Denne tv-en var i motsetning til de andre ikke en toppmodell, for det har ikke Panasonic i så små størrelser. I tillegg var dette en plasmaskjerm.
Ikke veldig sort
La oss slå fast at selv om vi skulte på en lavere pris vant ikke denne modell verken hjerte, øynene eller ørene våre. Plasma er jo kjent for å ha et godt svartnivå, men når skjermen er grå i utgangspunktet blir det ikke svartere enn grått.
Men den har god oppløsning i de mørke områdene. Motsatt av Sony altså. Med så dårlig sortnivå burde tv-en produsert intenst hvitt, men det gjør den heller ikke. Det blir heller en svært lys gråtone.
Dynamisk
Selv om vi testet tv-en med standardmodus på bildet måtte vi eksperimentere litt med andre innstillinger. Når vi satte denne til dynamisk, som oftest gir veldig overdrevet farge og kontrastinnstillinger, kom Panasonicen bedre til sin rett.
Plasmaskjermer er mindre lyssterke enn lcd-skjermer. Det gjør at de ikke er like velegnet i rom med mye dagslys.
Klumpete
Panasonic burde også ha brukt noen kroner på å hyre en designer. Denne er ingen fryd for øyet, svær og klumpete som den er.
Hadde den enda hatt formidabel lyd, for det burde det være plass til i det tykke kabinettet, men den gang ei.
Vinner ikke på 3D
I teorien skal plasma være lcd overlegen på aktiv 3D fordi pikslene kan endre seg mye raskere. Det har vi sett tydelig tidligere, men i dag er forskjellen ikke like stor, om den i det hele tatt er der.
Vi hadde regnet med at denne ble vinneren på 3D, men Samsung gjør det faktisk litt bedre.
Og så var det lyden da. Dette var usle greier for et så stort kabinett. Rett og slett spinkel, er konklusjonen.
Skal man ha plasma med kvalitet bør man nok opp i større skjerm, hvor toppmodellene finnes, men du verden hvor billig denne tv-en er.
