Av Christian Rynning-Tønnesen, konsernsjef i Statkraft, Pekka Lundmark, administrerende direktør i Fortum og Magnus Hall, administrerende direktør i Vattenfall.
Europa har gjennom mange år ledet an globalt i arbeidet med å bekjempe klimaendringene.
Kvotesystemet er bærebjelken i den felleseuropeiske klimapolitikken. Kvotesystemet bygger på prinsippet om at forurenser skal betale, og det sikrer at utslippsreduksjonene i Europa gjennomføres der det er billigst.
Kostnadseffektivitet i klimapolitikken er særlig viktig i en tid da de europeiske økonomiene står overfor så mange andre utfordringer som krever felles ressursinnsats.
I ubalanse
Imidlertid virker ikke kvotesystemet så godt som det burde. Systemet er i ubalanse, kvoteprisene er for lave med resulterende usikkerhet i kvote- og kraftmarkedet. Det er i dag ikke kvotesystemet som driver fram investeringer i fornybar energi i Europa.
Én viktig grunn til at systemet ikke fungerer så godt som det burde er mangelen på samspill med annen energi- og klimapolitikk.
Nasjonale støtteordninger for fornybar energi, som direkte eller indirekte betales over nasjonale budsjetter, reduserer behovet for utslippskvoter.
Dersom kvotetilbudet da ikke reduseres tilsvarende, presses kvoteprisen nedover. Men da blir også klimapolitikken dyrere og mindre effektiv enn den burde ha vært.
Tre tiltak
Nå er imidlertid kvotesystemet oppe for revisjon. Våre tre selskaper har utarbeidet et felles forslag med tre konkrete tiltak som vil styrke kvotesystemet vesentlig over tid og bidra til å gjenreise det som bærebjelken i europeisk klimapolitikk:
Det første tiltaket er å redusere den årlig tilgjengelige kvotemengden raskere for å reflektere bedre EUs 2050-klimamål om en 95 prosent avkarbonisering innen 2050 og Paris-avtalens mål om å begrense temperaturøkningen til 1.5oC.
For at kvotesystemet skal komme på en bane mot et slikt langsiktig mål må den årlige reduksjonstakten i antallet kvoter økes fra 2,2 prosent til minimum 2,6 prosent fra 2021.
En slik moderat innstramming vil neppe bety mye for kvoteprisen på kort sikt. Den vil likevel bidra til å gjenetablere tilliten i markedet til kvotesystemet som bærebjelken i den europeiske klimapolitikken på lang sikt. Er det noe vi trenger, både i den økonomiske politikken og i klimapolitikken, er det langsiktige styringssignaler.
Det andre tiltaket er regelmessig å redusere antallet kvoter tilsvarende utslippskuttene gjennom de nasjonale støtteordningene innenfor kvotesektorene.
I dag er vi i en negativ spiral der nasjonale støtteordninger underminerer kvotesystemet. Ved å redusere antallet kvoter vil man snu den negative spiralen, slik at de nasjonale støtteordningene og kvotesystemet i stedet forsterker hverandre.
Kvotesystemet vil da fungere mer effektivt og belastningen på nasjonale budsjetter til støtteordninger vil reduseres.
Det tredje tiltaket er å utsette salg av kvoter for å finansiere Innovasjonsfondet til etter 2023.
Vi er enig i ideen om å bruke inntekter fra kvotesalg til klimatiltak, men mener at det er feil tid å utstede flere kvoter nå. Det vil bare svekke systemet ytterligere i en vanskelig tid.
Under press
Det europeiske kvotesystemet er i dag under press. Får dette utvikle seg over tid, er det fare for at tiltroen til kvotesystemet som bærebjelken i europeisk klimapolitikk forvitrer.
Skjer det, vil den europeiske fellesinnsatsen for å avkarbonisere økonomien i tråd med Paris-avtalen fram mot 2050 bli mye tyngre.
Avkarbonisering av den europeiske økonomien er et langt løp. Da er det viktig at også politikken er langsiktig, og setter tydelige mål for hvor vi skal. Våre forslag til endringer i det europeiske kvotesystemet vil bidra til det.
