Stavanger: I midten av februar kunngjorde Statoil at selskapet sammen med Eni og Petoro ønsker å bygge ut oljefeltene Skrugard og Havis i Barentshavet. Funnene planlegges bygget ut med en halvt nedsenkbar flytende installasjon og et undervannsproduksjonssystem lokalisert på et havdyp på cirka 380 meter. Oljen skal føres i rør til en terminal i Nordkapp kommune.
Prosjektleder for Skrugard-prosjektet i Statoil, Erik Strand Tellefsen, forteller til Teknisk Ukeblad at selskapet ikke ønsker å ta unødvendig stor teknologisk risiko i et nytt område.
– Dette er en løsning Statoil har lang erfaring med. Men ettersom det er det nordligste feltet vi har bygge ut, er det en del teknologiske utfordringer vi har vært nødt til å løse, forteller han.
Feltet ligger langt sør for iskanten, men ifølge beregninger vil den kunne gå helt ned til Skrugard-området hvert 2400. år.
– Dette må vi ta høyde for, og derfor ser vi på muligheten for å ha forsyningsskip som er rustet til å fungere som isbrytere. Dette finnes ikke i dag, så disse må spesialbygges for Skrugard, sier han.
Les også:
Statoil kutter til sammen 1.000 stillinger
Skal frakte olje forbi naturreservat
Nano-maling
Han forteller at en annen utfordring er såkalt ising, hvor sjøsprøyt fryser til is når det treffer plattformbeina og ankerkjettinger. Denne isen kan bli svært tykk og tung, og kan utgjøre en fare for innretninger. Statoil tror nanoteknologi er løsningen på problemet.
– Det er utviklet en helt ny type maling som gjør at is ikke fester seg til strukturen. Jeg kjenner ikke til at denne er tatt i bruk på noen offshoreinnretninger, men vi tror det kan være en god løsning, sier prosjektlederen.
Andre teknologiske løsninger Statoil jobber med til Skrugard er blant annet hvordan man skal sikre skikkelig ventilering i prosessområdet samtidig som man sørger for å ivareta arbeidsmiljøet. Vanligvis er prosessområdet åpent, men i 18 minusgrader er det nødvendig å ha det innelukket.
Les også: Bygger verdens største atomisbryter
Mest lønnsomt
Det skapte stor begeistring i Nord-Norge og blant stortingspolitikerne da Statoil lanserte planene om ilandføring til Finnmark. Men det er foreløpig ikke gjort beregninger på om dette er det samfunnsøkonomisk beste alternativet. Ifølge Tellefsen stod valget mellom ilandføring i Veidnes eller bøyelasting på skip.
– Bedriftsøkonomisk sett kom de to konseptene ganske likt ut. Det som taler for ilandføring er at det blir billigere å frakte oljen ned til Europa fordi man kan benytte vinteriserte shuttletankere som allerede finnes i markedet. Ved bøyelasting ville man vært nødt til å få spesialbygde tankere som er tilpasset forholdene.
Det som gjorde utslaget for Statoils beslutning om å gå for ilandføring var potensialet for nye oljefunn.
– Så snart riggen West Hercules er ferdig vinterisert på verftet i Ølen, skal vi bore fire tilleggsprosjekter i Skrugard-området. Og vi mener det er potensial for nye funn i prospektene Nunatak, Iskrystall, Kramsnø og Skavl. Prospektene er mindre enn Skrugard og Havis, men de kan likevel gi betydelige tilleggsressurser, sier Tellefsen.
Indrefileten i nord
Men selve indrefileten ligger nord for Skrugard. I løpet av våren skal regjeringen tildele disse blokkene.
– Dette var det området flest selskaper søkte på i den 22. konsesjonsrunden. Vi ser et stort oppsidepotensial i dette området, og vi venter spent på tildelingene, sier Tellefsen.
I sommer skal Statoil ta en viktig beslutning om størrelsen på oljerørledningen fra Skrugard til Finnmark.
– Foreløpig snakker vi om en ledning med kapasitet på 200 000 fat per dag, men vi vurderer mulighetene for å utvide den til 300 000 fat per dag. Denne avgjørelsen vil bli tatt i lisensen i løpet av sommeren, sier Tellefsen.
Les også:
Skrugard-rør krever økt beredskap
Borten Moe avviser EUs offshoreregler
