Norge har et enormt potensial for lakseproduksjon.
Selv om vi alt i dag produserer svært mye, peker prognosene på en femdobling fra 2010 til fem millioner tonn laks i 2050. Noen synes det er for mye, andre for lite.
Vekst
Den årlige veksten i fiskeoppdrett i perioden vil bli rundt fire prosent, mens FNs matvareorganisasjon FAO ønsker en økning på 5,6 prosent.
Beregninger viser at den marine verdiskapingen, hvor oppdrettsnæringen har en stor andel, vil komme opp i 550 milliarder kroner i 2050.
På jorden står verdenshavene for rundt halvparten av all bioproduksjon. Men bare to prosent av det vi mennesker spiser av kalorier kommer fra havet. Resten henter vi fra landjorden.
Hvis vi skal kunne øke matproduksjonen vesentlig for å brødfø stadig flere mennesker, er mer havbasert produksjon en åpenlys matkilde.
Les også: Denne gjengen gjør jobben der både dykkere og roboter må gi opp
Effektiv utnyttelse
I forhold til landdyr er laksen en usedvanlig effektiv matkilde, målt etter hvor mye mat den trenger for å vokse.
For å produsere ett kilo laks, bruker vi 1,2 kilo tørrfôr, som utblandet i vann blir til fire kilo vått fôr. Laksen utnytter fôret bedre enn noen annen animalsk matkilde vi produserer.
Mer enn 40 prosent av fôrvekten går til å øke kroppsvekten. Dette kan bli enda bedre med genmodifikasjon.
Amerikanerne har utviklet en genmodifisert laks som vokser mye raskere og utnytter fôret bedre enn den vi har avlet frem på naturlig måte.
Sammenliknet med landdyr har fisk flere naturgitte fordeler som bestemmer hvor effektivt den utnytter næringen. For det første er den vekselvarm og bruker ikke mye energi til å opprettholde kroppsvarmen.
For det andre er den vektløs i vann og trenger ikke bruke energi for å overvinne gravitasjonen.
En annen stadig viktigere faktor er at fiskeoppdrett ikke trenger vann.
Les også: Nanopartikler i fisk kan gi kur mot tuberkulose
Mer mat til fisken
Uansett trenger vi mye mer fiskefôr enn i dag. Det store spørsmålet er hvor alt dette skal komme fra.
I dag består laksefôret av halvparten soya i form av protein og olje, mens mye av det resterende består av en blanding av fisk som sild, lodde, makrell og litt kolmule.
Utfordringen er at slike fiskearter også kan utnyttes til menneskemat. Derfor benyttes mye søramerikansk anchoveta i tillegg. Den mest verdifulle delen av fôret er den marine oljen som inneholder omega-3. Det produseres bare en million tonn slik olje årlig, og denne tilgangen øker ikke.
Når vi skal øke produksjonen av oppdrettsfisk, er det ikke ønskelig å øke den vegetabilske andelen av fôret. Det vil gå ut over kvaliteten på fisken.
Mye sløsing
En analyse av hvordan verden utnytter de ressursene fiskeriene tar opp, viser at det sløses enormt.
Av de rundt 90 millioner tonn som fiskes opp, er rundt åtte prosent såkalt bifangst som bare dumpes i havet.
Og når resten av fangsten er videreforedlet til konsum, bearbeidet til mel og olje eller utnyttet på annen måte, viser det seg at vi kaster rundt 26 millioner tonn årlig.
Både dette svinnet og bifangsten kan bli til fiskefôr. For laksen spiller det ingen rolle om den spiser sild i form av kjøttet, hodet eller innvollene.
Utfordringen fremover er logistikken. Hvordan ta vare på bifangsten og det vi ikke spiser selv, slik at vi kan bruke det til fiskefòr.
Skal vi nå en produksjon av oppdrettsfisk på fem millioner tonn i 2050, trenger vi seks millioner tonn tørrfôr. Forskere ved Sintef Fiskeri og havbruk har sett på hvordan vi kan skaffe fôret. De har kommet frem til følgende kilder:
- 1,2 millioner tonn fôr med dagens sammensetning
- 1,2 millioner tonn nytt fôr fra landbrukskilder
- 2,4 millioner tonn nytt fôr fra dagens ubenyttede kilder basert på fisk
- 1,2 millioner tonn nytt fôr fra nye, ikke definerte kilder.
Forutsetningen for dette regnestykket er at man tror det ikke vil bli tillatt å legge beslag på mer landbruksproduksjon enn dette.
Dessuten må man opprettholde den marine andelen av fôret for at laksen skal inneholde nok Omega 3 inntil andre kilder som for eksempel mikroalger kan tas i bruk kommersielt.
Les også: Her ligger fremtidens antibiotika
Fire trinn
Grovt sett regner man at vektandelen ganges med ti når man beveger seg nedover i næringskjeden. Det vil si at ett kilo rovdyr trenger ti kilo planteetere som igjen trenger hundre kilo planter.
Næringskjeden i havet består av fire og ikke tre trinn som på landjorden. Mellom laksen og planteplankton finner vi havfisk som laksen spiser, og dyreplankton havfisken spiser.
Hvis vi kunne hoppe over et ledd i den marine næringskjeden og fôre laksen med dyreplankton, ville vi få tilgang til en enorm fôrressurs av svært høy kvalitet.
Enorme ressurser
I Nord-Atlanteren finnes det et sted mellom 200 og 400 millioner tonn dyreplankton. Kan vi høste fem prosent av dette, vil vi ha mer enn vi trenger til å nå oppdrettsmålene i 2050.
Utfordringen er å utvikle metoder for å høste dyreplanktonet. En av teknikkene det arbeides med, er å utvikle en slags trål som kan løfte planktonet opp til overflaten hvor det kan skummes av.
Ikke helt ulikt hvordan man fjerner oljesøl. Høsting av dyreplankton sees på som en mulig vei å gå for å skaffe nok omega-3.
En annen fôrkilde som kan utnyttes i større grad, er marine alger i form av tang og mikroalger. Tang kan både dyrkes og høstes, og det finnes en rekke konsepter for dyrking av mikroalger (planteplankton).
I Norge høster vi rundt 200 000 tonn tang og tare årlig, men vi har naturgitte og teknologiske forutsetninger for økt produksjon. Slike vekster kan brukes til langt mer enn fiskefôr.
Bruker vi 13 000 km2 til slik dyrking, kan vi i teorien dekke alt drivstoffbehovet her i landet.
Som fôrkilde kan det også komme på tale å bruke kunstig fremstilt encelleprotein, som lages i reaktorer med utgangspunkt i naturgass. Forskerne ser også for seg at nye typer genmodifiserte landplanter og landbruksavfall fra planter og dyr kan bli nye fôrressurser.
Les også:
CO2 fra Mongstad kan bli fiskefôr
Ny teknologi skal gi friskere fisk
KiHovedkde: Karl A. Almås, adm. direktør, SINTEF Fiskeri og havbruk / «Verdiskaping basert på produktive hav i 2050» - rapport fra Norges Tekniske Vitenskapsakademi og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab
