Statoil gikk av som en av vinnerne i den såkalte 23. konsesjonsrunde, der olje- og energiminister Tord Lien lyste ut og tildelte splitter nye leteområder i Barentshavet.
Områdene har vært kontroversielle: Kjempeselskapet Shell valgte å trekke sin søknad midt i prosessen, og miljøorganisasjoner har varslet klimasøksmål mot staten. Flere organisasjoner mener 23. konsesjonsrunde bryter med grunnloven.
Men Statoil var ikke i tvil om sitt ønske om ytterligere tilstedeværelse i Barentshavet: I løpet av to år har 60-70 personer vært involvert i den svært omfattende søknaden. Til slutt ble den mer omfattende enn hele utbyggingsplanen til ett av tidenes mest omfangsrike prosjekt: Johan Sverdrup.
Perm på perm
– I overkant av 40 årsverk i Statoil ble brukt på søknaden fordelt over to år. 60-70 personer har jobbet med dette på tvers av flere organisasjoner i selskapet, sier pressetalsmann i Statoil, Morten Eek til Teknisk Ukeblad.
Uten å si nøyaktig hvor lang søknaden er, forteller han at den er på totalt flere tusen sider.
– I papirvolum og omfang er denne søknaden større enn utbyggingsplanene vi leverte til myndighetene for Johan Sverdrup, sier han.
Inne i boksene som er avbildet i denne artikkelen, er det altså perm på perm på perm med omfattende materiale.
Statoil peker på at de har nær 40 års erfaring fra Barentshavet, der de boret første gang i 1980.
– Vi ønsker å ha med et best mulig kunnskapsgrunnlag når vi går inn i en ny del av området lengre sørøst. Der er det gjort et veldig grundig arbeid i forkant, og Statoil og 15 andre selskaper har gått sammen i et samarbeid for å få tilgang på data som gir god forståelse for fysiske forutsetninger for leteoperasjoner i Barentshavet sørøst fremover, sier Eek.
– Må kalkulere inn risiko for is
Han understreker at Statoil har gjort et omfattende arbeid for å finne ut hvordan de fysiske forholdene i de nye områdene er. Når det gjelder eventuell is, er det til slutt snakk om en kalkulert risiko, ifølge Eek.
– Vi har fått 50 år med data fra blant annet Meteorologisk institutt. De viser blant annet at det ikke har vært is i de nye leteområdene mellom juni og november de siste 50 årene, sier han.
– Men det er is der andre deler av året.
– Ja, det er det. Men i forhold til det som defineres som letesesongen, så har det ikke vært is innenfor noen av blokkene der vi skal lete i denne perioden.
– Men det er vel et mål om helårlig produksjon?
.png){kind=logo}
– Ja. Men først må man gjøre seg kjent med området og finne ut hvor det eventuelt er olje og gass. Om det gjøres funn, og dette skal settes i drift, har vi en ishåndteringsplan hvor vi vil overvåke issonen, og kan koble oss fra og flytte ut av området i løpet av tre-fire timer hvis is driver mot 50-kilometerssonen som etableres.
– Første steg for oss er å bli kjent med hvilke ressurser som finnes. Verken isforhold eller andre værmessige forhold er noe problem i letesesongen. I den grad is kan skape utfordringer i en eventuell driftsfase, er det risiko vi må kalkulere inn. Da er det snakk om en økonomisk risiko for å måte avbryte produksjon mer enn risiko av miljømessig art.
– Mulig å drive bærekraftig
Selv om enkelte selskaper har begynt å ta avstand fra virksomhet i arktiske strøk, har ikke Statoil noen planer om å endre sine planer for Barentshavet, heller ikke med Paris-avtalen som bakteppe.
– Vi er tildelt areal i et område av sokkelen som er åpnet etter grundig konsekvensutredning, og hvor myndighetene samlet har gitt tilslutning til petroleumsaktivitet her. Vi ser ikke Paris-avtalen som noen motsetning til våre planer i Barentshavet, sier han.
Eek sier at Statoil ønsker å bidra til at målene i avtalen blir nådd, og at den gir et godt rammeverk for å ta grep når det gjelder klimaendringer.
– Men vi mener også at det er mulig å drive både lønnsomt og bærekraftig med utvikling av ressurser i Barentshavet.
Han sier videre at de klimatiske forholdene i området minner om Nordsjøen og at utslippene fra norsk sokkel er blant de laveste i verden.
– Vi har som ambisjon å være verdensledende på lave utslipp på produksjon som vi setter i drift. Dette gjelder også i Barentshavet. Det er ikke nødvendigvis slik at et fat produsert i Barentshavet gir større utslipp enn et fat produsert i Nordsjøen.
– Når det gjelder Arktis generelt så er det et stort og variert område når det kommer til klimatiske forhold. Der er Snøhvit-feltet et godt eksempel på hvordan vi mener det det går an å drive med lavest mulig utslipp: Det er havbunnsproduksjon som gir reduserte utslipp, og vi separerer her CO2 fra gass-strømmen og lagrer CO2-en permanent i undergrunnen, sier Eek.
