.jpg){kind=small}
Nedgangstider i den norske og globale oljeindustrien til tross: Det er fortsatt en rekke prosjekter under bygging som skal sikre olje og gass i tiårene som kommer.
Men samtidig som enkelte prosjekter holder seg både på og under budsjettet som ble forespeilet i plan for utbygging og drift (PUD), er det også prosjekter som går på kraftige smeller.
Trykk på plattformene i den interaktive grafikken i toppen av saken for å lese mer om de ulike prosjektene.
Spesielt gjelder det Total E&Ps Martin Linge-prosjekt som ved sist innrapportering til myndighetene bekreftet en overskridelse på over 7 milliarder kroner og utsatt produksjonsstart.
Mange milliarder billigere
På den annen side går det mot at flere prosjekter havner på, og til og med under oppgitt budsjettestimat i PUD. Statoils beregninger viser blant annet at gigantfeltet Johan Sverdrup ligger an til å havne 14,5 milliarder kroner under budsjettet (med samme valutaforutsetninger som ved PUD).
Også Statoils Rutil-prosjekt som allerede før PUD fikk estimatet redusert fra 8,8 til 4,6 milliarder kroner, ligger nå an til å ligge ytterligere under PUD-budsjettet. Dette gir litt lavere utvinningsgrad, men reservene går ikke tapt, ifølge Statoil.
– Den nye og langt billigere utbyggingsløsningen gir ikke helt de samme reservene som to 4-slots bunnrammer, men reservene er ikke tapt. Disse kan utvinnes på et senere tidspunkt fra sidesteg fra eksisterende brønner eller fra nye brønner fra de to ledige slissene på den nye havbunnsrammen, sier Ola Anders Skauby, pressetalsmann i Statoil.
Men hva er årsakene til at noen prosjekter sprekker, mens andre klarer å holde seg til budsjettene?
– Suksessfull engineering
Teknisk Ukeblad har laget en oversikt over prosjektene som har fått godkjent sine utbyggingsplaner (se interaktiv oversikt), og har snakket med Rystad Energy om hvorfor noen prosjekter sprekker, mens andre klarer å holde seg på tid og kost.
Prosjektleder Markus Nævestad i Rystad Energy sier til Teknisk Ukeblad at det er et sammensatt bilde, men peker spesielt på forskjellige kontraktsmodeller som en av årsakene. Han inkluderer her både pågående utbygginger, som Martin Linge og Ivar Aasen, samt prosjekter som nå er i produksjon, som Goliat i Barentshavet.
Et sentralt poeng, slik Nævestad ser det, er at en del av de senere prosjektene til norsk sokkel som har levert på eller rundt budsjett har basert seg på såkalte EPC-kontrakter til leverandører med erfaring med denne modellen.
– Med EPC menes én kontrakt til én leverandør/partnerskap slik vi har sett på Edvard Grieg (Kværner/Aker Solutions) og Gudrun (Aibel). Felles for disse har vært suksessfull engineering med tilstrekkelig progresjon inn i innkjøp og fabrikasjon, og sømløs interaksjon mellom de ulike fasene, sier han.
Kommer skjevt ut tidlig
Han peker videre på at man i senere tid har sett andre varianter av EPC-modellen brukt i prosjekter til norsk sokkel, blant annet en modell med hovedkontrakt til engineering-partner og underkontrakt på fabrikasjon slik som Martin Linge med Technip og Samsung.
– En annen variant er med engineering/innkjøp til underleverandør, som for eksempel Aasta Hansteen med Hyundai/CB&I, Goliat med Hyundai/CB&I, samt Ivar Aasen med SMOE/Mustang).
En annen variant er såkalte EP-FC-kontrakter med likestilte kontrakter på engineering og innkjøp (EP) og fabrikasjon (FC).
– Det man ofte ser på slike prosjekter, spesielt de med uerfarne kontraktører på det norske markedet, er at de kommer skjevt ut i engineeringsfasen og/eller overgangen mellom engineering/innkjøp og fabrikasjon: Man forsøker å levere tidsplan som om man hadde en klassisk EPC-modell, men feiler blant annet siden det er flere parter involvert, ifølge Nævestad.
– I tillegg er det selvsagt unike prosjekter med hver sin historie, man må huske på at både Goliat og Aasta Hansteen er unike prosjekter på norsk sokkel uten klare referanseprosjekter, sier han.
Total feilkalkulering
Blant utbyggingene som er i gang per i dag er Martin Linge feltet med de største overskridelsene. Både i kroner og øre - og i prosent.
Kostnadene har økt med 26 prosent, som tilsvarer mer enn syv milliarder kroner.
Overskridelsene skyldes blant annet forsinkelser på engineering, kontrakter som ble dyrere enn forventet og en økning i arbeidstimer offshore. Total har gitt samarbeidspartner Technip skylden for overskridelsene, slik Teknisk Ukeblad tidligere har skrevet.
I tillegg er prosjektet over et år forsinket. Opprinnelig skulle feltet være i produksjon 4. kvartal i år, men nå er planen å løfte plattformdekket på plass på feltet sommeren 2017, med oppstart i første kvartal 2018.
Understellet er installert på feltet, mens fabrikasjon av topside-modulene pågår i Sør-Korea og i Sverige. Rørsystemet for gasseksport er ferdigstilt, elektrifiseringskabelen og kraftstasjonen er på plass og tre oljebrønner, en vanninjeksjonsbrønn og en gassbrønn er boret.
Neste store milepæl er ferdigstillelse av plattformdekket ved Samsung-verftet i Sør-Korea.
– Ikke like lett i Korea som i Singapore
Han sier at jo tidligere et prosjekt kommer skjevt ut, desto verre blir det å hente seg inn igjen.
– Allikevel ser vi at noen prosjekter klarer å levere også på slike modeller, for eksempel Det norske med Ivar Aasen. Selv om SMOE-verftet har begrenset erfaring med produksjonsenheter til norsk sokkel har Det norske gjennom god oppfølging og tilstedeværelse hos leverandør klart å gjennomføre dette på budsjett, ifølge foreløpige tall.
– Dette har nok ikke vært like lett på de koreanske verftene da de norske prosjektene fort kan bli små i det store bildet og ikke få like mye oppmerksomhet og gjennomslagskraft som Det norske hos SMOE.
Når det gjelder Johan Sverdrup-prosjektet, mener Nævestad at det er for tidlig å kunne si noe om de kommer til å klare budsjett eller ikke.
– Men Statoil og lisensen ser ut til å ha fulgt suksessformler fra tidligere prosjekt med erfarne leverandører som kjenner til EPC-modellen, og har valgt Aker Solutions som EP-partner på de to EP-FC-kontraktene.
