– Tålmodighet må man ha i denne bransjen.
Det sier Helge Lunde, administrerende direktør i det norske teknologiselskapet Seabox.
I om lag ti år har selskapet utviklet og testet løsninger for havbunnsrensing av vann som skal brukes til injisering i oljebrønner.
Nå nærmer selskapet seg målet om å få på plass en fullskala utbygging, med sin Swit-teknologi (Subsea water intake and treatment).
Les også: På 80 dollar fatet er faren stor for at det kun er Sverdrup som blir bygget ut
Sparer plass og vedlikehold
Det neste steget kommer i form av et nytt industriprosjekt – en såkalt JIP.
Her har Seabox fått med seg Exxon Mobil, Suncor, SIPCO, det aserbajdsjanske statsoljeselskapet SOCAR, samt ytterligere en «supermajor», som foreløpig er konfidensiell. I tillegg er det åpning for at flere selskaper kan melde seg på før nyttår.
Dessuten er også Forskningsrådet med på prosjektet gjennom Demo 2000-programmet.
Seabox kan, slik Teknisk Ukeblad tidligere har skrevet, i praksis lage ferskvann av sjøvann fra havbunnen.
Tradisjonelt sett har oljeselskapene slike renseanlegg på plattformdekket, men det krever blant annet mye plass og mye vedlikehold.
Med anlegget plassert på havbunnen sparer man plassen, samt at vannet slipper å gå den lange omveien om plattformen.
Med Seabox-teknologien kan man injisere vann som er tilpasset hvert enkelt reservoar, slik at man får opprettholdt trykket og at vannet presser oljen mot produksjonsbrønnene. Dette fører til at man får høyere utvinningsgrad på feltene.
Les også: Derfor vil de lage «garasjer» på havbunnen
Endringer i vannkjemien
Ifølge Lunde og prosjektleder Eirik Dirdal er det flere aspekter de ser et marked for, deriblant den vanlige typen vanninjeksjon som gjøres i de fleste tilfellene som på Ekofisk, Oseberg, Gullfaks og Statfjord.
– I tillegg kan man gjøre det vi kaller mikrofiltrering. Der kan man gå inn i tette reservoarer, som for eksempel i Mexicogolfen, samt i grunne reservoarer som i for eksempel i Malaysia og Brunei, sier Lunde.
En annen ting som går inn i Seabox sine spesialområder, er å gjøre endringer i kjemien i vannet slik at dette blir tilpasset det enkelte reservoar.
– Mange plasser, også på norsk sokkel, har man behov for å fjerne sulfat, fordi sjøvannet vil reagere med formasjonsvannet i brønnene. Heidrun har for eksempel et stort anlegg for å fjerne sulfat. Også flere av de nye feltene vil ha behov for sulfatfjerning, sier Lunde.
– I tillegg kan vi redusere saltinnholdet i vannet. På denne måten går det an å mobilisere den ubevegelige oljen, noe som gjør at vi havner i EOR-landskapet.
Les også: Her slepes en teknisk milliardmaskin på over 1000 tonn
Skal tette gapene
Seabox avsluttet i fjor en annen JIP, der man fikk vist at kombinasjonen av membranteknologi og Swit-teknologien for desinfisering av sjøvann på havbunnen fungerer. Seabox mener dette vil bli en game-changer for den globale oljebransjen.
Med det nye industriprosjektet er målet først å identifisere hvilke teknologigap som eksisterer.
– Dette regner vi med å være ferdig med til nyttår. Deretter vil prosjektet gå videre for å tette disse gapene. Vi kommer til å holde på frem til slutten av 2015, forteller Dirdal og Lunde.
Prosjektleder Eirik Dirdal forklarer:
– I den fasen vi er i nå, ser vi på hva som skal til for å lage et system som kan produsere 20.000 fat med lavsalinitetsvann på havbunnen. Så putter vi alt på havbunnen, og finner vi ut hvordan alt skal se ut og hvordan det skal settes i system.
Les også: Disse røde flekkene kan vise hvor store Barents-funnene er
En god oppmuntring
I tillegg til dette skal det sluttføres et konseptuelt design for et komplett subsea SWIT og membrananlegg i stand til å produsere sulfatfritt vann med lavt saltinnhold fra sjøvannet på havbunnen.
– Nøkkelen ligger i å finne løsninger for viktige komponenter slik at anlegget kan være i drift i flere år før vedlikehold er påkrevet, ifølge Helge Lunde.
Etter ti år begynner altså Seabox nå å se konturene av fremtiden. Når industriprosjektet er sluttført mot slutten av neste år, er det flere veier man kan gå. Noen av oljeselskapene vil muligens sette i gang umiddelbart, mens andre kan ønske å få bygget en prototyp eller gå sammen om et fellesprosjekt.
Uansett føler Lunde, Dirdal og Seabox seg heldige. Prosjektledelsen hadde et budsjett på 23,5 millioner kroner for å få lukket alle teknologigapene.
– Der var vi forberedt på å måtte ta en del av kostnaden selv. Men nå har vi med oss Demo 2000, samt alle oljeselskapene. Og da er vi mer enn fullfinansiert, sier Lunde.
– Vi er i en heldig når oljeselskap fra hele verden kommer med penger til oss for at dette skal bli utviklet. Det er en god oppmuntring, sier han.
Les også:
Rystad: Barents-oljen er lønnsom på 60 dollar fatet
Sverdrup: 51.000 årsverk, 1350 milliarder kroner og 516.000 fat om dagen
