Høsten 2009 kunne Norge feire 40 år som oljenasjon. I september 1969 fant Phillips Petroleum olje på Ekofisk og lille julaften samme året ble det meddelt de norske myndighetene at funnet var drivverdig. Esso hadde allerede i 1967 funnet olje i det som siden skulle bli Balder-feltet, men ikke ansett dette som en drivverdig forekomst før de fant olje i et nærliggende reservoar sju år senere.
Manglet olje
Men Norges oljehistorie starter ikke her. For nær 90 år siden, som et resultat av mangel på petroleumsprodukter og olje under den første verdenskrig, undersøkte Norge Geologiske Undersøkelser på vegne av Statens Raastofkomité, mulighetene for å utvinne olje fra kull på Svalbard og oljeholdig skifer og kull på Andøya.
Undersøkelse ble gjennomført i 1921–22 av kjemiker Andreas Rødland og publisert i en rapport NGU nr.113, i 1924.
Fant petroleum
Med det utstyret som den gang forelå, så viste resultatene at det fantes olje både i svalbardkullene og i kull og skifer fra Andøya. Undersøkelsen omfattet kull fra gruvene Advokaten King bay, Josefinegruve 1–4 alle på Svalbard, samt to prøver med Andøyskifer, en prøve oljeskifer fra Svalbard samt kull fra Andøya i et område kalt Sulitjelmeas synk.
Destillering
Alle forsøkene for å finne ut om kullene innholdt petroleum ble gjort ved å destillere prøvene. Det ble gjort i et apparat som ble fylt med kull og skiferprøvene etter at de var malt opp, deretter tilført vanndamp. Dampen ble kondensert på en plate. Kondensatet ble samlet opp og veid. Var det mer kondensat ut enn det som ble tilført av væske, så var den økte væskemengden utdampet petroleum, i de fleste tilfeller i form av tjære.
Metoden er ikke ulik SAGD (Steam assisted gravity drainage) som er metoden Statoil skal bruke for å utvinne olje fra tjæresandlagene i Alberta, Canada. Her bruker Statoil overopphetet damp som sendes ned i bakken for å varme opp bakke og samtidig la vannet ta med seg oljen tilbake til overflaten.
Over 20 prosent
Resultatene av undersøkelsene viste at det finnes petroleum i de prøvene som ble tatt. For enkelte kull, ganske store forekomster.
Alle forsøk med kull. ble gjort med 10 kg kull.
- Kull King Bay gruve Advokaten gav 2,055 kg olje
- Kull Josefinegruve 1 ga 2,305 kg olje
- Kull Josefinegruve 2 ga 1,828 kg olje, av dette var 33 gram bensin som var avdampet
- Kull Josefinegruve 3 ga 1,758 kg olje, avdette var 28 gram avdampet bensin
- Kull Josefinegruve 4 ga 1,733 kg olje
- 15 kg. Oljeskifer fra Andøya gav 405 gram olje
- 12 kilo oljeskifer fra Spitsbergen gav 598 gram olje
- Kull fra Sultijelma synk på Andøya gav 2,277 kilo olje
Sløsing
Rødland skriver i sin rapport : ”Kings bay selskapet driver årlig ut en ganske betraktelig kullmengde. Dersom man av dette kulkvantum med økonomisk fordel kunde utvinde oljer til motordrift og smøreolje o.s.v. altsaa stoffer som per vektenhet er meget mer værdifulle end kullene, saa maa det betegnes som sløseri uten videre at bruke disse kul til fyring under dampkjeler.”
Selv med dagens kull- og oljepriser ville utvinning av olje fra Svalbard kunne bli mer lønnsom enn utvinning av kull, dersom det tas kun hensyn til råvareprisene. Verdien på en råvarebørs for oljen vil ligge rundt 25 prosent høyere enn for kullet, men tas det hensyn til produksjonskostnaden for råolje, er det mulig at verdiene allikevel er utjamnet.
Testet på motor
For å teste ut om oljene Rødland tok ut kunne brukes til drivstoff for motorer, ble det utført tester hos firmaet A. Gulowsen A/S i Kristiania. Prøvene ble utført på en 1-sylidret totaktsmotor som hadde maks effekt på 14 hestekrefter.
Der kunne de konstatere at motoren kunne kjøres på alle belastninger, alt fra tomgang til full gass. Forbruket lå på rundt 300 gram olje per time. Motoren arbeidet jevnt. Carl Mellbach hos Gullowsen som testet motoren tok den også fra hverandre, og han rapporterte følgende: ”Efter de forskjellige prøvekjøringer der er foretatt, har vi tatt av motorens topstykke og cylinderdeksel av og undersøkt om der var ansamlet sot eller slag i forbrenningsrummet. Dette viser sig ikke å være tilfelle.”
Motoren startet lett på oljen, men Melbach hadde en innsigelse. Oljen er viskøs og han var bekymret for om det var mulig å få den flyende ved lave temperaturer. Han skriver i sin rapprot til Raastofkontoret: ”For oljens bruk i praksis, især om bord i fiskerbaater om vinteren, ville det heldigste være om olje kunne fremstilles saaledes, at den selv ved lav temperatur var saa let flytende at opvarming og starting med petroleum eller solarolje kunne ungaaes.”
