Vi kan nesten ikke få uttrykt hvor mye vi har gledet oss til å få den første OLED TV-en inn i redaksjonen. År etter år har de gnistrende bildene fra OLED trollbundet oss på messer over hele verden, og løftene om at de kommer på markedet neste halvår har haglet mot oss.
Etter hvert har vi opparbeidet oss en sunn skepsis til når produkter kommer på markedet, og inntatt en vente-og-se-holdning. Desto større ble derfor gleden da det endelig sto en varebil på gårdsplassen med Norges første OLED i lasterommet.
Sjelden har vi brukt kortere tid på å få noe ut av esken enn denne gangen.
Utpakking
LG har virkelig lagt seg i selen og har maktet å gi det første møtet med skjermen til en god opplevelse. OLED-logoen lyser mot oss på siden av esken, og tittelen «The Ultimate Display» bør gi noen og enhver forhåpninger.
Inne i esken har LG kikket Apple i kortene og pakket ned alt innhold i en lekker sort eske. Dette var rett og slett stilig og vitner om at LG tar detaljene på alvor.
Hele skjermen er pakket inn i spesialtilpassede isoporbiter i hele eskens lengde. Den sitter med andre ord som støpt. Det må også til fordi skjermen er ganske fleksibel. Bordstativ trenger man ikke tenke på.
Skjermens naturlig bue og gjennomsiktlige bunndel er nemlig et naturlig stativ. Om du drømmer om å få skjermen opp på veggen må vi skuffe deg. Det er rett og slett ikke mulig med denne modellen.
Hvem skulle trodd at den første skjermen på markedet skulle være buet?
TEST: Sony KD-65X9005A: Her starter 4K-moroa for alvor
Fleksibel
Det er en rar følelse å løfte opp denne skjermen. Den er faktisk ikke stiv slik vi kjenner vanlige flatskjermer. Derfor flekser den en hel del når man løfter den. Dette er ikke noe å uroe seg for.
OLED tåler dette, og vi kommer til å se fremtidige småprodukter hvor et fleksibelt design er en del av gimmicken.
Vi har en teori om hvorfor produsenter som LG og Samsung har valgt å kurve skjermene. En ting er at det ser imponerende ut.
Et annet moment er at kurvingen gjør skjermen stivere. Tenk deg et egg og hva som ville skjedd om de hadde hatt flate sider.
Man hadde knust eggene hver gang man prøvde å løfte på et. Vi kan selvsagt ikke garantere at vår teori er korrekt, men det høre logisk ut.
Refleksjoner med en tvist
En ting som har slått meg med kurvede skjermer er at refleksjonene blir forvrengt. Det er omtrent som et magisk speil på et tivoli, hvor man kan stå foran forskjellige speil og blir lang og tynn eller lav og tykk.
Denne skjermen faller inn i den siste kategorien. I tillegg er skjermen som nevnt litt fleksibel, så kurvingen er heller ikke helt konstant og jevn. Dette gir refleksjoner som fremstår som litt merkelige.
Heldigvis er refleksjoner noe man enkelt kan begrense. Det handler om å ikke ha lyse objekter som lamper eller vinduer som fanges i skjermen som en refleksjon mot der man sitter.
Med lyse bilder på skjermen er det omtent umulig å se reflekser. Det er først og fremst når skjermen er mørk at det er mulig å se refleksjoner, men med rett sittevinkel og et par forholdsregler bør dette gå greit.
TEST: Vi tester fem av de heftigste flatskjermene på markedet
Snedig løsning
LG har valgt å komme opp med en helt ny høyttalerløsning på denne skjermen. Det er snakk om to elementer som er delvis transparente.
De er støpt inn i akrylen under panelet. Det er ikke en like stram og stilig løsning som den Samsung har valgt på sin skjerm. Der er lyden gjemt i rammen rundt skjermen.
Det er i alle fall nytenkende, for vi har ikke tidligere sett en slik løsning på en flatskjerm. I tillegg er det plassert en «subwoofer» i basen bak skjermen.
Pek og klikk
LG sender med to fjernkontroller.
En klassisk modell med alt man trenger av knapper, men med et traust og intetsigende design, og en nett ergonomisk pekekontroll, som både er finere å se på, men som også gjør en bedre jobb.
Det er jo noe helt naturlig over å peke og klikke om man vil ha ting gjort. Det er nettopp det vi har gjort med en PC-mus i flere tiår.
Gjennomtenkte menyer
LG er sammen med Panasonic de som har jobbet tettest med ISF og THX for å gi TV-ene både gode forhåndsinnstillinger og gode kalibreringsmuligheter.
Utfordringen med ny panelteknologi er at også de som skal kalibrere må profilere utstyret sitt for OLED. Eldre prober har ikke disse profilene. Når det er sagt har LG alle verktøy som trengs for å kunne kalibrere skjermen.
Den kommer med 2- og 20-punkts gråskalakalibrering og full CMS for fargejustering. I tillegg kan man justere gamma.
De er de tre avanserte mulighetene som sammen med basisjusteringene for kontrast, lysstyrke og panelets dedikerte lysstyrkekontroll gir muligheten for et bilde som er så tett på referanse som mulig.
Vi trenger vel nesten ikke å poengtere at denne skjermen kommer med de samme smart-TV finessene som de andre toppmodellene fra LG.
TEST: Sony HMZ-T3W Personal 3D Viewer: Egotripp-gadget med stor E
LG OLED vs. referansen Panasonic 60ZT60
Det føles helt naturlig å sammenligne denne OLED-skjermen med vår referanse fra Panasonic. Sortnivået er det åpenbare fellesnevneren.
