Tenk deg at dusjen i smarthuset snakker med de sosiale mediene, og forteller hvor mye vann som går med om morgenen. Kanskje en konkurranse om å bruke minst mulig slår an.
Små sensorer på sykkelen forteller hvor mye CO2 du har spart, og kan føyes til knivingen om å ha det grønneste livet.
Eller du kobler kaffetrakteren opp mot GPS-en i bilen, så den automatisk drar i gang traktingen når du er fem minutter hjemmefra.
Systemutvikling i dataverden når et nytt nivå når brukerne ikke bare skal tas med på råd under konstruksjon og utvikling, men får endre systemene selv underveis.
– Lesestadiet
Norske forskere er med og legger til rette for at du og jeg skal bli i stand til å programmere våre egne applikasjoner. Det betyr ikke at vi må på skolebenken for å lære programmeringsspråk.
– I dag har folk blitt flinke til å bruke datamaskiner, men de kan ikke operere dem. Vi kan si at folk har kommet til lesestadiet, men de har ikke lært å skrive enda, sier Jacqueline Floch, seniorforsker ved SINTEF.
Ved å designe og utvikle systemer som kan videreutvikles av brukerne ved hjelp av enkle byggeklosser, håper hun å bidra til større datakompetanse blant folk flest.
– Dette er forlengelsen av deltagende design, hvor brukerne skal involveres i utviklingen når du lager et system, sier hun.
På 1970-tallet, tiåret da datamaskinene for alvor begynte å komme på arbeidsplassene, krevde fagforeningene å ha et ord med i laget når datasystemene skulle utformes.
I dag er det vanlig å ta med brukerne ved utvikling av nye datasystemer. Nå er dette en prosess som møter sin begrensning.
– Årsaken er at en bruker av et system ikke er statisk. Brukere utvikler seg, og lærer nye ting etter hvert. Dermed får de også nye behov. Det er i denne sammenhengen såkalt metadesign har blitt lansert, sier Floch.
Les også: Skal gjøre nettskyene mer energieffektive og robuste
Tre verktøy
Ideen er å designe for designere, og lage verktøy for at brukere selv kan endre og utvide systemet etter hvert. Det forutsetter nok at brukerne får en viss forståelse av programmeringens logikk, men slett ikke at Kari Nordmann må være like god som ekspert-programmererne.
– Å lage et stort system er veldig sammensatt, og alle kan ikke bli dataingeniører. De aller fleste her i landet kan skrive, men det betyr ikke at de kan skrive en god bok eller være journalister, sier Floch.
I prosjektet UbiCompForAll har hun ledet forskning som er med og legger til rette for denne typen datamakt, ved å undersøke hvordan det er mulig å utvikle slike verktøy tilpasset brukernes kunnskap. Prosjektet har støtte fra Forskningsrådets IKT-program VERDIKT.
Deltagerne i prosjektet har laget et knippe med tre verktøy. Det ene, UbiCompPro, er utviklet for profesjonelle programmerere, så de enkelt kan lage byggeklosser for brukerne.
Verktøy nummer to heter UbiComposer og er laget for brukerne. I et forståelig grensesnitt kan de velge blant byggeklossene og kombinere dem på ulike måter.
Forskerne har laget versjoner for både Android og web. Det siste verktøyet, kalt UbiCompRun, kobler alt sammen og får systemene til å kjøre.
Brukerkontroll
– Utviklingen går mot at sluttbrukerne får mer og mer kontroll over sine egne tjenester. Det er en utfordring for noen av de store aktørene som er vant til å gjøre ting for brukerne og ta seg betalt for det, sier sivilingeniør Lars Thomas Boye i selskapet Tellu.
De leverer avanserte mobile løsninger, og har vært en av industripartnerne i prosjektet UbiCompForAll.
– Ett eksempel er alarmhåndtering. Som regel er det en alarmsentral som setter opp hva som skal skje når alarmpunktene registrerer noe. Med denne typen teknologi kan man tenke seg at sluttbrukeren selv konfigurerer, og blir sin egen alarmsentral, sier Boye.
Det betyr at nye aktører i markedet kan tilby denne typen tjenester istedenfor de tradisjonelle som har tatt seg av alt for kunden.
Tellu har tatt i bruk løsninger fra UbiCompForAll i en plattform de jobber med som heter SmartTracker. Her brukes informasjon om posisjoner og andre data fra smarte enheter – for eksempel smarttelefoner eller GPS – til sporing og varsling.
