Det er snart 40 år siden Flåklypa Grand Prix hadde premiere.
Ivo Caprinos dukker i kombinasjon med Kjell Aukrusts fantastiske verden gjorde filmen til den mest sette norske gjennom tidene med 5,5 millioner solgte billetter.
Siden har vi ventet på mer av det samme. Og nå er bønnene hørt: 8. november rulles den røde løperen ut for den nye filmen, «Solan og Ludvig – Jul i Flåklypa.
Les også: Helt magisk bildebehandling
Bruker dukker
På samme måte som Flåklypa Grand Prix er «Solan og Ludvig – Jul i Flåklypa» en dukkefilm. En stop motion film, som det heter på fagspråket.
Man kunne valgt å lage filmen i ren datagrafikk, noe som ville gjort den mer «perfekt», men Maipo Film og Qvisten Animation AS, som står for filmingen, valgte å gå veien om dukkene. Det koster mer, men setter sitt håndverksmessige preg på produktet.
De kunne også valgt å sette ut produksjonen til land i Asia eller i Øst-Europa, som både har kompetanse og produksjonsvolum på slikt, men de valgte å lage filmen i Norge. I løpet av de to årene det vil ta å produsere filmen, vil opptil 52 mennesker fra elleve ulike land ha vært i sving samtidig.
Filmen har et budsjett på 25 millioner kroner og av dem går rundt to tredjedeler til dukker, modeller, landskaper og til selve filmingen. Det er et nokså normalt beløp for en film i Norge, men når Hollywood lager slike filmer koster de gjerne ti ganger så mye.
Les også: I år tar trådløs lading endelig av
Stop motion
Stop motion betyr at dukkene blir beveget litt mellom hvert bilde, og det er ikke så enkelt som det høres ut.
Når man lager en scene, bryter man vanligvis et sekund opp i 12 bilder. Det betyr at man tar to bilder mellom hver bevegelse for å få de 24 bildene i sekundet som den ferdige filmen skal ha. Unntaket er når det er mye bevegelse i bildet. Da filmer man 24 bevegelser i sekundet.
Enkle scener tar «bare» to–tre minutter per bilde. Men når det er flere personer i bildet, mye bevegelse og endring av ansiktsuttrykk, kan det ta et kvarter eller mer mellom hvert bilde.
Dette fører til at en animatør som filmer, typisk klarer å produsere mellom tre og fem sekunder film på en dag. Med det tempoet ville det ikke blitt premiere denne julen om det ikke var flere som filmet. Det 750 kvadratmeter store produksjonslokalet i Askim er derfor delt opp i mange mindre studioer, og vanligvis filmer fem animatørteam samtidig.
Til sammen produserer de rundt to minutter ferdig film om dagen. Det betyr at det ikke tar for lang tid å gjøre ferdig den rundt 60 000 bilder lange filmen, som omsatt i tid blir 73 minutter. Det er en akkurat passe lang film for å holde på barns oppmerksomhet.
Det å lage en slik film krever et enormt forarbeid. Filmen må planlegges i minste detalj – scene for scene – før man begynner å filme.
Først begynner man med lyden, og så lages en forenklet skissefilm i 3D-grafikk. Den er grunnlaget for den virkelige filmen – og ikke minst for alle dukkene og den verden som skal bygges rundt dem.
.png){kind=logo}
Les også: Her er brillene som skal fjerne jetlag
Rett på data
Mens de som laget dukkefilm med stop motion-teknikk i gamle dager brukte filmkameraer som var modifisert til å kunne ta ett og ett bilde om gangen, har digitalteknologien gjort sitt inntog i nåtidens dukkeverden.
Bildene tas i høy oppløsning med Canon 7D-speilreflekskameraer, men med eldre modifisert Nikon optikk. Dette for å unngå lysflimmer fra bilde til bilde.
Med det eldre objektivet er det mulig å koble ut automatikken og stille inn en låst blenderåpning. Vanligvis vil du se inn i kameraet med full blenderåpning, og idet du tar bildet, lukkes blenderen og treffer nesten det innstilte punktet. Mange nok bilder av nesten lik blender gir flimring i bildet.
Alle kameraene er koblet til datamaskiner, og de viser hva som skjer i søkeren direkte på en stor skjerm. Gjorde man en feil i gamle dager var det ikke lett å fikse det. I dag har man full kontroll på enkeltbildene og de kan lett tas om igjen – og man kan spille av filmen etter hvert som den blir ferdig – bilde for bilde.
Les også: Førsteinntrykk: Microsoft Surface Pro
Lages i utlandet
I tillegg til at så mange fagfolk fra ulike land er samlet for å lage filmen i Norge, kommer dukker og rekvisitter fra spesialverksteder i mange land.
Dukkene er et kapittel for seg. De viktigste deltakerne i filmen blir først modellert i 3, basert på Aukrusts tegninger og printet ut på en 3D-printer som et utgangspunkt for den videre konstruksjonen.
3D-modellen blir også et utgangspunkt for modellen som er laget i silikon og lateks. Hovedfigurene er bygget rundt et avansert metallskjelett som kan bevege seg med de samme frihetsgradene som et menneske, inklusive mimikken i ansiktet. Selv om Solan og Ludvig bare er 18 cm høye og Reodor det dobbelte koster hver av dem rundt 100 000 kroner.
Når man skal filme så små figurer, må man tenke på skalaen. Mariusgenseren kan ikke strikkes på vanlig måte, men må strikkes med noe som likner på sytråd og med strikkepinner i cocktailpinnestørrelse.
Dukkene kommer fra Nederland, mens et spesialverksted i Bristol i England har laget de detaljerte konstruksjonene som Reodor finner opp i filmen. Det er det samme verkstedet som utstyrer Wallace and Gromit med sine oppfinnelser. Hus og landskap blir bygget i Polen.
Les også: Ny mobillinse lar deg fokusere i etterkant
Digital etterbehandling
Selv om «Solan og Ludvig – Jul i Flåklypa» er en stop motion film, så er hele arbeidsflyten av bilder digital. Det gjør det mulig å gjøre alle justeringer og all bearbeiding digitalt.
Og det må til. For mens man i gamledager måtte ty til all verdens triks for å skjule støtter og stag som holdt dukkene, kan de nå lett fjernes digitalt. Når det snør i filmen, så blir snøfallet lagt på digitalt. Røyk og ild er også digitale effekter, selv om det aller meste er basert på materialer vi kjenner fra hverdagen.
Grantrærne er små tujaer snudd opp ned, snøen på trærne er plastbasert putefyll som har fått en runde med en varmepistol og istappene er smeltelim fra en limpistol. Her er det fantasien som rår for å gjenskape Flåklypa. 
Les også: Ny brikke gir 4G overalt
