsyresalter.
Forskjellen mellom såpe i fast og flytende form er avhengig av hva slags lut man benytter.
Natriumhydroksid vil gi fast såpe, mens kaliumhydroksid vil gi flytende såpe. Vaskeeffekten er stort sett den samme.
Emulgator
De tradisjonelle såpene, både faste og flytende, er kjemiske produkter i form av alkalisalter som stammer fra fettsyrer. De fleste andre vaskeaktive stoffene er syntetisk fremstilt, enten fra naturlige eller petrokjemiske råstoffer.
Det er ikke alltid to væsker blander seg, slik som vann og etanol. Olje og andre fettstoffer lar seg ikke løse i vann. Derfor er det ikke så lett å vaske av seg fett og annen skitt med bare vann. Det må noe mer til for å løse opp fettet, og det er her såpen kommer inn.
Såpen fungerer som en emulgator som gjør at man kan få ikke-løsbare væsker til å blande seg. De danner en emulsjon, det vil si at den ene væsken er fordelt som mikroskopiske dråper i den andre.
Når vi såper oss inn blir fettet og skitten en del av denne emulsjonen og lar seg lett skylle bort med vann.
Tensid
Såpe er også det som kalles et tensid (se faktaboks) og er et såkalt overflateaktivt stoff.
Det vil si at de reduserer overflatespenningen i vannet, slik at de fukter hud, hår, tøy, oppvask og andre ting som skal rengjøres mye lettere enn bare vann.
Sjampo inneholder gjerne en kombinasjon av anioniske og amfotære tensider, hvor de anioniske ofte fungerer som hovedtensid. Disse tensidene er godt egnet til det smusset de skal fjerne og skummer godt.
Hår og mange tekstiler har negativt ladet overflate. Derfor brukes kationiske tensider i hårbalsam og tøymyknere for at de skal feste seg til overflaten og senke den elektrostatiske spenningen.
Anioniske og amfotære tensider skummer godt, og forbrukere opplever at skum er et «bevis» på at sjampoen, såpen, oppvaskmiddelet og så videre er effektiv.
I en vaskemaskin eller oppvaskmaskin ønsker man ikke for mye skum, derfor benyttes ikke-ioniske tensider som ikke skummer mye. De ikke-ioniske tensider er også svært godt egnet til å fjerne fett og benyttes derfor ofte i glansemiddel.
Zalo inneholder både anioniske, ikke-ioniske og amfotære tensider. Da får man en kombinasjon av tensider som gir godt med skum, er tilstrekkelig mildt og fjerner ulike typer smuss og matrester fra fett, proteiner og sukker.
Balanse
Det er balansen mellom den lipofile og den hydrofile delen av tensidet som gir egenskapene til vaskemidlene. De to delene av tensidene sørger for at overflatespenningen til vannet brytes ned slik at væsken trenger inn overalt. Det meste av fett og skitt som vi vil vaske bort har ingen ladning.
Derfor er det lett for den lipofile delen av tensidet å «strekke seg inn» i smusset mens den hydrofile delen griper tak i vannmolekylene slik at de kan transporteres bort.
En smusspartikkel vil på den måten bli omkranset av tensider, omtrent som piggene på et piggsvin, og danne det man på fagspråket kaller en «micelle».
.jpg)
Nel får milliardstøtte fra EU-fond
Vaskeeffekten
Det er altså to viktige effekter som til sammen gir oss selve vaskeeffekten.
For det første gjør reduksjonen av overflatespenningen at vaskevannet kommer til overalt hvor det ellers ville blitt frastøtt.
Dernest dannes det miceller av fett og smuss som blir med som en emulsjon i vaskevannet.
Enzymer
I vaskemidler for tekstiler brukes gjerne enzymer som har evne til å spalte ulike spesifikke komponenter i tillegg til tensidene.
De gir en bedre rengjøringseffekt på spesifikke smusstyper; for eksempel er lipaser effektive på fettflekker. Proteaser spalter proteiner, mens amylase spalter stivelse.
Ekte og syntetiske såper
Grønnsåpe er en god, gammel oppskrift basert på vegetabilsk fett og kalilut. En annen klassiker er Sunlight-såpen. Den kom på markedet i 1920 og selges fremdeles. I den samme pappesken også.
Den er basert på vegetabilsk fett, men med natriumlut for at den skal bli fast. Oppvaskbenkens urinnbygger Zalo, derimot, er en såpe med veldig effektive syntetiske tensider.
Den skal ikke være mild som en håndsåpe, men løse opp fett og matrester selv i lave konsentrasjoner uten å skade huden.
Mange har vært ute og reist og har prøvd å vaske seg med vanlig såpe i såkalt hardt vann. Det vil si vann med høyt innhold av blant annet kalsium og magnesiumsalter.
Såpen virker mye dårligere fordi det felles ut tungløselige salter som ikke bidrar til vaskeeffekten. I Norge har vi lite bergarter som bidrar til slike problemer.
Vi har stort sett bløtt vann. I stedet brukes syntetiske tensider som ikke gir slik utfelling.
Dambyggerne på Haukelifjell kappløper med vinteren
Hovedkilder: Utviklingsdirektør Line Vikersveen og siv. ing. Emile Koht i Lilleborg
