Det hittil største kjøretøyet som er bygget for marsoverflaten ble skutt opp 26. november 2011, og er godt underveis til vår hemmelighetsfulle naboplanet.
I mange år har vi latt oss imponere av hva de to såkalte roverne, eller vandrerne, på Mars har gjort og bildene de har sendt hjem. Men Spirit og Oportunity, som de heter, er bare på størrelse med gressklippere. Curiosity, som nå er på vei mot den røde planeten, er på størrelse med en liten bil. og den er fullstappet med instrumenter som skal fravriste Mars noen av hemmelighetene etter landingen i august.
Marslandingen er en ren NASA-ekspedisjon, men den norske geologen Hans Amundsen har hjulpet til med uttestingen. Et område på Svalbard har egnet seg best til å teste de forholdene Curiosity vil møte.
Les også: Denne norske dingsen får Airbus til å sikle
Utfordrende landing
Den første utfordringen som møter det nye marskjøretøyet er selve landingen. Curiosity er altfor stor til å dumpe ned i en slags kule av bobleplast slik som forgjengerne. De kunne landsettes fra bremseskjermen omtrent som to badeballer.
For å få Curiosity trygt ned på bakken kreves kraftigere lut i form av bremseraketter og en kran.
Det første som bremser et fartøy som skal lande på en planet med atmosfære er ren friksjon. Den ytre atmosfæren bremser farten, men skaper også en voldsom oppvarming av fartøyet. Derfor benyttes det et varmeskjold. Friksjonen bremser opp farten fra rundt seks km i sekundet til under en tiendedel. Ti kilometer over Mars-overflaten overtar fallskjermer, og varmeskjoldet faller av. Fallskjermen er 16 meter i diameter for å bremse i den tynne marsatmosfæren.
1800 meter over overflaten er farten fremdeles 100 meter i sekundet, og nå må det bremseraketter til. De åtte rakettene bremser opp fartøyet til det står stille ca. 7,5 meter over bakken.
Den siste nedstigningen blir den mest spennende. Den skal gjøres av den såkalte Sky crane som firer ned Curiosity fra rakettplattformen den henger under.
Når den er vel nede kappes de tre kablene med eksplosiver og rakettplattformen flyr ut til siden og kræsjlander. Går alt vel med denne himmelkranen, vil det bli måten man skal presisjonslande store objekter på i fremtiden. Neste fartøy som skal til Mars er ExoMars, som skal landsettes i 2018.
Vel nede vil Curiosity starte utforskningen av overflaten og til det har den en lang rekke instrumenter og sensorer.
Les også: Bli med på NTNUs nanolab
Sjekker overflaten
Curiosity skal lande i bunnen av et krater hvor det er mulig å komme til mange ulike geologiske lag samtidig. Det har detaljerte overflatebilder fra satellitt vist.
Curiosity er utstyrt med instrumenter som kan analysere geologien uten å ta prøver. En laser kan gi en svært kort energipuls på 10 MW per kvadratmillimeter og fordampe prøver inntil sju meter unna. De kan analyseres optisk ved å betrakte spekteret med et kamera.
Slike analyser kan også si noe om muligheten for liv på Mars.
Les også: Her får du nordlys på boks
Liv i bakken
De fleste er enige om at muligheten for liv på overflaten er små. Men akkurat som på jorden kan det eksistere liv under bakken som ikke påvirkes av den tynne atmosfæren og strålingen. Her mener man det er temperatur og fuktighet nok til å opprettholde liv, om det noen gang har eksistert på planeten.
Australske forskere mener Mars har en større livsvennlig sone under bakken enn jorden har.
Radoaktivt brensel
Det er vanskelig å drive et så stort kjøretøy som Curiosity og alle instrumentene med solpaneler. Derfor benyttes radioaktivt brensel.
Den radioaktive nedbrytingen av 4,8 kilo med plutonium 238 dioksid sørger for varme. Nok til å avgi 2000 watt som igjen kan omsettes til 125 watt elektrisk energi.
Bedre bilder
I motsetning til sine forgjengere vil Curiosity få et kamera montert i en mast som vil gi et inntrykk på bildene omtrent som de var tatt av et stående menneske.
Tidligere bilder har vært i bakkehøyde og har hatt mye dårligere oppløsning enn dette, som vil være på rundt 2 megapiksler. Kameraet kan også ta HD-video i 720p-kvalitet.
Les også: Super Hi-Vision er 16 ganger bedre enn HDTV
Manøvrering
Det er ikke mulig å fjernstyre Curiosity som om det var en radiobil.
Når Mars er nærmest jorden, tar det tre minutter for signalene å nå frem en vei og det skjer bare annethvert år. Lengst unna tar det drøyt 20 minutter. Når Curiosity lander vil det gå over 13 minutter fra signalene sendes til det svares. Derfor vil kjøretøyet bevege seg med en viss grad av autonomi med en hastighet på opptil 90 meter i timen.
Heldigvis er Mars svært godt kartlagt fra satellitt med en oppløsning på en halv meter. Det er mer detaljert enn man får lov å selge bilder tatt av jorden. I løpet av et Mars-år, som er 687 dager på jorda, regner man med å kjøre opptil 19 km.
Curiosity kan forsere hindringer som er opptil 75 cm høye.
Kilde: Avdelingsdirektør ved Norsk Romsenter, Wahl, Terje
Les også:
