I løpet av sommeren har Statoil boret tre brønner i Hoop-området, to av dem lenger nord på norsk sokkel enn noen gang tidligere. Ingen av dem traff olje, kun to mindre gassfunn som Statoil ikke anser som kommersielle.
Likevel tar selskapet med seg en rekke erfaringer fra området, som vil være nyttige dersom de vil bevege seg lenger nord og nærmere isen i Barentshavet.
Les mer: Skuffende Hoop-kampanje for Statoil
Ser mot nordøst
Letedirektør for norsk sokkel i Statoil, Irene Rummelhoff, forklarer at det ikke er utenkelig at selskapet vil ta for seg lisenser lenger nord og øst allerede i neste konsesjonsrunde.
Statoil er operatør for en rekke selskaper som skyter seismikk nordøst for Hoop, og dersom myndighetene åpner for leteboring her, er det områder som kan være interessante for Statoil.
– Forhåpentligvis blir den 23. runden utlyst i løpet av året, og da er det ikke utenkelig at vi vil søke om lisenser her, sier Rummelhoff.
Per i dag har ikke Statoil noen konkrete planer om brønner lenger nord enn de har vært til nå, men skal bore fire brønner i andre områder i Barentshavet.
Les også: Grønt lys for oljeleting utenfor Kanariøyene
– Vi er skuffet
Teknisk Ukeblad treffer Rummelhoff i Statoils kontorer på Forus Vest, da Statoil er i ferd med å avslutte den siste brønnen i Hoop, Mercury. De to første brønnene viste seg å være skuffelser, i ettertid har det vist seg at også den tredje var ukommersiell.
– Vi hadde store forventninger til dette området, spesielt den første og den siste brønnen, som testet samme reservoar som Wisting og Hanssen. Så det er klart at vi er skuffet, sier hun.
Og Rummelhoff påpeker at de samtidig har sett at det er et hydrokarbonområde som fungerer i området, selv om gass per i dag ikke er kommersielt nok til å være interessant.
– Dette har vært nybrottsarbeid, og vi har nå gjort oss en del erfaringer i dette området. Blant annet vet vi at det er veldig grunne reservoar med lavt trykk og lave temperaturer her, som gir liten sjanse for utblåsning. Samtidig har vi også gjort oss tanker rundt kommersialiteten, en eventuell utbygging vil trenge mange brønner og trykkhjelp, forklarer hun.
I tillegg har selskapet gjort en del elektromagnetiske studier i Barentshavet, som kan indikere tilstedeværelse av hydrokarboner.
Les også: 250 timer på sjøen ble for mye for de nederlandske NH90-helikoptrene
– Isen var 140 kilometer vekke
Men oljeselskapet har også gjort seg erfaringer rundt det å overvåke is. Selv om det er svært liten risiko for sjøis i Hoop-området om sommeren, har is hele tiden vært et tema. Letedirektøren erkjenner at industrien ikke har gode nok oljevernsystemer for områder med sjøis i dag.
– Vi valgte å bore Hoop-brønnene om sommeren, nettopp på grunn av dette. Det var helt isfritt mens vi holdt på, forklarer Rummelhoff.
Hun poengterer at iskanten hele tiden ble overvåket, og at de visste nøyaktig hvor den nærmeste isen befant seg. I løpet av hele boreperioden var det nærmeste isflaket 140 kilometer vekke, ifølge letedirektøren.
Rummelhoff er likevel ikke glad i begrepet «iskanten».
– Iskanten er et politisk begrep, som vi unngår å bruke i Statoil. Is er dynamisk, og vi er redde for at det skal bli oppfattet som en strek på et kart, påpeker hun.
Skal fjerne 37.000 tonn plattform: Gigantisk rivejobb i Nordsjøen
Overvåket fra båt, fly og satelitt
Mens de boret brønnene fikk de informasjon fra Meteorologisk institutt, og de overvåket ved hjelp av skip, fly og satellitt. Selskapet forholdt seg til en streng risikoplan, for hva de skulle gjøre dersom isen kom for nært.
– Dersom det kom is med 40 prosent dekke 50 kilometer fra riggen, så ville vi ha stoppet operasjonen og koblet fra. Dersom det kom isfjell eller isflak innenfor en 12 timers drivtid, så ville vi også stoppet og koblet fra. Det samme om det var 10 prosent is der vi var. Vi ville aldri ha kommet i en situasjon hvor vi opererte i nærheten av sjøis, forklarer Rummelhoff.
I tillegg var tre oljevernsystemer tilgjengelige om noe skulle skje.
Hun understreker at det aldri var en problemstilling som ble aktuell da Statoil gjennomførte boreoperasjoner i Hoop.
– Og skulle vi gå inn i områder lenger nord, så ville vi forholdt oss til samme plan. Hovedprinsippet er at vi kobler fra om det kommer is, og det med god margin.
Les også: Her løftes Valemon på plass
Teknologisk utvikling
Skulle det noen gang komme til en utbygging så langt nord i Barentshavet, hvor produksjon hele året vil være aktuelt, så tror Rummelhoff at det samme prinsippet kan benyttes.
– Det er det samme vi gjør i Newfoundland i Canada, sier hun. I Canada må Statoil blant annet takle isfjell som kalver fra Grønland.
Hun understreker også at en eventuell utbygging heller ikke vil være hundre prosent opp til Statoil, også myndighetene vil måtte godkjenne planer for utbygging og drift.
– Når det gjelder Hoop-området vil vi tidligst kunne være i produksjon om 9-12 år, mens det i områdene i 23. runde vil ta enda lengre tid Det vil trolig ha skjedd en teknologisk utvikling innen den tid. Dette er noe både Statoil og mange andre selskaper er opptatt av og jobber med. Vi har ingen ambisjoner om å gå fortere fram enn det som er forsvarlig, påpeker Rummelhoff.
Les også: 500 rumenske ingeniører ville til Norge. Bare 6 fikk jobb
Store avstander
Letedirektøren poengterer at industrien tradisjonelt har hatt en stegvis tilnærming til utfordringer.
– Og vi ser at oljeindustrien ofte er på sitt beste når vi står overfor utfordringer. Om det er dypere vann eller fjernere strøk.
Og isfylte farvann er ikke den eneste problemstillingen i Barentshavet.
– Store avstander og lite infrastruktur vil jeg si har vært den største utfordringen i Hoop. Det var hovedrisikoelementet. Og det tror jeg blir vel så relevant i neste runde, sier letedirektøren.
Les også: – Tjukkaser må behandles som funksjonshemmede
– Liker ikke ulovlige aksjoner
Borekampanjen i Hoop var likevel ikke uten dramatikk. Først gjorde en klage fra Greenpeace at Statoil måtte vente med å bore den første brønnen, Apollo. Greenpeace mener at området er for nært iskanten, og at det er fare for at et eventuelt utslipp her kan nå naturreservatet på Bjørnøya.
Da Statoil så fikk endelig tillatelse til å bore, bordet aktivister fra Greenpeace boreriggen Transocean Spitsbergen, da den var på vei til Hoop. Aktivistene ble værende på riggen i nesten to døgn, før de ble tatt hånd om av norsk politi.
Rummelhoff sier at hun respekterer at Greenpeace kjemper for sine saker, men at hun misliker framgangsmåten deres i denne saken.
– De står fritt til uttale seg og diskutere med oss. Og vi har hatt møter med dem. Statoil er også interessert i dialog. Men jeg liker ikke at de går til ulovlige aksjoner, poengterer hun.
Samtidig understreker letedirektøren at hun ikke mener nærheten til Bjørnøya er relevant.
–Greenpeace framstiller det som om vi har boret i kyststripen til Bjørnøya. I verste fall ville et utslipp tatt syv dager til øya. Og vi hadde tre oljevernsystemer tilgjengelig innen 17 timer. I tillegg vil samtlige oljevernsystemer på norsk sokkel kunne rekke Hoop innenfor denne tidsrammen. Vi tok våre forholdsregler.
Les også:
Kontroversiell Statoil-brønn var tørr