Jeg tror man skal få problemer med å måle noen store forskjeller i sortnivå i mørke omgivelser, men øynene våre er noen fantastiske sensorer som kan skille mellom ørsmå forskjeller i lysstyrke.
Den forskjellen som vi ser går i LG sin favør. I all praktisk bruk er forskjellen så liten at det ikke har noen stor betydning, vel og merke i et mørklagt rom.
Det som har en veldig stor praktisk betydning er at OLED-skjermen makter å pumpe ut masse lys og dynamikk samtidig som den kan vise sort i det samme bildet. I så måte får den plasmaskjermen til å se temmelig matt ut.
Det kan nesten sammenlignes med å se en projektor på et grått lerret ved siden av en som viser bildet sitt på et hvitt lerret. Det spruter betydelig mer av OLED-skjermen. Dette er selvsagt ikke overraskende, men det er gledelig å se at OLED leverer så overbevisende på første forsøk.
Lysstyrken kan man selvsagt regulere etter eget ønske, uavhengig av lysstyrkejusteringen, som er noe annet. Den bruker man for å justere den sorte enden av bildet slik at man ikke går glipp av detaljer i skygger.
Selv med OLED-lysstyrken på 10 av hundre makter den å levere mer lys enn plasmaskjermen, så her snakker vi om lysreserver!
Den uendelige kontrasten gir et bilde som man kan se langt inn i, en egenskap som inntil nå har vært forbeholdt de virkelig gode plasmaskjermene.
OLED-skjermen er fem tommer mindre enn ZT60, og skal av den grunn være skarpere. Det virker for oss som at skjermen fremstår med enda større skarphet enn det størrelsesforskjellen skulle tilsi.
Bildene er sylskarpe uten at de har noen form for doble konturer. Alle som ser OLED for første gang vil bli sittende å måpe over de bildene man får se.
TEST: Google Chromecast: Den lille dingsen som gir deg Netflix på TV-en
Ny tidsregning
Selv med lys i rommet fremstår bildet med avgrunnsdypt sortnivå, enorm kontrast og en fargegjengivelse det slår gnistrer av. I den samme lyssettingen er det nesten flaut å se på referansen fra Panasonic.
Det er minuset man får når man har et nytt referansepunkt. Alene, uten referansen, ser jo Panasonic-en ok ut på dagtid og fantastisk ut på kveldstid, men det var før OLED kom inn døren.
Nå er det rett og slett en ny tidsregning innen flatskjermer, og LG er førstemann til å vise oss hva som bor i denne teknologien.
Tidligere måtte man velge en teknologi med en spesiell styrke. Plasma om man var opptatt av optimale bilder og har god kontroll på lys, eller LCD om man ville ha trykk i den lyse enden.
Med OLED får man begge deler på en gang! Det er også besnærende å se at den til tross for det enorme sortnivået ikke har noen som helst problemer med å vise detaljene i de mørke scenene.
Det forteller oss at OLED-teknologien er moden allerede ved fødselen.
Gnistrende farger
OLED har noen egenskaper på farger som gjør at man blir betatt ved første øyekast. De har en flott blanding av god metning, fin glød og tilstrekkelig med lysstyrke.
Det gjør at man kan få frem et fargespekter på skjermen som virkelig popper ut i rommet.
Det er selvsagt ikke noe problem å kalibrere skjermen til å gjengi korrekte farger, men det er litt ekstra gøy når det gnistrer som det gjør her.
Dette kan med rette kalles for eyecandy.
TEST: Parasound P5: Det billigste highend-produktet på en god stund
3D
OLED er en teknologi som egner seg godt til å vise 3D. Grunnen til dette er den latente hurtigheten til OLED.
Teknologien er så rask at Samsung på messer viser frem OLED som kan vise to 3D-sendinger samtidig på samme skjerm. Om det har noen kommersiell betydning skal være usagt, men det forteller oss mye om tempoet OLED har.
Tempo er viktig for å unngå crosstalk, og det ser man ingenting til på denne skjermen. Det man ser er de sorte linjene i bildet fordi den passive teknikken halverer den vertikale oppløsningen.
Jeg sitter rundt 2.5 meter unna, og det er litt for nære. Hadde skjermen hatt 4K-oppløsning ville dette vært unngått, og man kunne saktens satt seg enda nærmere.
Ser man bort fra oppløsningen gir OLED oss den beste 3D-opplevelsen man kan tenke seg. De passive brillene er også langt mer behagelig å ha på seg, siden de omtrent ikke veier noe.
De er forresten designet av ingen ringere enn Alain Mikli. Det følger også med glass man kan feste på vanlig briller om det er behov for det.
Oppsummering
For å si det først som sist. OLED er en ny tidregning for flatskjermer!
Glem alt du har sett tidligere enten det har vært plasma eller LED-LCD. OLED spiser de tilårskomne teknologiene til frokost og spytter dem ut før lunch.
Bildet er rett og slett helt overlegent alt vi har sett tidligere! Fargene er bedre, sortnivået er milevis bedre enn alt annet og dynamikken er gnistrende.
I tillegg er respons og bevegelsesskarpheten helt strålende. LG har med 55AE980W detronisert selveste Panasonic 60ZT60 fra tronen og overtatt makten.
Kongen er død, lenge leve den nye kongen!
Denne saken er levert av lyd-, bilde- og hjemmekinomagasinet Watt.
Les også:
TEST: Vi tester seks smarte TV-er i mellomklassen
TEST: Bergmann Magne: Den vakreste platespilleren på denne siden av Beogram 4000
TEST: Onkyo TX-NR929: Årets beste receiver fra Onkyo
