Sennheiser HD218 koster 499 kroner (veiledende pris), og er den billigste modellen i Sennheisers serie HD218, HD228 og HD238.
Vi har blandede erfaringer med hodetelefoner som koster mindre enn 500 kroner.
Komfortabelt
Kvaliteten varierer ofte voldsomt - fra elendig til mer enn godkjent. Sennheiser HD218 tilhører sistnevnte kategori.
For å ta det minst viktige først:
Brukskomforten med disse hodetelefonene er høy. De veier lite, har svært myke øreputer som ligger naturlig utenpå ørene uten å klemme eller gi ubehag av annen art. Etter en stund merker vi knapt at vi har hodetelefonene på.
Det blir heller ikke ubehagelig varmt rundt ørene.
Hva så med det viktigste: Lyden?
Porøse
Tyske Sennheiser er kjent for sprø, porøs diskantgjengivelse og høyt detaljnivå i sine hodetelefoner. Det karakteriserer også HD218.
Diskantgjengivelsen er presis og forholdsvis oppløst uten å være påtrengende. Er du vant til å lytte til musikk med diskantbooster, kan gjengivelsen her oppleves som litt for tilbakelent - ja, nesten klinisk.
Den er derimot forholdsvis korrekt. Musikken gjengis i stor grad slik den er spilt inn, og vi hører få elementer som farger lyden. REMs vakre So. Central Rain framstår naturlig og trygg.
Lys og varme
Lydkarakteren er relativt lys. Du får ikke varm vinyllyd med disse hodetelefonene. I så måte skiller de seg en god del fra hodetelefonene til Bose og vår referanse TEST: Hodetelefoner i tre
Samtidig er de ikke fullt så lyse i lyden som for eksempel pluggene TEST: Sure Shure-plugger Britiske Gomez' låt Tijuana Lady er en trudelutt som fort kan bli litt slitsom i ørene med lyst spillende utstyr. Den oppleves ikke som slitsom med disse hodetelefonene.
Mellomtonen er middels god.
Susanna & The Magical Orchestras smått magiske versjon av Joy Division-klassikeren "Love Will Tear Us Apart" avslører at Susanna Wallumrøds stemme ikke helt kommer til sin rett med disse hodetelefonene. Fløyelskarakteren i stemmen kommer ikke helt fram, og gjengivelsen kunne med fordel ha vært noe mer organisk.
Kari Bremnes' blå røst trer derimot noe bedre fram. På låten Månestein smyger Bremnes' sensuelle stemme seg på fyldig og naturlig vis inn i øregangene.
.png){kind=logo}
Mellomtonen er altså ikke fremragende, men absolutt kurant - særlig når vi tar i betraktning den moderate prisen.
Ingen dypbass
Bassgjengivelsen er relativt nøktern.
Disse hodetelefonene er "optimized for portable audio". Vi ser det som positivt at Sennheiser ikke faller for fristelsen til å pøse på med bass for å tekkes unge kjøpergrupper.
Låter med mye bass gjengis med mye bass, slik det skal være. Gjengivelsen av Odd Børretzen og Lars Martin Myhres "Justisdepartemang" er basstung så det holder. Det samme gjelder Mick Jaggers funklåt "Sweet Thing".
Men Massive Attacks elektronikahit "Karmacoma", som med riktig utstyr gir heftig dypbass, låter faktisk en tanke tammere enn ventet med Sennheiser HD218. Dypbass får du ikke med disse hodetelefonene.
Konklusjon
Vi registrerer også at Sennheiser HD218 spiller litt lavt. De er litt mer tungdrevne enn andre hodetelefoner vi har testet. Men de spiller mer enn høyt nok med en normal iPod.
Positivt er det dog at de lekker lite lyd, noe som medtrafikanter på tog og fly vil sette pris på.
I sum er dette forholdsvis presise hodetelefoner med mange av Sennheisers signalkvaliteter. De når ikke opp mot dyrere konkurrenter, men er et godt kjøp til prisen
