B&W Zeppelin er ikke som andre iPod-anlegg.
Det har frapperende desgn, det er ikke laget av billig plast, det spiller høyt og – sist, men ikke minst – det leverer lydmessig.
Deilig diskant
Zeppelin har nemlig akkurat så god lyd som forventet. Teknisk Ukeblad lyttet på vidunderet under Hifi-messa i Bristol tidligere i år, og vi likte det vi hørte.
Etter å ha fôret anlegget med ulike typer musikk med ulik komprimering i et par uker er det ingen tvil: Messelytten ga et riktig bilde av B&W Zeppelin.
Kjennetegn
Den har Bowers & Wilkins' typiske lydkarakter: Velbalansert lydbilde, knakende god diskant og bass med moderat lydtrykk.
Lydbildet er svært oppløst og musikken gjengis på imponerende luftig vis. Vi liker gjengivelsen av engelske Gomez' velproduserte trudelutt Whippin' Piccadilly.
Diskant og mellomtone jobber eksemplarisk sammen, og lyden er utpreget nøytral.
Ubesudlet
Yeaseayer-låten 2080 høres frisk og ubesudlet ut i solstenket vårkvelder.
Her får du ikke varm vinyllyd, men lyden framstår heller ikke som for diskantdominert og "digital", slik det er med mange andre iPod-anlegg.
Hurtigbass
Overraskende er dette muligens ikke, siden vi snakker om et produkt fra kvalitetsprodusenten Bowers & Wilkins.
Det forholdsvis beskjedne kabinettet leverer fra seg overraskende mye bass. Flere ganger blir vi rett og slett forbauset over bassen fra lille Zeppelin.
Dypbass du kjenner i magen er det ikke snakk om, siden Zeppelin har fysikken mot seg. Anlegget måler bare 64 x 17,3 x 20,8 centimeter, og høyttalerelementene er ikke i stadionklassen.
Men bassen er kjapp og presis, og musikken blir engasjerende. Det tar en stund før den velkjente lyttetrøttheten inntreffer, for å si det sånn.
.png){kind=logo}
Nytt og gammelt
Röyksopps Poor Leno og B&W Zeppelin i samspill bringer fram smilene. Samme effekt har James Brown-klassikeren I Got You (I Feel Good).
Med mer kompleks rytmisk musikk klarer ikke Zeppelin helt å holde orden på greiene. Med dyrere regulære komponenter har vi hørt bedre gjengivelse av kompleks eletronikalåter som Underworlds Born Slippy.
Med Zeppelin kunne lydbildet med fordel ha vært bedre definert på denne typen musikk. Det samme gjelder skitten synthrock som Rammsteins Du Hast og pønkete indierock som The Libertines' Up The Bracket.
Men lyden fyller likevel en normal norsk stue. I mindre rom spiller Zeppelin mer enn høyt nok. I svære rom må det dog kraftigere lut til.
Smal stereo
Zeppelin har fem høyttalerelementer: To 25 mm diskantelementer med tilhørende rør fra den ytterst eksklusive Nautilus-teknologien, to mellomtoneelementer og en subwoofer med egen forsterkerenhet.
Den er altså skrudd sammen på samme måte som et surroundanlegg. Ifølge Bowers & Wilkins skal dette gi solid stereoperspektiv og et bredere lydbilde.
Det er nok en sannhet med modifikasjoner. Stereoperspektivet er omtrent som forventet fra et alt-i-ett-anlegg på vel 60 centimeter. Det kunne ha vært bedre.
Vekten på 7,5 kilo vitner om kvalitetskomponenter. Og byggekvaliteten er høy. Her får du et anlegg i stål og krom, som åpenbart tåler en støyt.
Ikke trådløs
Ikke det at du kan ta med deg Zeppelin i parken. Den kan ikke drives på batteri, og du er avhengig av en stikkontakt.
Vi stusser litt over armen hvor du plasserer iPoden. Den virker noe skjør, og kan være en problemdel som løsner. Dette gjenstår likevel å se.
4800 kroner fattigere blir du hvis du anskaffer deg denne spilleren. I god B&W-ånd er dette ikke billig (for et iPod-anlegg). Det koster flere ganger mer enn andre gode iPod-anlegg, men samtidig flere ganger mindre enn eksklusive Geneva.
Prisen gjør antakelig at Zeppelin ikke blir å finne i like mange norske hjem som Tivoli-radioen, et annet designprodukt med god lyd.
Men dette er likevel en ny designklassiker.
