– Men ingen av disse hadde kapital, og teknikken var nok ikke moden, sier Einar Flydal, prosjektleder for PRT i Norge og nylig pensjonert fra Telenor.
I 2002 fikk Flydal fem millioner kroner av Telenorsjef Baksaas. Pengestøtten var basert på en studentoppgave i et internt masterstudium hos Telenor der oppgaven var å finne interessante prosjekter utenom konsernets kjernevirksomhet. Men Baksaas stilte en betingelse for å gi millionene: ut over denne støtten skulle selskapet ikke ha noen rolle.
Flydal fikk satt sammen en kompetent prosjektgruppe. Der var Statkraft med, Kitron, Skanska, Interconsult og de britiske selskapene HWG ltd. og Force ltd. Alle disse hadde små roller og ingen av dem var beredt til å ta større ansvar, forteller Flydal.
Bakgrunn:
Konseptet var klart
– Vi gjorde en grundig og detaljert analyse, vi fikk klargjort styringssystem, penser, valg av spor og linjærmotor. Vi hadde konseptet for en testbane til Fornebu klar, stipulert til et sted mellom 100 og 130 millioner kroner.
Da kom sørkoreanske Posco på banen. Selskapet var sterkt interessert i å få utviklet PRT og villig til å investere. De stilte kun en betingelse: selv om de skulle være hovedpartneren, ville de ha med ytterligere et selskap, helst norsk. Flydal forteller at de ønsket å få utviklet PRT i Nord-Europa av to grunner, for det første ville det gi mer troverdig sertifisering og det var så langt unna hovedkontoret at om prosjektet ble en fiasko, ville ingen i ledelsen risikere å miste ansikt.
– Vi klarte ikke finne noen som ville være med. På den tiden var det også nærmest en gordisk knute rundt kollektivtransport til Fornebu. Samferdselsdepartementet hadde lovet 200 millioner kroner til de som kom opp med et troverdig prosjekt, men vårt konsept var ikke tilstrekkelig ferdig til å være med i en slik anbudskonkurranse, sier Flydal.
Teknikken: Inspirert av berg- og dalbane
Gikk til Sverige
Dermed gikk prosjektet til Sverige, som gladelig tok imot. Nå drives det av Vectus i Uppsala.
– Vi hadde gjort alle forberedelsene bortsett fra å stifte selskapet, selv navnet hadde vi funnet. Etter hvert mistet Posco troen på Norge. En svensk deltaker i prosjektgruppen gikk da til Skanska i Stockholm der de tente på ideen. Uppsala ble valgt fordi byen har et godt innovasjonsmiljø, og en nedlagt fotballbane sto klar til testbanen. Som et siste punkt må jeg trekke frem at vi hadde hatt stor nytte av en norsk-koreansk ung dame som hjalp oss i kontakten med Posco. Hun hadde fått seg kjæreste i Uppsala, forteller Flydal.
