Norske Electrocompaniet har fulgt den lydmessige utviklingen godt, og var tidlig ute med å lansere en egen DAC.
Uten en tråd
PD-1 har et par funksjoner mange DAC-er mangler. Den er trådløs, noe som her betyr at musikken flyter trådløst mellom to antenner - en på streamingenheten EMS-1 (ekstrautstyr) og en på selve DAC-en. Denne testen er basert på avspilling med denne enheten, ikke med USB-tilkobling (som også er mulig). DAC-en og forsterkeren må kobles sammen med kabel.
En annen kvalitet DAC-er sjelden har, er fjernkontroll. Det er hyggelig å få med fjernkontroll her, selv om den er av billigste plastkvalitet.
PD-1 koster 10.000 kroner. Dette er en prislapp som etablerer visse forventninger til lydkvaliteten.
Typisk EC
Som digitalkonvertere flest gir den lyden av digital musikk fra PC eller harddisk en markant kvalitetsforbedring. Mer interessant er det hvor god lyden blir og hvordan det hele låter.
La det være sagt med en gang: Denne DAC-en bryter ikke med de lydmessige tradisjonene fra Electrocompaniet. Selskapet er kjent for varm kvalitetslyd, og det får du også her.
Begrepet 'varm' betyr i denne sammenheng fravær av den digitale hardheten som preger lyden fra digitale lydkilder. Våre digitale musikkfiler i Lossless-kvalitet får en viss vinylaktig karakter. Det reduserer lyttetretthet og øker godfølelsen knyttet til innspilt musikk.
TEST: Øreplugger for enhver smak
Fjerner hardhet
Låta "Killing Time" med Steve Wynn høres, på grunn av sin noe skarpe gitarlyd, ofte spiss og hard ut. Det er ikke tilfelle her. Herr Wynns elektriske eskapader gjengis med rundere og mer fløyelsaktige kvaliteter.
Det samme gjelder Matthew Sweets lett skurrende gitarrockelåt "Devil With The Green Eyes", som vi knapt har hørt gjengitt bedre.
Dette applauderer vi.
Diskanten er likevel relativt balansert, og spilleren gjengir diskantrike partier på en fin måte. Den varme preget betyr ikke at spilleren ikke er i stand til å gjengi "kalde" partier.
PD-1 spiller med autoritet, og roter det i liten grad til når den må holde styr på komplekse melodilinjer. En kompleks trudelutt som XTCs "Making Plans For Nigel" leveres med klarhet og kontroll.
Ankepunkt
Ett lite ankepunkt er likevel at fløyelsfaktoren går littegrann ut over detaljgjengivelsen. Du får ikke den glassklare og lett knatrende detaljrikdommen mange britiske HiFi-produkter leverer.
Ett eksempel er De beste digitalkonverterne , som med mer nøytral hånd tegner opp lydbildet. Vi har hørt flere finurligheter i Steely Dans "Black Friday" enn med Electrocompaniet PD-1.
De særegne rytmiske stoppene i Morphines "Buena" er ofte en utfordring for lydprodukter. Stoppene høres ikke alltid ut som et stopp, for å si det slik. PD-1 gjengir dette med en tanke dårligere timing og attakk enn ønskelig, men gjengivelsen er likevel god.
Fem-gangeren
Dette er altså en noe tilbakelent spiller. Den meget behagelige lydkarakteren er dens fremste fortrinn, mens den er middels god når det gjelder attakk og engasjement.
Denne DAC-en koster altså fire - fem ganger så mye som DAC-ene vi De beste digitalkonverterne tidligere i år. Hegel HD2 koster bare 2000 kroner. Er det verdt det å bruke fem ganger så mye?
Svaret er enkelt: Ja, denne DAC-en gir bedre lyd enn konkurrenten fra Hegel. Men du får ikke fem ganger så god lyd. Som så ofte med HiFi er spørsmålet om hva du synes noe bedre lydkvalitet er verdt.