I en web-applikasjon kan brukerne konfigurere egne regler for programvaren, som for eksempel at dersom en person beveger seg utenfor et bestemt område i et bestemt tidsrom, skal det sendes en melding til noen.
Les også: Historien om verdens første PC-virus
– Mange kan tenke seg
Boye forteller at selskapet har begrenset antallet konsepter sluttbrukerne skal forholde seg til, så de opererer med triggere (noen beveger seg utenfor et bestemt område), forutsetninger (klokkeperiode) og handlinger (en sms-advarsel blir sendt ut).
Systemet har vært på utprøving på et sykehjem for demente, og da kom en del av utfordringene til syne. For eksempel krever løsningen litt av menneskene som skal administrere og bruke den. Advarsler skulle bli sendt ut når noen som var ute på tur, falt og ble liggende stille.
Unødvendige advarsler ble resultatet når reglene ikke ble stilt om etter at brukeren kom hjem og la fra seg enheten.
Tellus SmartTracker er dessuten ikke basert på en helt fri komposisjon av byggeklosser, men har begrensninger i forhold til hvilke forutsetninger og handlinger du kan legge på triggerne.
Selskapet holder på med utvikling av en applikasjon for smarttelefoner som implementerer full fleksibilitet, hvor brukeren kan velge fritt mellom alle komponentene.
– SmartTracker er i bruk i dag i litt forskjellige brukersegmenter, og vi vet at en applikasjon for å konfigurere fritt er noe mange kan tenke seg, sier Boye.
Fleksibelt
En av utfordringene er å gi brukerne full frihet, og samtidig sørge for at de ikke konfigurerer tjenesten på måter som ikke fungerer. Dette er spesielt viktig for kritiske tjenester som overvåkning av demente.
– Ideen er å gjøre en slags simulering eller visualisering av det du konfigurerer opp, forklarer Boye.
Dette er noe forskerne ønsker å jobbe mot. Boye tror det er viktig å finne balansegangen mellom hvor mye brukerne kan gjøre selv, og det å lage gode tjenester som fungerer.
– Som en basis for fremtiden satser vi på å ha en veldig fleksibel plattform i bunnen, som kan brukes til mye forskjellig, og hvor det er mulig for sluttbrukeren å konfigurere sine egne tjenester. Fleksibiliteten skiller oss fra noen av de andre aktørene, sier Boye.
Han understreker at det er viktig for selskaper som Tellu å være med i forskningsprosjekter, fordi det hjelper dem til å tenke fremover og være innovative, fremfor å bare se på den daglige driften og det som lønner seg på kort sikt.
Les også: Avhengige av talegjenkjenning for å jobbe
Lage selv
Etter hvert som stadig flere av tingene vi omgir oss med blir koblet opp mot nettet, vil det også bli aktuelt med stadig flere konsepter og byggeklosser i denne typen systemer.
Nytten av å kunne sy sammen sine egne applikasjoner vil øke, og kanskje blir det like naturlig å forstå litt av programmeringens logikk, som det er å kunne vanlig tekstbehandling i dag.
– Jeg tror at folk i økende grad vil lage ting selv, og vi er ikke de eneste som jobber ut fra en slik tankegang, sier Floch ved SINTEF.
Den drivende faktoren er utviklingen i hvordan folk bruker datamaskinen. En lignende tankegang ligger for eksempel bak de eksisterende publiseringsverktøyene som gjør det mulig for de fleste å bygge nettsider uten å kunne HTML.
For Floch handler metadesign mye om å øke datakompetansen blant folk flest. Dette kan også gi en positiv tilbakekobling til de profesjonelle programmererne, siden det gjerne oppstår veldig gode ideer hos vanlige brukere.
Såkalt crowdsourcing er etter hvert et kjent konsept i dataverden. En gruppe mennesker bidrar til utføring av oppgaver og utvikling av systemer basert på fellesskap, medvirkning og selvorganisering, heller enn hierarki og kontroll.
– Folk har utrolig mange ideer, og det kan være veldig nyttig å få dem til å jobbe sammen for å utvikle, bruke og implementere, sier Floch.
All kode fra forskningsprosjektet er tilgjengelig som Open Source på github.
Denne artikkelen er levert av VERDIKT (Kjernekompetanse og verdiskaping i IKT), som er Forskningsrådets store program for IKT-forskning.
Les også:
Ny app kjenner deg igjen på klærne
